Et rom for akkurat nå

– Her bos det hardt, sier Mona Skaug.

Hun låser opp døra til ett av rommene på Fagerborg, Frelsesarmeens korttids-botiltak for voksne rusmiddelavhengige i Oslo. Dette rommet er nylig ryddet, vasket ned og gjort klart for en ny beboer.

Les mer om Krigsropet her

– Det er en balansegang å innrede her. Verdighet er helt sentralt for oss. Hvis rommene var nedslitt og i dårlig stand, ville det gi et signal til beboerne om at de ikke er like mye verdt som andre. Samtidig kan vi ikke kjøpe inn dyre møbler, for mye blir ødelagt. Det er for eksempel kjøleskap på rommene, det er en forbruksvare her hos oss, forteller Mona.

Kunsten å være et sted

På Fagerborg bor mennesker i aktiv rus – dersom de trenger et sted å bo for en periode. Mange har sammensatte utfordringer i tillegg til rusen, fra psykiske lidelser som angst og depresjon, til tung psykiatri. De får hjelp til å kartlegge boevne, rusbruk, funksjonsnivå og behov. Målet er å så raskt som mulig finne en mer varig boløsning. Mens de bor her, får de også tilbud om middag hver dag, og frokost med egg og bacon i helgene. Kaffe og te står alltid tilgengelig, men ikke lenger med sukker.

– Vi satte fram sukker til kaffen en stund, men da kunne det gå 15–20 kilo sukker i uka. Det kan jo være vanskelig nok for folk som ikke er i rus å kutte ned på sukker, men mange mennesker i rus får et helt enormt sukkerbehov, forteller Mona.

En stund prøvde de å arrangere aktiviteter, som for eksempel en tur på kino. Ganske mange meldte seg på, men for rusavhengige er det ofte vanskelig å planlegge. Plutselig måtte de ut for å få tak i rusmidler, eller «ordne ett eller annet», og så dukket ingen opp. Derfor har Mona isteden innført ekstra kos i helgene, som pizza eller burgere på lørdagskvelden. Da dukker faktisk mange opp og kan ha en sosial og hyggelig stund. De som ønsker det, får hjelp til å begrense rusbruk eller søke behandling for å bli rusfri. Men uansett om de ønsker å komme ut av rusen eller ikke, blir alle møtt med samme respekt. De får hjelp til grunnleggende behov her og nå, og til praktiske ting som å kontakte Nav, søke stønader, eller søke om kommunal bolig.

– Vi jobber blant annet med bo-kompetanse. Noen av beboerne våre holder det ryddigere på rommet sitt enn det jeg gjør hjemme hos meg. Men andre trenger hjelp til enkle ting som å klare å holde rommet sitt rent og kaste søppel på riktig sted, eller til å få i seg litt mat. Vi prøver å hjelpe dem til å ruse seg litt mindre, hvis det er mulig. Men vi er bevisste på å ikke mase og spørre for mye. Gjør vi det, forsvinner folk umiddelbart. For noen handler det ikke engang om «kunsten å bo», men om «kunsten å være et sted». Bare det at de blir boende her sammenhengende i noen uker, og ikke ender med å sove under en bro etter noen dager hos oss, kan være en seier, forteller Mona.

I snitt bor folk her i halvannen måned. De kan i utgangspunktet bli i opptil tre måneder, enkelte får forlenget oppholdet i tre måneder til hvis de for eksempel venter på plass på en institusjon. De fleste tar bare med seg det de står og går i når de flytter ut, og de ansatte på Fagerborg må ofte rydde bort sekk etter sekk med ting før de kan vaske ned rommet. Mona viser fram et enkelt møblert rom som venter på neste beboer. Veggene har fått ny maling her og der, for å fjerne flekker og tagging. På nattbordet har noen skrevet ned noen litt usammenhengende meninger med rød tusj, mens en annen har brukt neglelakk for å svare og erklære seg helt uenig.

Sjekker at det er liv

I gangene og fellesrommene er det veldig rolig denne formiddagen. Klokka er 11 og noen beboere har begynt å komme seg opp og i gang med dagen, mange sover fortsatt på rommet sitt. Men Mona har allerede gjort unna den faste morgenrunden. Hver dag klokka ni låser de ansatte seg inn på hvert av rommene.

– Vi sjekker hvem som er her, noen ganger forsvinner folk i flere dager. Men det viktigste er at vi hver morgen låser oss inn, rett og slett for å sjekke at det er liv, forteller hun.

De opplever heldigvis sjelden å finne noen livløse på rommet sitt, men det skjer. I beboernes felles TV-stue lyser to elektriske kubbelys ved siden av en blomsterbukett. En siste hilsen til en som ble funnet livløs om morgenen uka før, etter en overdose.

