Sammen Grønland 5

Et pusterom sammen

På Frelsesarmeen på Grønland i Oslo får ukrainske flyktninger et pusterom. Her kan de prate, gråte, leke – og lære noen norske ord. – Dette er en helt konkret måte å uttrykke troen vår på – ved å vise nestekjærlighet, sier koordinator på Sammen, Heidi Kristine Jørgensen.

• Foto: Mette Randem Tekst: Randi Bjelland/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 21, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

På kjøkkenet i huset der Frelsesarmeen på Grønland og aktivitetstilbudet Sammen holder til, er forberedelsene i full gang. Flere frivillige er i gang med å raspe rødbeter. En svær skål med revet kål står allerede klar på kjøkkenbenken. I tillegg til tradisjonell norsk lapskaus, er det nemlig den øst-europeiske retten Borscht som står på menyen i dag. Om to timer kommer det rundt 50 ukrainske flyktninger hit for enkel språkundervisning, mat, hobbyaktivitet og klesutdeling. Det er tenkt som en pause i en usikker hverdag for de som akkurat har kommet til landet som flyktninger. Mange bor på hotell eller privat mens søknadene deres blir behandlet. Ukrainske Kira Kim er en av de frivillige som gjerne bistår som tolk. Hun hadde selv stor nytte av språkkafeen på Sammen da hun lærte seg norsk, og det var slik hun også kom inn i miljøet her.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg deltar i matlaging, eller er med på sosiale aktiviteter. Gjennom Sammen Grønland prøver jeg å skape nye forbindelser mellom folk, fordi det er veldig viktig når man er helt ny i landet. Får man venner, blir det lettere å leve på et nytt sted.

Selv om hun bor i trygge Norge, kjenner farmasøyten krigens redsler på kroppen. Sønnen på 16 er igjen i byen i Zaporozhye i sørøst-Ukraina, sammen med annen familie.

Får man venner, blir det lettere å leve på et nytt sted.
– Kira Kim, frivillig på Sammen Grønland

– Jeg har prøvd å overtale ham til å komme hit, men han er veldig engasjert i frivillig arbeid sammen med faren sin. De kjøper mat til eldre som har vanskelig for å komme seg ut, og de bygger barrikader av sandsekker for å beskytte en fødeklinikk.

Kira er glad for at foreldrene, søsteren og hennes baby er i sikkerhet i Polen.

– Det var alarm nesten hver natt, så det var veldig vanskelig å bo der med et spedbarn. Nå venter de på at det kanskje blir mulig å komme tilbake. Vi håper byen ikke blir ødelagt.

Hun setter pris på Frelsesarmeens støtte i denne vanskelige tiden.

– Ukrainere blir invitert til gudstjeneste, og jeg er med som tolk. Vi leser fra Bibelen og synger salmer og ber.

I Ukraina pleide Kira å gå i den ortodokse kirken, men ikke så ofte som hun går her på Frelsesarmeen.

– Når folk har et rolig liv, mister de kanskje interessen for Gud. Men da jeg flyttet til Norge, begynte jeg å bli mer overbevist om at troen er en viktig del av livet. Da begynte jeg å lese i Bibelen og gå på gudstjenester. Salme 31 har blitt oversatt til ukrainsk, og blir mye brukt. Den er kopiert opp, og mange får blant annet
disse ordene med seg ut i hverdagen:

«For jeg hører mange som hvisker – å, redsel på alle kanter! – når de samler seg mot meg og legger planer om å ta mitt liv. Men jeg setter min lit til deg, Herre, jeg sier: «Du er min Gud». Mine tider er i din hånd, fri meg fra fiender som jager meg.» (Salme 31,15 –16).

Ukrainske Kira Kim er frivillig når Frelsesarmeens på Grønland inviterer ukrainske flyktninger til en enkel språkkafe. Her forsyner hun gjestene med mat fra en fyldig buffet.
Ukrainske Kira Kim er frivillig når Frelsesarmeens på Grønland inviterer ukrainske flyktninger til en enkel språkkafe. Hun bidrar også som tolk på gudstjenestene.

Bidrar med glede

I andre etasje, der menigheten holder til, er det også full aktivitet. To pensjonerte frelsesoffiserer og en soldat har brukt morgentimene til å pakke ut klær som er donert til utdelingen i dag. Små og store plagg er lagt i sirlige bunker på bordene. Nå har Gunvor Lilledrange, Magda Iversen og Margaret Agasøster tatt seg en velfortjent kaffepause sammen med lederen for Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Grønland, major Ruth Bente Paulsen. De har vært med på mang en klesutdeling opp gjennom årene, men akkurat dette rører dem litt ekstra.

