Et verdig liv til siste pust på Gatehospitalet

Det blåser kaldt gjennom gatene, noen steinkast unna Grønland i Oslo. Og om utsiden av den lysegule fem etasjers høye murbygningen også kan virke kald og steril, er det stikk motsatt på innsiden.

Varmen slår imot alle som trår innenfor, i form av smilende ansatte, lune farger, vakre bilder og håp-budskap på veggene.

Mina, som er sykepleier på palliativ avdeling, senker stemmeleiet når hun passerer rommet til en pasient.

De tre som er innlagt på palliativ plass, har en uhelbredelig sykdom hvor all behandling er avsluttet. De skal få mest mulig ro.

Det er også palliative pasienter på hele huset, men de blir ikke automatisk innlagt på en palliativ plass siden de fremdeles er i livsforlengende behandling.

– Her blir jeg tatt vare på. Jeg er trygg og kan hente meg inn, sier Eddy.

Huset ellers er tilrettelagt for de allsidige behovene for folk med en rusavhengighet. Det kan være restitusjon etter sykehusinnleggelse, oppfølging av medisinering, eller hjelp til å bli rusfri når man har gått på en sprekk.

Eddy er i sistnevnte kategori, og Mina banker på døra hans.

– Hallo! Kan vi komme inn?

– Stig på, svarer Eddy fra sengen der han slapper av med en krimbok.

På nattbordet står det roser, en bamse og et kort. Den påtrykte teksten «Glad i deg» er streket over med kulepenn og erstattet med «Nei, jeg elsker deg!».

Eddy har gode støttespillere i livet, men noen ganger trengs det profesjonell helsehjelp.

– Jeg blir ganske sliten innimellom på grunn av langvarig alkoholmisbruk, og jeg kan også gå på en sprekk.

Da er det godt å komme hit. Jeg er så velkommen.

Hadde jeg ikke hatt Gatehospitalet ved enkelte anledninger, vet jeg ikke om jeg hadde levd.

De siste tre julene har han søkt seg inn her. Det ble nesten en tradisjon, men i år gledet han seg til å feire julen hjemme. Også når han ikke er innlagt, bruker han Gatehospitalet aktivt.

Er det noe han lurer på, eller trenger en prat, er de ansatte bare en telefonsamtale unna.

– Her blir jeg tatt vare på. Jeg er trygg og kan hente meg inn. Den ranselen med utrygghet jeg bærer rundt på ellers, tar jeg av meg i det i øyeblikket jeg går inn døra til Gatehospitalet.

Dagene tilbringer Eddy både i ro på rommet, i stua sammen med andre pasienter og ansatte, og ved bordet der han får fire måltider om dagen. Han får også de medisinene han skal ha.

Eddy har gode framtidsplaner, men også et realistisk syn på veien videre.

Han vet at et langt liv med rus kan føre til tøffe perioder, og derfor er det så avgjørende å vite at han har de ansatte på Gatehospitalet i ryggen.

– Nå er jeg glad i hjertet mitt og har det bra.

De siste ønskene

Med løfte om å sees til lunsj, forlater Mina rommet til Eddy og går opp trappen der kontorene ligger.

Det er sju år siden Gatehospitalet fikk bevilget offentlige midler til å starte en avdeling med palliative plasser.

Mina har vært med fra starten av. De som er innlagt på de tre tilgjengelige sengene, har en dødelig somatisk sykdom.

– Mange mennesker med en rusavhengighet er redde for å dø alene. Vi vil ikke at den siste tiden kun skal oppleves som ventetid, men at de skal ha livskvalitet til det siste.

Vi har kjent de fleste som kommer til oss gjennom mange år, og derfor knytter vi et veldig nært bånd med den enkelte. Det er veldig spesielt å være med på hele prosessen og være der til siste pust.

Pasientens siste ønsker blir kartlagt i skjemaet «Livets siste tid». Det omhandler alt fra praktiske avgjørelser, som om de ønsker begravelse eller kremasjon, om de vil at pårørende skal informeres – til hvordan de vil tilbringe den siste tiden. Liker de å høre på musikk? Lese? Vil de være våkne den aller siste tiden?

Vil de ha all informasjon om sykdommen, eller bare litt?

– Det aller viktigste, i tillegg til å gi helhetlig omsorg, er kanskje at vi gir pasientene god smertelindring, for mange opplever at de ikke får like god smertelindring eller behandling på sykehus eller legevakt.