– Jeg begynte i denne jobben i 2009, på de årene har åtte beboere mistet livet her etter overdose. Det er heldigvis ikke så mange med tanke på det livet mange av beboerne våre lever. Men det er åtte for mange, og det preger både ansatte og beboere. Vi pleier å få en kapellan hit for å holde minnestund. Ofte er det mest de ansatte som kommer, beboerne klarer ikke. Særlig hvis det er noen som er godt kjent i miljøet. Det ligger nok også en selvransakelse der, folk begynner å tenke mer på at «neste gang kan det være meg», forteller hun.

Fagerborg har 20 plasser, finansiert av Oslo kommune. Akkurat nå er det 12 kvinner og menn som bor her. Etter en periode på Fagerborg, drar noen videre til rusbehandling, andre får plass på en institusjon. Stadig flere flytter til kommunale boliger med oppfølging, fordi kommunen har vedtatt at det er ønskelig.

– De som kommer hit, er i praksis bostedsløse. Noen har aldri hatt en egen bolig. Andre har hatt en kommunal bolig, men blitt kastet ut fordi de forsøpler, bråker, er utagerende og havner i konflikt med naboer, eller fordi de får besøk av mange fra rusmiljøet som lager bråk og uro for naboene. Vi har også enkelte her som tidligere har klart seg bra med jobb og egen leilighet, men så har de begynt å ruse seg, forteller hun.

Felles for alle beboerne er at de er i aktiv rus, andre får ikke bo her. Mona er også veldig restriktiv på å ta inn folk dersom Nav sier de ruser seg av og til, for eksempel bruker hasj i helgene. Rett og slett fordi de lett kan begynne å ruse seg fast med tyngre stoffer hvis de flytter inn i dette miljøet.

– Vi har noen regler, for eksempel roter vi ikke i folks kommodeskuffer, men det er ikke lov å ruse seg eller ha rusmidler liggende framme i fellesarealene. De fleste respekterer det. Men på rommene vet vi at mange ruser seg, sier hun, og peker på en gul bøtte på nattbordet på ett av rommene.

Alle rom har en slik bøtte til å putte brukte sprøyter i, her blir de forseglet og kan trygt kastes. På nattbordet står også et askebeger – et tegn på den pragmatiske holdningen som er helt nødvendig på et sted som dette.

– Det er ikke mulig å hindre at noen røyker på rommet innimellom. Det kommer de til å gjøre uansett hvor mye vi forbyr det. Hvis vi sier det ikke er lov, og ikke har askebeger, kan det fort føre til at folk røyker på senga og gjemmer sneiper under dyna. Da blir det virkelig brannfarlig, sier hun.

Hjelp til det grunnleggende

Mona har tidligere jobbet med rusbehandling på det som i dag heter Behandlingstunet, og som også drives av Frelsesarmeen. En del av dem som kommer dit, klarer å skape seg nye og rusfrie liv. Slike solskinnshistorier er det langt mellom på Fagerborg. Kanskje har de én i året som de får vite om, og da gleder de seg stort over det. Det kan hende det er noen flere som kommer seg ut av rusen, men ofte får ikke de ansatte her vite hvordan det har gått med folk etter at de flyttet ut. Noen tidligere beboere dukker opp innimellom for en kaffe og en prat, men det er gjerne de som fortsatt er en del av rusmiljøet. Og mange kommer tilbake igjen og igjen.

– Når det er snakk om rusomsorg i media, er det ofte solskinnshistoriene som trekkes fram, de som kjemper seg ut av rusen og får seg jobb og bolig. Det er viktig at de historiene fortelles, det er imponerende når noen klarer det. Men jeg tenker det også er viktig å vise fram den kjempeinnsatsen ansatte i lavterskeltilbudene som Fagerborg gjør for folk som er helt nederst på rangstigen i samfunnet vårt. Her blir alle behandlet ordentlig, de blir møtt med respekt, og de får et trygt sted å være. Helt uavhengig av om de prøver å komme ut av rusen eller ikke. Vi hjelper til med basalbehovene, for det er der våre beboere er.

Når en ny beboer flytter inn, pleier de ansatte blant annet å spørre dem hva de tenker om rus, og om de har et ønske om å kutte ned eller bli rusfri. Når noen sier de vil redusere eller slutte med rus, får de hjelp av sin primærkontakt til å ta tak i det og for eksempel søke behandlingsplass. Men flertallet her har ikke noe ønske om å slutte. Det respekterer hun.

– Mange av beboerne våre har så grusomme ting i sin forhistorie at det er vanskelig å tro det er sant, selv om jeg vet at det stemmer. Det dreier seg ofte om incest og andre overgrep i barndommen. Mange har blitt utsatt for en ondskap som er helt umulig å fatte. Eller det kan være kvinner som bor her og som prostituerer seg, noen har kommet helt maltraktert tilbake, de kan knapt gå. En del sier rett ut at de ikke ville klare å leve med alt de har i bagasjen, uten rusen. Da hadde de måttet håndtere det på en helt annen måte, og det klarer de ikke. Det har jeg full respekt for.