– På forrige gudstjeneste ble det sagt at det bare var å komme og hjelpe til med å brette klær til ukrainske flyktninger. Jeg hadde en ledig formiddag, så da hjelper jeg gjerne til, sier Magda.

Gunvor synes det er kjekt å kunne bidra i all slags arbeid her på huset.

– Det er spesielt fint å kunne hjelpe de som kommer fra Ukraina, sier hun.

– Og så får vi alltid kaffe når vi bidrar med noe, så vi koser oss samtidig, sier Margaret.

Ruth Bente Paulsen er glad for alle de frivillige som stiller opp, alt fra tenåringer helt utenfor organisasjonen, til pensjonerte offiserer.

– All hjelp varmer meg veldig. Det som er så flott med disse damene her, er at de kan stille tidlig om morgenen, sier korpslederen.

Vi er kjempeglade for at Frelsesarmeen tar seg tid til et slikt tiltak.
– Julia, flyktning fra Ukraina

Givergleden har vært enorm. Både menigheten, deltakere på Sammen, og venner og familie har donert fine plagg. I tillegg har de fått flere sekker klær fra Fretex. Flyktningene som kommer hit, får selv velge det de vil ha. Ruth Bente forteller at mange av flyktningene bare har ett klesskift i den første tiden de er i landet. Men det aller viktigste tror hun likevel er at folk som er traumatisert blir møtt med godhet og verdighet. Mens man ellers er vant til å tenke langsiktig og bygge relasjoner over tid, er det øyeblikkets verdi som gjelder i dette arbeidet.

– Vi møter flyktningene akkurat denne dagen, det er ikke sikkert at vi ser dem igjen, men møtet med dem har likevel en verdi. Uavhengig av om de tar kontakt med Frelsesarmeen på stedet der de til slutt blir bosatt over lengre tid, er måten de blir tatt imot på her i dag av betydning. Det er i tråd med Jesu ord: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem».

Korpsleder Ruth Bente Paulsen (t.v) setter pris på hjelpen fra de frivillige i alle aldre. Denne formiddagen var det de tre pensjonerte offiserene som hjalp til med å brette klær til klesutdelingen til ukrainske flyktninger.
Korpsleder Ruth Bente Paulsen (t.v) setter pris på hjelpen fra de frivillige i alle aldre. Denne formiddagen var det de tre pensjonerte offiserene (fra nr 2 fra venstre) Magda Iversen, Gunvor Lilledrange og soldat Margaret Agasøster som bisto med sortering før utdelingen av klær til ukrainske flyktninger.

Små barn på flukt

Klokken nærmer seg 12, og folk begynner å komme inn i lokalet. Aleksandra, Katarina og Alona med barna Milana, Arina og Timotèj har satt seg rundt et bord. Det er andre gangen de er her. Det var Aleksandras mor, som har bodd lenge i Norge og gått på norskundervisning på Sammen, som tok kontakt med frivilligkoordinatoren i Frelsesarmeen og spurte om det fantes et tilbud for flyktningene. Det er ikke lenge siden de flyktet fra Mykolaiv i sør-Ukraina. Det tok to døgn. Først kjørte de med bil til Odessa. Så gikk de gikk til fots til Moldova, før de kjørte med buss til Romania. Via Tyskland tok de fly til Norge. Katarina forteller at barna tar det roligere enn de voksne, men Alona poengterer at det ikke er situasjonen for alle barn.

– Jeg har en fetter på tre og et halvt år som har flyktet til Polen. Han opplevde mye stress og klarer ikke å leke ute. Han tror alt kan være farlig. Selv om de bor på et trygt sted, er han fortsatt veldig redd.

– Hvordan var det å komme hit?

– Vi har et helt annet liv i Norge, mye roligere. Men selv om vi er veldig glade for å bo her, vil vi flytte tilbake til Ukraina så fort det lar seg gjøre, sier Katarina.