Det er ikke så mange som våger å gi de store dosene med smertelindrende eller beroligende midler som vi ofte må gi for å kunne hjelpe pasienten.

Vi har god kunnskap om hvor mye de tåler og om stoffene som misbrukes.

Mange pasienter har behov for samtaler.

– Vi får ofte ta del i vonde og sterke historier om oppvekst, og livet de lever i dag. Flere har mye uoppgjort med pårørende og har ingen eller lite kontakt, som kan gå begge veier.

Da kan det ofte være at de ansatte blir de nærmeste pårørende. Noen ønsker kontakt med familie, og andre ikke.

Dette er noe vi må respektere, og spør derfor om de ønsker at pårørende skal komme på besøk, eller få vite om situasjonen.

Noen ønsker først at familien skal få beskjed når de selv har gått bort. Andre ønsker ikke å snakke om at de skal dø, og retter fokuset mot andre personer og aktiviteter.

I tillegg opplever Mina at mange har en tro og er opptatte av åndelige og eksistensielle spørsmål.

– Enkelte kan fortelle at de kjenner på en synd fordi de har ruset seg mye og er redde for hva som skal skje etter at de dør.

Da kan vi sette folk i kontakt med en kapellan for samtaler og bønn, sier Mina, som også leser bibelvers om pasienten ønsker det.

Sykepleieren har bidratt til at mange fikk sitt siste ønske oppfylt, som da de fikk Trygve Skaug til å holde intimkonsert her på huset – siden en konsert med ham var det en døende pasient ønsket seg aller mest. En annen fikk hjelp til å komme i kontakt med sønnen sin, og de to fikk seks fine måneder sammen som begge satte pris på.

– Vi har også hatt pasienter der pårørende har sittet i fengsel, hvor vi har ordnet det slik at den pårørende kommer på besøk sammen med fengselsbetjenter. Vi prøver å strekke oss så langt det går for den enkelte.

– Hva betyr det for pasientene å få sine siste ønsker oppfylt?

– De føler på en trygghet og ro, og de forstår at vi virkelig vil høre på hva de ønsker, og at vi ikke bare gjør dette fordi det er jobben vår.

Jeg tror ingen av de ansatte ser på dette bare som en jobb. Vi bryr oss oppriktig om – og blir knyttet til hver enkelt.

Det gode fellesskapet

Kaffelukten sprer seg fra det lille kjøkkenet som frister med nystekte rundstykker og et rikholdig utvalg av pålegg. Eddy er allerede på plass ved bordet, med avisen i den ene hånden og rundstykket i den andre.

Mens han leser høyt, setter pasient Marit seg ved siden av ham.

– På vanlige sykehus er det så sterilt. Legene og de andre ansatte er veldig ålreite her. Jeg er litt paranoid når jeg begynner å bli nykter, og her blir jeg ikke uglesett som jeg gjør ellers.

Det er ikke lenge siden forrige gang hun var innlagt på Gatehospitalet, men dørene stod igjen åpne etter å ha gått på en sprekk med rusen.

– Nå har jeg fått ringt legen min, slik at jeg får byttet noen medisiner. De ansatte her har kontaktet andre i hjelpeapparatet for meg, og de blir også med på møter hvis man vil.

For det er utfordrende for en rusavhengig å bestille og følge opp behandlingstimer. På et vanlig sykehus synes Marit det er vanskelig å få kontakt med ansatte.

– Her kan vi snakke med hvem som helst. Jeg tror jeg hadde vært dau om jeg ikke hadde hatt Gatehospitalet.

– Ja, det sa jeg også! høres det bak avisa.

Marit forteller at selv om man har en dato man skal skrives ut, tar de ansatte hensyn til om man trenger ekstra tid. Det har betydd mye for henne.

– De ansatte skjønner hvordan vi har det, de lytter til oss og ser faresignaler. Jeg føler meg veldig trygg her, forteller Marit.

Kvinnehelse

Generelt i samfunnet har det blitt et større fokus på kvinnehelse. Sykepleier Mathea er fornøyd med at Gatehospitalet nå starter et kvinnehelseprosjekt.

Hovedfokuset vil være på testing for seksuelt overførbare sykdommer, kontroller for å avdekke HPV-viruset som blant annet kan føre til livmorhalskreft, samt informasjon om overgangsalder. En psykolog er også tilgjengelig en gang i uka.

Det sosiale betyr også mye på Gatehospitalet. Sykepleier Mina og pasient Marit ser ofte på filmer sammen.

