Et lys i mørket
Fengselskapellan Jacobina Heinesen, blir beskrevet som «et lys» når hun går gjennom gangene på Froland Fengsel og snakker med de innsatte. Det lyset gir hun all ære til Gud for. – Å være kapellan for meg, er å være en medvandrer. Jeg ønsker å spre Guds håp i fengselet, sier hun.
Jacobina Heinesen står og venter på andre siden av sikkerhetskontrollen inne på Agder fengsel, avdeling Froland. Et høysikkerhets herrefengsel, med plass til 200 innsatte.
På veggene er det hengt opp store, fargerike bilder av røverne fra Kardemomme by, for å gjøre opplevelsen gjennom sikkerhetskontrollen litt lettere for barn, når de er på besøk.
Jeg elsker virkelig hvert minutt jeg er på jobb. Det er et stort privilegium for meg å kunne gå inn her hver dag.– Jacobina Heinesen, fengselskapellan i Froland fengsel
Jacobina har vært fengselskapellan her i snart to år, og beskriver det som drømmejobben.
– Da jeg fikk denne muligheten, sa jeg til Gud: «Det er du som leder. Er det her jeg skal være, så styrer du». Da porten lukket seg bak meg første gangen, kjente jeg på en sånn glede. En frihet – der jeg stod i et høysikkerhetsfengsel. Jeg elsker virkelig hvert minutt jeg er på jobb. Det er et stort privilegium for meg å kunne gå inn her hver dag, det er jeg takknemlig for.
Skikkelig kaffe
Vi blir først tatt med inn på et felles kontor for å hilse på hyggelige kolleger, og får tilbudt både kaffe og kaker.
– Kanskje du kan vise dem hvor de kan få skikkelig kaffe?
Kollegaen hinter til kaffebaren «Flukt». Kafeen bemannes av innsatte som har fullført baristakurs, og lager kaffe på bestilling.
Det lukter nykvernede kaffebønner. Rommet er innredet moderne og har store vinduer som slipper inn rikelig med dagslys. Om man ser bort i fra radvis med gjerder med piggtrådspiraler på utsiden, kunne dette vært en hvilken som helst kafé i Oslo.
– Hva vil dere ha? spør Martin, fra bak kaffebaren.
Han er tungt tatovert med store muskler.
– Kaffe mokka, americano, latte, cappuccino?
Vi bestiller en cappuccino, og baristaen går i gang med ordren.
Jacobina slår av en liten prat med et par innsatte mens hun venter. Ermene på skjorta er brettet opp, hendene er plantet i lomma og latteren går.
Hele gleden ved å være her er at jeg ikke føler jeg er i fengsel hele tiden. Jobb og skole gjør at jeg glemmer det litt.– Alex, innsatt i Froland fengsel
I rommet ved siden av er et storkjøkken hvor flere innsatte tar kokkekurs. Alex kommer ut og hilser på. Han er ferdig med baristakurset og er nå i gang med kokkekurs.
– Hele gleden ved å være her er at jeg ikke føler jeg er i fengsel hele tiden. Jobb og skole gjør at jeg glemmer det litt. Det morsomste å gjøre i fengsel, er å gå på jobb. Jeg gruer meg til helgen, det er skikkelig kjedelig, sier han.
– Hva gjør du i helgene?
Alex smiler:
– Gleder meg til mandag, så jeg kan gå på jobb!
Cappuccinoene er ferdige. Jacobina tar imot og vi går videre.
– Jeg drakk aldri fancy kaffe før jeg kom hit. Nå er jeg frelst, det smaker jo som dessert!
– Det er ikke akkurat slik man ser fengsel fremstilt på TV?
– Det er helt sant, men så kommer den harde virkeligheten, også. Det er gode fasiliteter her, men det er fengsel. Det er ikke noe glansbilde å være i fengsel. De øyeblikkene som ikke er vonde, de er gode. Men det er mye smerte, nederlag, sorg og savn her inne, sier hun.
En god samtalepartner
Jacobina er utdannet helsefagarbeider på Færøyene og jobbet med det i noen år, før hun og mannen begynte på Frelsesarmeens offiserskole i Norge i 2006, hvor de hadde med seg sine tre små barn. Sammen med mannen har hun vært på korps (Frelsesarmeens kirker og nærmiljøsentre) frem til hun fikk denne muligheten i august 2022.
Agder fengsel hadde ikke hatt fengselskapellan før, og Jacobina hadde ikke vært fengselskapellan før. Det ble en perfekt match.
– Det eneste jeg visste hvordan jeg skulle gjøre, var å være meg selv. Men jeg kjente at tjenesten falt meg veldig naturlig. Å jobbe med mennesker og blant mennesker, det er min hjertesak, det er mitt kall! Å ha Guds kjærlighet inn i fengselet, det betyr virkelig noe. Jeg merker at jeg ikke går alene her.
På kontoret har hun hengt opp flere malerier og tegninger som hun har fått av innsatte. På det ene maleriet har kunstneren skrevet «Frelsesarmeen» i røde toner. På et bord står et stort trekors lent inn mot veggen. Det ble laget på snekkerverkstedet her.
Til de som trenger det mest
– Det kom en innsatt inn her en gang og sa: «Okay, this is the War Room». Han var en kristen mann og kjente at her er det godt å være. Jeg starter alltid dagen med bibellesning og bønn, og har alltid en åpen bibel på pulten.
Kapellanen ber for de innsatte og ansatte, og så ber hun om at Gud skal sende henne til riktig plass, til de som trenger det mest. En gang i måneden arrangerer Jacobina gudstjeneste i fengselet, sammen med Frelsesarmeens korps (kirke) i Arendal.
Det de har gjort for å komme inn hit, betyr ingenting for meg. For meg er det mennesket som sitter foran meg, som betyr noe.– Jacobina Heinesen, fengselskapellan i Froland fengsel
Det er også to prester som arrangerer gudstjeneste en gang i måneden, og de innsatte er fri til å delta om de ønsker det.
– Ingen må snakke med meg, det er helt frivillig. Men de innsatte hører veldig fort fra andre, at om noen har en tøff dag, så kan det hjelpe å komme til meg for en prat. De er flinke til å tipse hverandre, og flinke til å tipse meg om andre.
Noen samtaler er planlagte og foregår inne på kontoret hennes, andre skjer tilfeldig når hun går rundt og hilser på folk.
Jobber med målet videre
– Jeg går ned til verkstedene og hilser på dem. Ofte er det hyggeprat, hvor vi samles rundt kaffekanna. Jeg spør hvordan de har det, så er det kanskje noen som ber om en en-til-en-samtale. Det blir utrolig mange flotte samtaler i løpet av en dag.
– Tøffe samtaler?
– Jeg tenker at det er ikke vonde samtaler, men nødvendige samtaler. De deler gjerne livshistorien sin, så snakker vi om hvordan de endte opp her, hva som skjedde underveis, og så jobber vi med målet videre: «Hva kan jeg gjøre med situasjonen jeg er i, i dag?». Det de har gjort for å komme inn hit, betyr ingenting for meg. For meg er det mennesket som sitter foran meg, som betyr noe, sier Jacobina.
– Å være kapellan for meg, er å være en medvandrer. Jeg ønsker å spre Guds håp. Ofte får jeg lov til å be for dem og velsigne dem. Alle samtaler ender ikke i bønn, men noen gjør det, og det er veldig fint!
Når hun skal i en samtale med noen, forteller hun at hun gir det til Gud, og takker for at hun får være et talerør for vedkommende.
– Det er nok derfor jeg stort sett klarer å legge fra meg jobben når dagen er over. Jeg har ingen jeg rapporterer til, så i bilen på vei hjem debriefer jeg med Gud. Jeg blir jo glad i de innsatte, så innimellom kan jeg tenke på dem, og da legger jeg dem i Guds hender.
Samtale-bøtta
Jacobina tar oss med videre. Tilfeldig møter vi på Truls, som har jobb innen renhold. Han har sonet i fem år, tre av dem her på Froland.
– Dette er «sjefen». Vi må vise dem bøtta mi, sier hun.
– Bøtta di ja, den er viktig. «Jacobinas samtale-bøtte». Jeg fant ut at hvis hun bare fikk satt seg ned, så ble hun litt lenger! smiler Truls.
Han går inn på vaskerommet og drar frem en stor og høy bøtte som er snudd opp-ned. Jacobina setter seg. Tørketrommelen går i bakgrunnen og det ligger vaskeredskaper, mopper og filler i hyllene langs veggen.
– Galgenhumor er en viktig del av dette livet. Men vi både ler så tårene renner, også gråter vi så tårene renner.– Jacobina Heinesen, fengselskapellan i Froland fengsel
– Her inne har vi hatt mange fine samtaler, Truls?
– Det er godt den bøtta ikke kan prate, for å si det sånn, humrer han.
– Bøtta har taushetsplikt?
– Ja.
De ler.
– Alt var bare svart
Jacobina ser på Truls med et varmt blikk; – Galgenhumor er en viktig del av dette livet. Men vi både ler så tårene renner, også gråter vi så tårene renner.
Truls forteller at han har hatt det vanskelig, at det har vært tider der han har tenkt at han ikke orket mer.