Heidi Kristine Jørgensen, koordinator på Sammen, Frelsesarmeen Grønland i Oslo i koselig prat ved et av kafebordene med flyktninger.
– Det har føltes riktig å åpne dørene for ukrainske flyktninger. Det er en konkret måte å bidra på – med varme, fine voksne som har åpne armer og lyttende ører og er genuint opptatt av å gi en god opplevelse til de som kommer, sier Heidi Kristine Jørgensen, koordinator på Sammen, Frelsesarmeen Grønland i Oslo

Hva heter du?

Vanligvis er det språkkafé her hver uke, for voksne folk fra hele verden. I dag er opplegget tilpasset ukrainerne. De færreste snakker engelsk og står helt uten mulighet til å kommunisere i det norske samfunnet. Koordinator på Sammen, Heidi Kristine Jørgensen, ønsker velkommen, og Kira står klar til å oversette.

– Kjenner dere Frelsesarmeen fra før?

Noen få hender rekkes i været.

– Frelsesarmeen er over hele verden, og her på Sammen er vi heldige som har gjester fra veldig mange land, sier Heidi.

– Vi er veldig takknemlige for gjestfriheten, sier en dame.

På en tavle skrives det noen enkle setninger: «Hva heter du?» «Hvor gammel er du?» Det øves iherdig rundt bordene. Så skrives flere setninger og ord på tavla, og alle noterer nøye, mens barna får konsentrere seg om fargebøkene sine.

– Hva vil dere lære? spør Heidi, og får straks svar fra Aleksandra som gjerne vil kunne setningen

«Hvor mye koster det?» Straks skrives den på tavla, samt navn på en rekke matvarer. Rundt ett av bordene sitter en dame og to tenåringsjenter. De har flere sider med notater foran seg.

– Jeg heter Marina. Jeg er 15 år gammel, sier den ene jenta på perfekt nyervervet norsk.

Hun er her med tanten sin Julia og kusinen Nika. Marinas mor er igjen i Ukraina for å ta vare på bestemoren som er helt hjelpetrengende.

– Jeg snakker med mamma hver dag, sier 15- åringen.

Tanten legger til at det er tungt å ikke vite hvordan det går med venner og familie som er igjen.

– Vi leser nyheter og gråter mye. Spesielt da vi leste om de forferdelige drapene på sivile i hjembyen vår Bucha, rett utenfor Kyiv. Det er der begge foreldrene mine og søsteren min bor, sier Julia.

De tre flyktet først med tog til Polen. Det var en tøff reise.

– Det var forferdelig. Mye folk, veldig kaldt og stressende. Men etter å ha kommet til Polen, kom noen fra Norge og hentet oss. Det er vi veldig takknemlige for – og for at Norge ville ta imot oss. Vi forventet ikke det i det hele tatt, for vanligvis er det veldig vanskelig å komme hit om man ikke er medlem av EU eller Schengen.

– Tusen takk, sier Marina, på norsk.

– Hvordan opplevde dere å komme hit i dag?

– Vi er kjempeglade for at Frelsesarmeen tar seg tid til et slikt tiltak. Jeg hørte helt tilfeldig om dette, og ønsket å komme hit. Jeg tenkte ikke på maten engang, bare det å treffe andre, sier Julia og smiler.

Marina synes det er vanskelig at foreldrene hennes ikke kan komme til Norge, samtidig vet hun at det er nødvendig at de tar seg av bestemoren. Det er forholdsvis rolig i selve byen, men urolig i omgivelsene. Byen ligger i et område hvor det ligger et ganske stort atomkraftverk. Russerne er derfor forsiktige med å skyte der, men samtidig er det et sted de har lyst til å okkupere, forteller de.

– Vet dere hva som skal skje videre og hvor lenge dere blir?

– Vi har fått beskjed om at vi kan være her i inntil tre år, og datteren min har lyst til å studere her. Men vi tar en dag om gangen.

En av flyktningene setter seg ved pianoet og fyller rommet med musikk. Flere av barna viser fram maleriene de har laget. Det er mange fargerike blomster, hjerter og flagg i gult og blått.

Marina, 15 år,  måtte flykte fra Ukraina sammen med tanten og kusinen. Moren måtte bli igjen i hjemlandet for å ta seg av den hjelpetrengende bestemoren.
– Jeg snakker med mamma hver dag, sier 15 år gamle Marina som måtte flykte fra Ukraina sammen med tanten og kusinen. Moren måtte bli igjen i hjemlandet for å ta seg av den hjelpetrengende bestemoren.