– Vi håper dette tilbudet gjør det lettere for damene våre å få hjelp. Kvinnene som lever i rusmiljøet, er dessverre utsatt for vonde ting som vold og traumer.

Det er viktig at de møter helsepersonell som er ekstra bevisst på dette og ivaretar dem på en god måte. Vi bistår også pasienter som har store traumer, ved å henvise dem til riktig instans.

Mange kvinner i rusmiljøet blir utsatt for vold, men tall fra Bufdir viser at det bare er 12 av 44 krisesentre som tar imot kvinner i aktiv rus.

– Det er trist at mange som har behov for et slikt tilbud, blir ekskludert, sier Mathea.

Hun er glad for at Gatehospitalet kan kontakte overgrepsmottaket på Legevakta i Oslo om det er nødvendig, og samarbeide med dem om best mulig hjelp for den enkelte.

Mathea ser at mange i helsevesenet lett kan konkludere med at alle helseutfordringer for denne gruppen skyldes rus.

– Overgangsalder er et godt eksempel på det, for symptomer som svettetokter, humørsvingninger og sykdomsfølelse i kroppen kan minne om abstinenser. Da får man kanskje ikke den riktige behandlingen man burde hatt.

På den andre siden kan rusen dekke over en god del symptomer som man ellers hadde lagt merke til.

– Ofte er det først når man blir stabilisert på Gatehospitalet og får rammer, mat og søvn, at man kjenner hvordan man har det rent kroppslig sett. Og da kan vi også hjelpe dem.

Kampen for tilbudet

I år feirer Gatehospitalet i Oslo 20 år, Bergen har hatt Gatehospital siden 2020, og flere byer i landet melder om behov for slike tilbud. Den største utfordringen er finansieringen. Frelsesarmeen har ikke mulighet for å betale for et slikt tilbud alene.

- Tidligere fikk vi øremerkede tilskudd over statsbudsjettet, men nå må vi søke årlige tilskudd fra en pott med små økninger fra år til år. Slik finansieringen er i dag, er vi redde for at det vil resultere i begrensninger på nåværende tilbud til de to eksisterende gatehospitalene dersom vi skulle åpne flere, sier leder av Gatehospitalet i Oslo, Liv-Bente Nilson.

Gatehospitalet ønsker også å bidra inn i rusfeltet med kunnskap som kan hjelpe folk med rusavhengighet.

Blant annet har de et forskningsprosjekt sammen med Ahus. Man ønsker å avdekke hvorfor det er så mange rusavhengige i Oslo med nyresykdom, noe som ofte får en dødelig utgang.

Liv-Bente legger ikke skjul på at det er krevende å bidra til et best mulig tilbud, samtidig som man ikke vet hvordan budsjettet blir neste år. Men hun vet at Gatehospitalet trengs.

For mens helsevesenet generelt er delt opp i siloer, der man får hjelp til ett problem av gangen, har pasientene på Gatehospitalet behov for en helhetlig tankegang fordi de har sammensatte og komplekse helseutfordringer.

Pasientene trenger også oppfølging etter en sykehusinnleggelse med å gjennomføre medisinering, sårstell og stabilisering.

– Vi er et komplement til helsevesenet, men et nødvendig komplement. Først og fremst vil vi hjelpe enkeltpersonen, men også samfunnet. Vi bidrar ved å forebygge en del akutte eller vanskelige tilstander og reinnleggelser.

Går folk med sår eller infeksjoner som gjør at de havner på intensivavdelingen, kan det koste samfunnet mellom 25–50 000 i døgnet.

Kan vi bidra til å hindre noen innleggelser, så er det god samfunnsøkonomi i det.

Da Liv Bente begynte å jobbe på Gatehospitalet for litt over ti år siden, trodde hun at folk i rusmiljøet som fikk beskjed om at de hadde en dødelig sykdom, ville takle den beskjeden bedre enn andre.

De hadde jo levd et liv med døden hengende over seg i mange år.

– Men det er ikke slik. De har ikke lyst til å gi slipp på livet, på tross av at livet ikke er godt.

Mange uttrykker at de har dødsangst – på lik linje med den angsten vi alle kan kjenne på når vi vet at livet går mot slutten, sier hun.

Og det er derfor de ansatte på Gatehospitalet vil fortsette å kjempe – fordi de vet at det er så mange på gata som trenger omsorg og helsehjelp – til siste pust.