Et uverdig hjem

– Det er så uverdig! Skal vi i Norge virkelig være bekjent av at folk må bo sånn? Ida Sollien Kjelldal er opprørt over boligforholdene en del lavinntektsfamilier må ta til takke med.

Les mer om Krigsropet her

Useriøse utleiere tar seg godt betalt for leiligheter uten brannalarm og rømningsveier, med mugg, råte og skranglete innredning.

Ida er koordinator for Familiebosatt, Frelsesarmeens prosjekt rettet mot barnefamilier som ikke har et egnet sted å bo. Familiene får hjelp gjennom hele prosessen fra å søke etter boliger og kontakte utleiere, til å gå på visning, vurdere standarden på leiligheten, og andre utfordringer underveis. Hittil har prosjektet bare vært i Oslo, men nå startes det også opp i Stavanger. For behovet er stort, særlig i de store byene. Ida møter familier som bor under uverdige, og i verste fall helseskadelige, forhold. Og selv om det betyr svært mye for familiene som får hjelp til å skaffe egnet bolig, fortviler hun over at det da kommer en ny familie inn i den dårlige boligen. For det er alltid noen som ikke har noe valg.

Delte strøm med naboen

Nylig var Ida med en mor som skulle flytte inn i en sokkelleilighet. Der ble de møtt av mugg i vinduskarmene, ødelagt kjøkkeninnredning, leiligheten hadde ikke røykvarsler og badet var i dårlig stand. Utleier hadde heller ikke tatt seg bryet med å få leiligheten vasket.

– Det var møkkete, og det var avføringsrester i toalettet. Det er så nedrig!

Ida har opplevd det meste. Utleiere som legger seg opp i leietakernes privatliv, for eksempel. Noen følger med på når leietakeren har besøk og krever å få vite hvem de er, eller nekter dem å ha besøk. Ett av de verste eksemplene hun har sett, var en mamma som bodde med barna sine i en bolig der strømopplegget ikke var dimensjonert for normal bruk. Huseieren hadde delt en bolig opp i to utleieboliger, uten å gjøre noe med strømopplegget.

– Hvis mor lagde mat og naboen begynte å støvsuge, gikk strømmen. Det verste var at denne moren ikke hadde eget sikringsskap, det var i naboleiligheten. Dersom naboen ikke var hjemme når strømmen gikk, fikk hun ikke gjort noe med det. Og om natten kunne hun ikke få strømmen tilbake uten å vekke naboen.

– De våknet ofte til en iskald leilighet. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det er å måtte få barna klar for skolen om morgenen i iskalde rom. Hvor er verdigheten i det?

Mange er desperate

Ida understreker at det finnes mange seriøse utleiere og fine leieboliger. Men de er for de mer privilegerte, som har fast og grei inntekt og kan betale noen tusenlapper mer i måneden. Denne gruppa ville snudd i døra hvis de kom på visning til en av de dårlige leilighetene. Men mange er desperate etter et sted å bo, de får avslag etter avslag – og tar til slutt det de kan få.

De som sliter mest i leiemarkedet, er gjerne de som får husleien dekket av Nav. Matilde Aas Hansen er også koordinator i Familiebosatt i Oslo/Stor-Oslo. Hun forteller at det varierer hvor mye Nav gir til bolig, etter hvor stor familien er og hvor de bor.

– Ett eksempel er en mamma i Oslo med et lite barn, hun fikk bruke maksimalt 11.000. En annen mamma har to barn, hun fikk også mellom 11 og 12.000. Det finnes gode nok leiligheter til den prisen, om enn ikke så mange. Men det er langt fra alle som får komme på visning til disse boligene. For utleiere velger fritt hvem de vil leie ut til, og er man alenemor med minoritetsbakgrunn og har NAVgaranti for husleia, havner man nederst på lista. Store familier er også upopulære, fordi utleiere frykter slitasje på leiligheten.

– Jeg har nå sendt ut utallige meldinger til utleiere for tre familier vi jobber med, men vi får ikke ett eneste svar, sier hun.

Hva som er en god nok bolig, varierer utfra familiens størrelse og situasjon. Er det flere barn, mener Matilde det i alle fall bør være to soverom. Eller soverom i det hele tatt. For det er en del alenemødre som må bo i ettromsleiligheter, noe som blant annet gjør det vanskelig for både mor og barn å ha besøk. Noen har også barn med spesielle behov og som trenger et eget soverom, en bolig uten trapper, eller andre tilpasninger. Og boligen skal uansett være fri for mugg og fuktskader og ha godkjent brannalarm, rømningsveier og elektrisk opplegg.

Et grunnlag i livet

Det er ikke bare noen få enkeltfamilier som sliter med å finne en passende bolig. SSB anslår at 179.000 mennesker var vanskeligstilte på boligmarkedet i 2019, det utgjør 3,5 prosent av befolkningen og tallene er økende. Av disse er 44 prosent barn. Det finnes ordninger som skal hjelpe, som kommunale boliger og startlån. Problemet er at det er stor mangel på kommunale leiligheter, og mange lavinntektsfamilier kvalifiserer ikke til startlån. De som må ut på det private leiemarkedet får ofte korte leiekontrakter og vet aldri når de må flytte igjen. For barna kan dårlige boforhold føre til helseproblemer, svake skoleresultater og lav arbeidstilknytning senere i livet.

– En god bolig er grunnlaget i livet, noe vi alle trenger for å klare andre ting som å søke jobb eller jobbe, gjøre lekser og ta vare på helsa. Når foreldre er stressa, blant annet på grunn av dårlig og usikker boligsituasjon, preger det også barna. Trange boliger gjør også at eldre barn ikke har noe sted å trekke seg tilbake, eller til å invitere venner hjem til. Det gjør at de ofte velger å henge på gata eller på kjøpesentre hvor de er mer utsatt for å havne i dårlige miljøer, sier Ida.

Ida ønsker seg en kontrollordning for utleieboliger etter modell av EU kontrollen for biler. Nordmenn godtar uten å mukke at bileiere må betale for jevnlige EU-kontroller og selv sørge for å rette opp mangler innen en frist. Gjør man ikke det, får man ikke ha bil.

– Det er ingen menneskerett å ha bil. Det er heller ingen menneskerettighet å få leie ut boliger. Vi trenger et nasjonalt regelverk for standarden på utleieboliger, med et kontrollorgan, og et krav om at leiligheter kontrolleres og at huseiere utbedrer mangler. Nav godkjenner leiekontraktene de betaler for, men har sjelden kapasitet til å sjekke hvordan leilighetene er. Men med en slik kontrollordning kunne de nekte å godta kontrakter for leiligheter som ikke er godkjent, og dermed fjerne mye av markedet for de useriøse utleierne, mener Ida.

Drømmen om kommunal bolig

Mange familier som lever med vedvarende lavinntekt, drømmer om en kommunal bolig, men heller ikke disse boligene holder alltid mål. Familieansvarlig Jon Kaastad ved Slumstasjonen i Oslo forteller at de har en del gjester som ber om hjelp fordi de bor i dårlige kommunale boliger. Også en del av disse familiene forteller om problemer som mugg, råte og veggdyr, andre bor på altfor liten plass. Og en del opplever det som vanskelig å få gehør for at leiligheten må utbedres. Jon understreker at de som er fornøyde med boligen de har fått og klarer seg greit, sjelden kommer til Slumstasjonen. Siden det er de som har det vanskeligst som kommer hit, har nok Slumstasjonen et litt skjevt bilde av totalsituasjonen.

– Jeg har sett fine, kommunale leiligheter i helt nye bygg. Det er slett ikke alt som er dårlig, understreker han.

Men han har også sett det motsatte. Som en firebarnsmor som bor i en toroms kommunal leilighet med fire barn, hvor alle fem har tilbragt det meste av tiden under pandemien. Alle de fire barna må dele ett soverom, mens mor sover i stua. Han har også sett kommunale leiligheter med dårlig standard og bomiljøer der barn og folk i aktiv rus bor i samme blokk.

Slumstasjonen hjelper en god del av sine gjester med kontakt med Nav, Boligbygg eller andre instanser for å bedre situasjonen. De opplever at det ofte fører fram. Jonatan Hansen Lønnegren er sosionom og har jobbet på Slumstasjonen siden 2006, for tiden er han fagkonsulent i seksjon for Velferd og utvikling. På Slumstasjonen møtte han mange som bodde dårlig. Ett av tilfellene traff ham rett i hjertet.

– Vi besøkte en mamma som leide privat. Leiligheten var trang og dårlig, men det verste var badet. Det sto vaskemaskin og tørketrommel oppå hverandre helt inntil dusjen, og det var ikke noe dusjkabinett som skilte mellom vann og strømførende apparater. I tillegg var det en delvis åpen, ødelagt stikkontakt rett ved dusjen, det så potensielt livsfarlig ut. Og her bodde hun med flere barn. Som pappa traff det meg ordentlig, sånn at jeg nesten tok til tårene, forteller Jonatan.

Denne moren fikk husleien dekket av Nav. Jonatan mener det er et godt eksempel på at det ikke er noen offentlig kvalitetssikring av utleieboliger, og at useriøse utleiere tjener på det. Med hjelp fra Slumstasjonen kom denne familien seg over i en kommunal bolig som var mye bedre.

Sammensatte utfordringer

Et annet tilfelle gjaldt derimot en kommunal bolig. Her bodde en stor familie på liten plass. Moren mente ett av barna hadde utviklet astma på grunn av luftkvaliteten i leiligheten, og hadde dokumentasjon fra lege på at det var sannsynlig. Det var også fuktskader og skadedyr i gulvet, og kjøkkenet virket lite hygienisk. Hun sa at hun hadde prøvd å få hjelp fra Boligbygg uten å nå fram. Først da Slumstasjonen dokumenterte forholdene og kontaktet Boligbygg, ble det gjort noe.

– De gjorde da store utbedringer i leiligheten, og moren var kjempefornøyd. Vi blir alltid glade når slike saker blir løst. Samtidig er det trist når leietakere opplever å ikke bli tatt på alvor når det er de selv som tar kontakt, sier Jonatan.

Han understreker at begge disse eksemplene er fra 3–4 år tilbake i tid, men han har ikke inntrykk av at slike tilfeller er unike, eller et tilbakelagt problem. Leietakere i kommunale leiligheter har selv ansvar for løpende vedlikehold, men Jonatan mener det er helt urealistisk for mange, både på grunn av økonomi og andre forhold. Da burde kommunen føre jevnlig tilsyn med boligene, eller i det minste ha lav terskel for å undersøke henvendelser fra leietakere som ber om veiledning eller bistand, mener han.

– Når folk mottar sosialhjelp over lang tid, er det ofte snakk om sammensatte utfordringer som gjør at det ikke er mulig for dem å vedlikeholde leiligheten selv, sier han. ▪