Når Mona intervjuer nye ansatte, legger hun derfor vekt på å si at dersom de kommer hit med et ønske om å «redde verden», og håper på å se store forandringer, kommer de nok til å bli skuffet. Isteden er det viktig å klare å glede seg over de små museskrittene som kan se ubetydelige ut utenfra, men som for den enkelte faktisk kan være et skikkelig sjumilssteg.

– Det kan handle om at en beboer vasket rommet sitt en dag, eller kastet søpla. forteller hun.

Når noen har det veldig kaotisk på rommet sitt, får de tilbud om hjelp til å rydde. Minstekravet er at det skal være mulig å komme inn på alle rom med båre hvis det blir nødvendig med akutthjelp, for de kan ikke fylle opp med så mange ting at det er vanskelig å komme til. På et lagerrom står noen av bevisene på hvor vanskelig akkurat det kan være. Når beboere flytter ut, lar de som regel mesteparten av tingene sine ligge igjen. Men spesielt de som bruker amfetamin, får ofte samlemani. De samler sammen enorme mengder ting som for mange kan se ut som søppel, men som for dem er verdisaker, i alle fall der og da. Alt fra utgåtte sko til knuste TV-er, ledninger og kabler, finner veien inn på rommene. Mona peker på 12 sekker med klær, sko og andre ting som står oppstilt langs en vegg. Alle er merket med samme navn.

– Dette er fra en som bodde her i 14 dager. Da han kom hit hadde han ingenting, alt dette samlet han på de to ukene, forteller hun.

Viktig humor

Ansatte på Fagerborg har en arbeidshverdag som nok kan virke ganske spesiell sett utenfra. Galgenhumoren sitter løst.

– Vi er helt nødt til å bruke humor. En del situasjoner vi kommer opp i vil nok se utrolig spesielle ut, men for oss er det en vanlig dag på jobb. Så er det veldig triste ting under der. Men hvis vi skulle ta alle disse tragiske skjebnene inn over oss, ville vi ikke kunne jobbe her. Vi tar det bare hit, ikke lenger, sier hun, og holder hendene opp foran hjertet.

Likevel har de ansatte ofte behov for å snakke. De bruker hverandre mye som samtalepartnere, og har i tillegg bedriftshelsetjeneste og veiledere tilgengelig. Det er nødvendig både fordi de ser mye trist og vondt, og fordi de selv blir utsatt for kjeft og truende situasjoner. Mona har blitt kalt alle de styggeste kallenavnene man kan tenke seg, og skjellsordene sitter løst blant en del beboere.

– Etter hvert kan slike ting begynne å krype inn under huden, og da er det viktig å snakke om det så man kan legge det fra seg. Delvis handler det om vokabularet blant rusavhengige, det går mye i banning og skjellsord generelt. Men vi har også en del situasjoner som oppleves skremmende. Da snakker vi sammen og vurderer litt, var dette en trussel? Hvis det er det, skrives personen ut. Og i utgangspunktet er det den ansatte som eier sin opplevelse. Dersom noen har opplevd en situasjon som reelt truende, går vi utfra det.

For det er ikke alltid opplagt hva som er reelle trusler. Mona har opplevd en mann som sto med ansiktet sitt noen centimeter fra hennes og brølte at han skulle knuse trynet hennes. Hun svarte. «Ok, men nå går jeg og tar meg en kaffe først».

– Jeg var ikke det minste redd. Jeg kjente ham, jeg visste hvordan han reagerte og at dette var ubehagelig, men ikke farlig. En annen gang derimot, hadde vi skrevet ut en person på grunn av trusler. En dag sto han i porten her og ville inn igjen. Jeg gikk ut og forklarte at det kunne han ikke. Da så han helt rolig og iskaldt på meg og sa: «Du, dette kan du komme til å angre på». Da ble jeg redd. Virkelig redd, sier hun.

Det oppstår også en del konflikter beboerne imellom. Dersom de ansatte ser at noen slåss eller truer andre beboere, blir de skrevet ut. Men selv om Mona og de andre ansatte opplever mange krevende situasjoner, er hun glad i jobben sin.

– Dette er en jobb der du kjenner hele spekteret av følelser. Jeg kan føle utrolig glede, være så rasende at jeg holder på å sprekke, kjenne tristhet – og alle følelser imellom der. Vi kan bli skjelt ut og måtte takle vanskelige ting. Men vi kan også sitte sammen med beboerne i TV-stua og le av de samme TV-programmene, diskutere nyheter, eller snakke om gode og vonde ting i livet. Mennesker er alltid så mye mer enn rusen.