– Jeg hadde dessverre planer om å ikke komme igjen etter den siste permisjonen. Alt var bare svart. Når man får gått lenge nok og tenkt på hvordan livet har blitt ødelagt, da blir det fort for tungt. Så da har det vært godt at Jacobina kan komme og finne bøtta si en halvtimes tid.
Jeg har det bedre nå, og skal videre til noe åpent snart. Men så blir det trist også, fordi jeg har fått så god kontakt med Jacobina.
Truls er også klar over de gode fasilitetene, og vet at det ikke er sånn i alle fengsler.
– Det var en som søkte seg inn til et annet fengsel. Han reiste på en mandag og kom tilbake på onsdag. Han ville «hjem», humrer han.
– Det er jo et fint sted å være.
Gode tilbud for innsatte
Vi møter fengselsinspektør Hans Petter Jacobsen. Han har vært her siden fengselet ble tatt i bruk i september 2020, og er ansvarlig for bygg 4B, med 96 innsatte og rundt 40 ansatte.
Hans Petter har ansvar for mestringsgruppa og det sosialfaglige, som er gruppen som sørger for god tilbakeføring i samfunnet.
– Rollen min er litt todelt, i både sikkerhet og i det sosialfaglige – som er veldig spennende. Jeg har jobbet i kriminalomsorgen i snart 30 år og trives godt. Den erfaringen er bra å ha med seg.
Visjonen til fengselet er å ha fokus på fremtiden.
– Har du en dom på tre år, så kan du få full utdannelse som rørlegger mens du soner. Det er vi stolte av.– Hans Petter Jacobsen, fengselsinspektør i Froland fengsel
– Vi er et opplæringsfengsel, og satser veldig hardt på yrkesfag sammen med videregående skole. Vi har levert over forventing, det har vært fantastisk bra.
Mange av de innsatte går ut herfra med fagbrev, og flere får toppkarakterer. Fengselet tilbyr blant annet kokkekurs, snekring, muring, frisør, og de er i gang med rørleggerlinje.
– Har du en dom på tre år, så kan du få full utdannelse som rørlegger mens du soner. Det er vi stolte av, sier Hans Petter.
– Det, kombinert med en god sosialfaglig avdeling hvor vi jobber med soningsprovisjon og tilbakeføring, og bruker all den tverrfaglige kompetansen som vi kan, det er viktig for oss. Som for eksempel Frelsesarmeen, Way Back, Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Vi klarer ikke oppdraget vårt alene.
Fengselet et ett av de største avdelingene i Norge, med en kapasitet på 200 innsatte, 120 betjenter, en lederstab, de tverr-
faglige, skole, helse, og verksbetjenter. Det er et par hundre innom hver dag.
– Vi har folk inne med alle typer lovbrudd og dommer. Så skal vi jobbe for å se på om vi kan lage en forvaringsboenhet, som skal ta alle forvaringsdømte i vår region.
Jacobina har vært en åpenbaring. Hun er fantastisk, og får så mange gode tilbakemeldinger av alle!– Hans Petter Jacobsen, fengselsinspektør i Froland fengsel
I dag er Froland fengsel det mest digitaliserte fengselet i Norge. Veien Ut er et prosjekt som jobber med PC og internettilgang for de innsatte som går på skole. Meningen er at den innsatte skal få en laptop på cella, så de skal kunne jobbe hvis de går på skole, og kan gjøre hjemmelekser på cella. I et system som er trygt.
– Hvis vi skal løslate folk hvor vi unngår ny kriminalitet, og de har bytta ut en del i ryggsekken sin, så må de ha den digitale kunnskapen. Så er det å finne en god måte å gjøre det på.
Fornøyde med Frelsesarmeen
De 200 plassene er fordelt på 17 avdelinger med 12 plasser hver. Utenfor området er det grønne skoger. Oppe i etasjene så ser man langt, da fengselet er bygget på en topp. Byggene har store vinduer, så rommene fylles med dagslys.
– Vi har ikke betongvegger her, så man kan se ut og følge med på alle årstidene. Det er store uteområder med alle mulige aktiviteter. Alle etasjer har kaffekrok, treningsrom og luftebalkong, det er veldig nytt for et fengsel. Så har vi mange hyggelige mennesker som jobber her. De innsatte vil helst ikke bort herfra.
Han ser bort på Jacobina:
– Jacobina har vært en åpenbaring. Hun er fantastisk, og får så mange gode tilbakemeldinger av alle! Både ansatte og innsatte er veldig, veldig fornøyd med Frelsesarmeen.
– Jeg er veldig takknemlig som får være en del av dere, svarer hun.
– Ja, og det viser du hver dag!
Snekkerverkstedet
Når Jacobina snakker om hverdagen sin i fengselet, så handler det om å møte de innsatte der de er. Derfor skjer samtalene fort over en kaffe, eller mens de spiller spill.
– Vi spiller kort og Yatzy, de lager også spill på snekkerverkstedet som vi spiller med, som shufflebord og backgammon.
De som jobber på verkstedet får utfolde seg i det kreative, og mye av det de lager blir solgt på utsiden.
En som virkelig har blomstret i talentet sitt, er Sean. Han har vært her i 18 måneder og har blitt snekkerverkstedets kunst-
ner. Han hadde aldri jobbet med treverk før han kom hit, men fant fort ut at han var god på det.
– Jeg har jobbet med mye med hendene, har bygget om mitt eget hus og sånt, så jeg visste vel at jeg ikke hadde ti tommeltotter. Men jeg drev aldri på med noe slikt før jeg kom hit, sier Sean.
Han har fått en skade, og har ligget inne på cella da vi møter ham. Sean er fra Nederland, men skal sone dommen sin her i Norge. Han har sonet fire og et halvt år, og har et par år igjen.
– Det jeg gjør for å få tiden til å gå, er å jobbe, og så prøver jeg å være så kreativ som mulig, med all slags treverk.
Sean tar frem en bunke med papirer. Fengselsbetjentene har tatt bilder av alt han har laget og kopiert det ut for ham. Sean drar hendene over bunken og papirene sprer seg over bordet. Det er bilder av mange skjærefjøler med kreativt mønster, backgammon-spilleboks, korset som står på kontoret til Jacobina, stativ til hestesal, senger, klokkestativ, og mye, mye mer. Alt laget av tre, og for hånd.
– Jeg designer alt selv og har mange flere ideer, og andre ting jeg vil lage, sier han og ser over bildene.
– Hva er det med treverk du liker så godt?
– Å være kreativ og lage ting med hendene mine, det er det jeg liker.
Sean er gift, og sammen har de syv barn. Familien venter på ham hjemme i Nederland. Når han snakker om savnet, blir han blank i øynene:
– Det er tøft å være så langt borte fra dem. Tiden i fengsel har vært vanskelig. Barna begynner å bli store og får seg kjærester, og jeg får det ikke med meg. Det er så mye jeg går glipp av. Men, jeg er heldig som har en kone som venter på meg. Det er det som holder meg på bena. Det er mange her som ikke har noen som venter på dem på utsiden.
Det er en grunn til at du sitter i fengsel, men du er ikke det du har gjort. Du er ikke din gjerning. Alle tråkker feil i livet.– Jacobina Heinesen, fengselskapellan
Sean ble bestefar for første gang mens han har sonet, og har en guttunge som han gleder seg til å møte.
– Det er stort å bli bestefar, sier han stolt.
Når Sean får jobbe på snekkerverkstedet, får han tankene på noe annet.
– Alle trenger noe å se frem til, noe å gjøre. Jeg liker det! Det er dette jeg gjør hver dag, hele dagen. Og drikker kaffe med Jacobina.
Får vise omsorg
Det er ingen tvil om at kapellanen betyr mye for fengselet, for både ansatte og innsatte. Hun forteller at rollen gir henne enormt mye, hver dag.
– Hva er budskapet ditt?
– Det er en grunn til at du sitter i fengsel, men du er ikke det du har gjort. Du er ikke din gjerning. Alle tråkker feil i livet. Noen mer alvorlig enn andre, men det betyr ikke at de ikke er et gudskapt menneske. Det er utrolig viktig for meg at de vet det, og at de forstår det.
Hun fortsetter:
– For meg er det veldig viktig at et hvert menneske blir vist omsorg, barmhjertighet og nåde, for det har Gud vist meg. For meg er det helt naturlig å formidle det. Det er hvorfor jeg er her, og hvorfor jeg elsker det sånn. Fordi jeg er ment til å være her, sier Jacobina.
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
– Gud ga meg aldri opp
Livet bestod av rus, vold, kriminalitet, fengselsstraffer og et rykte som en av landets mest nådeløse torpedoer. Så snudde alt. – Jeg fant ikke Jesus, det var Jesus som fant meg, sier Stig Morten Seierstad (44).
-
REMA 1000 dobler gaven din
Frelsesarmeen trenger all den hjelpen de kan få for å samle inn penger til mennesker som trenger en ekstra håndsrekning. Derfor er vi glade for å ha fått med REMA 1000 som en god støttespiller.
-
Kjærlighet på strikkepinne
Irene Amble Aafløy (81) har strikket flere tusen par sokker i løpet av de ti årene aksjonen «Sokker som varmer» har vart. – Det er fint at det går til en god sak, sier hun.