Et liv i Guds ledelse

Hun var bare fem år gammel da ei venninne tok henne med på søndagsskolen på Frelsesarmeen i hjembygda Voss. Det ble starten på et livslangt forhold til Frelsesarmeen. Major Margaret Saue Marti har gjort tjeneste i inn- og utland, og de siste årene har hun vært bykoordinator for Frelsesarmeen i Bergen og korpsleder for Bergen sentrum korps. Kommende arbeidsår skal hun være fungerende divisjonssjef for Frelsesarmeen på Vestlandet. Ektemannen Paul-William Marti leder det andre Bergen-korpset, Ladegården. Den personlige troen til Margaret ble tent på en barne- og ungdomssamling da hun var 12.

– Etter talen ble det invitert fram til botsbenken, hjertet banket og gudsnærværet var til å ta og føle på. Jeg gikk fram, ei dame bad med meg, og noe skjedde. Da jeg litt senere skulle fortelle moren min at jeg var blitt kristen, forklarte jeg det slik: Når jeg nå synger sangene om Jesus, mener jeg det.

Men selv om foreldrene syntes det var bra hun gikk i et trygt miljø, var de redd det skulle bli for voldsomt.

– De var etterkrigsgenerasjonen som skulle bygge opp landet, og så for seg en lys framtid for meg med solid utdannelse og god økonomi. Selv var jeg også på kollisjonskurs med Gud. Jeg kjente kallet til frelsesoffiser, men ville så gjerne bli lege. Dessuten var jeg redd jeg ville forbli ugift. Likevel. Litt uti medisinstudiet klarte hun ikke mer.

– Jeg skjønte at jeg aldri ville få det godt verken med Gud eller meg selv om jeg ikke gjorde det som jeg innerst inne visste var rett. Da avgjørelsen om å avbryte studiene og søke på Offisersskolen var tatt, falt brikkene på plass. Da fikk jeg fred.

Utfordringer på Island

Ugift forble hun heller ikke lenge. Allerede på Offisersskolen traff hun Paul-William Marti, og de giftet seg. Siden Paul-William er halvt sveitsisk, og født og oppvokst i Sveits, snakket de tidlig om å tjenestegjøre der. Men kort tid etter bryllupet sendte Frelsesarmeen dem til Akureyri på Island.

– Det ble ei kjempetøff tid. Vi ble kastet inn i en ny kultur med et nytt språk. Korpset (menigheten) var heller ikke klar for å ta imot oss, og jeg var gravid og dårlig og fikk ikke vist hvem jeg egentlig var. Så det ble en sterk prøving av kallet og av det å følge Jesus i en vanskelig situasjon. Etter hvert måtte jeg ta et valg der jeg bestemte meg for at det var nok at Gud var fornøyd. Det ble et vendepunkt. Etter to år begynte ting å løsne. Atmosfæren ble annerledes, og folk ble frelst.

– Etter fire år kunne vi se at det som begynte tøft, endte godt. Da hadde ekteparet også fått barn nummer to.

Så ble det Sveits

Etter Island dro familien Marti til Norge. Først var de fem år i Moss korps.

– Det var ei flott tid, der vi innvidde 15 frelsessoldater, de fleste fra Jeløy folkehøgskole, forteller Margaret.

Minstejenta ble født her. Deretter var de fem år i Tistedal i Halden kommune, en tid hun også tenker tilbake på med glede. Kallet til Paul-Williams fødeland hadde de lagt vekk. Så, i en av Margarets bønnestunder under et ferieopphold i Sveits, merket hun at uroen hun hadde hatt rundt dette kallet som kanskje ikke ble noe av, var borte.

– Jeg nevnte det for Paul-William, og vi ble enige om å bruke det neste året til å be over det. I februar året etter kjente jeg veldig sterkt at jeg skulle ringe henne som hadde ansvar for morsmålsundervisning i kommunen. «Så rart at du ringer, for i morgen skal vi legge timeplanen for neste år», var det første hun sa. Selv om de ikke fylte alle vilkårene, fikk de to eldste barna undervisning i tysk.

– Noen måneder senere kjente jeg nok en gang den dragningen som Den hellige ånd gir, forteller Margaret. I lokalavisa var det en reportasje om tysk-studiet på Høyskolen, og hun kjente at hun skulle ta kontakt.

– Da jeg noen måneder senere ble fylt av tvil, kom Gud til meg en natt og sa: «Ser du den røde tråden, Margaret?»

I 1996 fikk familien Marti ordre til Sveits, hvor de ble i fem år. De var godt forberedt. Barna hadde lært tysk i to år, og Margaret hadde gjennomført tyskstudier på Høgskolen i Østfold.

Bitt av studiebasillen

Siden Margaret opplevde at Gud hadde lukket døren til medisinstudiene, var hun usikker på om hun skulle studere igjen. Men det fikk hun fred for, og siden ble det mange studier. I tillegg til en master i tysk, har hun utdannelse i sjelesorg, teologi og samspill og ledelse.

– Jeg elsker å lese og lære, jeg er nesten ustoppelig! smiler hun før hun supplerer seg selv:

– Men nå har jeg fylt 60, så det må vel være slutt. Uansett har det hele tiden vært viktig for meg å bruke utdannelsen min til å hjelpe andre. Margaret er også veileder i Naturlig menighetsutvikling i Frelsesarmeen, en internasjonal, forskningsbasert metode for å fremme vekst i menigheter.

Går til Gud

– Hvordan opplever du Guds nærvær?

– Jeg er helt avhengig av å ha ro for meg selv. Det er viktig med en bønnestund om morgenen. Da snakker og tenker jeg med Gud og får klarhet. Både bibel og bønn er viktig, for meg er det viktig å være preget av Guds ord. Jeg går til Gud med all usikkerhet. Et bibelvers som betyr mye for meg er Efeserbrevet 2,10: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Dette har jeg opplevd selv.

Når det har vært stress og krevende dager, går Margaret en tur.

– Da letter alt, forteller hun. Hun elsker naturen, noe hun fikk inn gjennom oppveksten i fjellbygda på Vestlandet.

– For en del år siden bestemte jeg meg for å jogge en tur hver morgen. Jeg ga det en uke, og dermed var jeg hekta, sier den spreke damen, som nå løper fire til fem ganger i uken.

Motvind og medvind

Ekteparet Marti har også vært divisjonsledere i Nord-Norge, Island og Færøyene og Tyskland. Både da de skulle reise til Island for andre gang, og til Tyskland, skjedde det noe som gjorde at de måtte spørre Gud om det virkelig var meningen at de skulle dra.

– Den eldste datteren vår ble kreftsyk. Først rett etter at vi skulle dra til Island, og så fikk hun tilbakefall da vi skulle til Tyskland. Men to ganger i løpet av denne vanskelige tiden hørte jeg den myke stem-men til Den hellige ånd som sa: «Du skal til Tyskland.» Det var nok for meg, og jeg ble rolig og trygg for at Aase var i Guds hånd. Heldigvis gikk alt bra. Jeg har ikke svaret på hvorfor Aase ble syk, men Guds nærvær gjennom den vanskelige tida var til å ta og kjenne på.

– Hva står fram når du tenker tilbake på 40 år i tjeneste for Frelsesarmeen?

– Det har vært et spennende liv, der jeg har tilbrakt 16 år i utlandet. Jeg har vært heldig. Vi har hele tiden operert ut fra hva Gud har lagt ned i våre hjerter. Når vi har våget det, og gjort det som ble lagt til rette, har det vært en sterk opplevelse å gå i Guds ledelse.