Rom for gråt og glede

«Разом», som betyr Sammen på ukrainsk – eller «Sammen familiemiddag for ukrainske flyktninger» er et samarbeidsprosjekt mellom Sammen og Frelsesarmeen på Grønland.

– Med en gang vi skjønte at det kom til å komme ukrainske flyktninger til Norge, begynte vi å tenke på hvordan vi kunne inkludere dem i vårt fellesskap, sier koordinator på Sammen, Heidi Kristine Jørgensen.

Da de fikk en henvendelse fra Frelsesarmeens frivillighetskoordinator i Oslo om de hadde noen tilbud, inviterte de straks ukrainerne til kafégudstjeneste noen dager etterpå, og begynte å planlegge et dagtid- tilbud annenhver tirsdag.

– Vi ordnet med frivillige som kunne være tolker, norskopplærere og praktikere på kjøkkenet. Bare noen få dager etter gudstjenesten inviterte vi til «Sammen på dagtid». Da fikk vi oversatt litt tekst, og sendte ut invitasjoner ulike steder, blant annet fikk vi hjelp av en frivillig som tok kontakt med hotellene hvor det bor ukrainere. Det var sterkt å se henne komme nedover gata sammen med 30 av sine egne landsmenn, med sin egen mor ved siden av seg – som også hadde flyktet, forteller Heidi.

Her kan man få tenke på noe annet i noen timer.

– Vi kan ikke løse de store utfordringene de har i livet, eller de store traumene de kanskje bærer på. Men vi kan være et sted der man får en pause, får mat, møter hyggelige mennesker og får mulighet til å prate om det man har på hjertet. De kan få kjenne omsorg fra andre. De er veldig takknemlige, og de viser det på en veldig oppriktig måte, sier Heidi.

Hun forteller at det på den første samlingen ble åpnet for lystenning. Ei lita jente som satt på morens arm, begynte å strigråte da lyset skulle tennes. Faren hennes er fortsatt i Ukraina og jenta savnet ham. Noen minutter etterpå satt hun og tegnet et familiebilde av mor, far og barn.

– At folk får et sted der det er rom for å gråte, få nye venner, slippe å kjenne på ensomhet, uro og lengsel, betyr nok mye for mange.

– På hvilken måte tilpasser dere opplegget dere allerede har for flyktningene?

– Vi har to tanker i hodet på én gang. Det ene er å tilby dem et sted der de kan holde på sin ukrainske kultur og kjenne på samholdet seg imellom. Og på den andre siden ønsker vi å legge til rette for inkludering. Derfor har vi «Sammen familiemiddag for ukrainske familier» annenhver tirsdag. De andre ukene blir de invitert inn i andre tilbud, som familiemiddag, ungdomskafé, Kompis, Sammen søndag og Snakk Sammen, sier hun og forteller at de faste deltakerne på Sammen har tatt imot flyktningene med åpne armer.

– Det er også mange andre mennesker som går hos oss som har opplevd krevende ting i livet. Flere fra andre land har også vært på flukt. For eksempel er de som er fra Etiopia også veldig bekymret for familie i hjemlandet, for der er det også krig. Her støtter flyktningene hverandre.

Flere Frelsesarmeen-virksomheter har begynt å invitere ukrainske flyktninger, og Heidi håper enda flere vil gjøre det. Har man ikke de samme ressursene med tolkehjelp som her i hovedstaden, anbefaler hun å be om hjelp på frivillig.no eller den ukrainske foreningen.

– Å åpne dørene er en konkret måte å vise den kristne troen på. Det betyr veldig mye å ikke bare snakke om krigens elendighet og urettferdighet, men å gjøre noe for de som har flyktet, sier Heidi.

Hun forteller at rundt 350 flyktninger har vært på tilbudet de første ukene etter oppstart, før hun må skynde seg opp på scenen for å invitere til flere treff. Skogstur til Sognsvann er første post. Det sies «takk for i dag» på norsk, engelsk og ukrainsk. Folk finner fram yttertøyet. En liten gutt i mørkeblå jakke tviholder på en pose med sjokolade som han fikk med seg.

– Bye, bye! sier han mens han smiler og vinker.

Alt er nytt rundt ham; språket, kulturen og byen. I neste uke er han kanskje i en helt annen del av Norge. Men akkurat nå er lykken en pose med sjokolade.

Muffins med glasur i ukrainske farger.
Muffins med glasur i ukrainske farger.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER