Bilder Fra Fyrlyset 8137

– Får mer igjen enn jeg gir!

Hver søndag åpner Fyrlyset dørene kl. 11. Frelsesarmeens kontaktsenter i Oslo fylles av sultne rusavhengige mennesker med ulike behov og varierende dagsform. Der blir de møtt av en blandet gjeng frivillige, ledet av en tidligere oljemegler.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Ingebjørg M. Lyster / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 22-23, 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Maj Britt Mark Andersen står i døra iført sin høyst unike Frelsesarmé-hatt over en tykk, lys flette.

– Velkommen og god søndag. I dag blir det deilig lapskaus til middag, hilser hun blidt.

Sånn har hun stått i 31 år. Det begynte med et brev til Frelsesarmeen den gangen hun var en ung dame som følte seg så privilegert at hun hadde behov for å gi noe tilbake til livet og samfunnet.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg fikk svar raskere enn jeg hadde forventet, med beskjed om at de trengte meg her i Urtegaten, forteller hun.

– Ikke hadde jeg hørt om Urtegaten, og ikke hadde jeg noe kjennskap til arbeidet her på Fyrlyset. Mitt kjennskap til rusavhengige besto i at jeg så dem daglig i området hvor jeg hadde kontor.

– Hvorfor kontaktet du akkurat Frelsesarmeen?

– Jeg tenkte gjennom alle mulige veldedige organisasjoner, det fins jo så mange.

Men på den tiden ble det skrevet mye i avisene om økonomisk mislighold, noe som gjorde meg usikker. Da slo det henne: Frelsesarmeen selvfølgelig!
For dem var hun lært opp til å stole på.

– Mormor lærte meg fra jeg var liten å gi til Frelsesarmeen. Hun var ikke en velstående dame, men vi gikk aldri forbi en
Frelsesarmé-bøsse eller julegryte uten at hun ga meg en penge å putte i.

Lapskaus og mye mer

Maj Britt, eller Maja som hun helst kalles, må som snarest hjelpe en ung mann som trenger en ny boksershorts. Vi bruker mellomtiden til å kjenne litt på den hyggelige atmosfæren i rommet. Det er fullt ved alle bord, og lapskausen fra Frelsesarmeens sentralkjøkken går ned på høykant. Det blir «Ord for dagen» og allsang til «Hvilken venn vi har i Jesus». Michael Bjørnø låner en gitar og stemmer den etter munnspillet sitt. Trubaduren skal underholde etter andakten.
Maja kommer tilbake fra lageret med både undertøy og varme sokker, begge deler nytt og pent.

– Jeg tror på det som Frelsesarmeen står for, «Omsorg for hele mennesket», sier hun og lar blikket gli over rommet.

– Derfor er dette min kirke. Jeg trenger ingen annen.

Maja har stått tidlig opp denne søndagen. De frivillige samles alltid til frokost i god tid før dørene åpnes til middagsservering. De har også en liten prat til slutt. Det er viktig å bearbeide alle opplevelsene etter de hektiske timene, både de gode og de vonde. Det er rolig her i dag, og vi forstår at det kan være søndager som er mer krevende, spesielt når det er lite stoff å få tak i, eller det er rett før trygden utbetales. Da kan det være mye nerver og abstinenser.

Michael en av brukerene av Fyrlyset, her sammen med Maj Britt
– Michael er min gode venn. Det er så hyggelig når han låner gitaren her og synger for oss. Da blir stemningen god i rommet, sier Maja.

Herr og fru Fårikål

– De ansatte ved Fyrlyset jobber ikke på søndager. Derfor er dette frivillige arbeidet så viktig, forklarer Maja.

– Vi er mellom 120 og 140 frivillige til sammen, og det er mitt ansvar å koordinere dem slik at vi er mange nok hver søndag. I hvert crew har vi en søndagsleder.

Maja tar oss med tilbake til starten for søndagsmiddagen for 30 år siden, den gangen stedet var så nedslitt at det nesten ikke var mulig å holde det rent. Hun ble god venn med den andre frivillige, og sammen gikk de til innkjøp av en gammel komfyr med tre plater, samt lammekjøtt og masse kål.

– Vi ble kalt for herr og fru Fårikål, ler hun.

– Siden den gang er stedet blitt pusset opp, og Frelsesarmeen har fått et sentralkjøkken som legger vekt på å lage både næringsrik og velsmakende mat.

Den siste tiden er det blitt mer enn bare søndager for Maja. Under pandemien var det i lange perioder ikke lov å samle folk inne på Fyrlyset, og da skjedde det som står i slumsøstrenes sang, at «kjærlighet oppfinnsom gjør».

– Vi fikk tak i en foodtruck som vi fikk dispensasjon til å servere mat fra. Vi serverte også gjennom døra her på Fyrlyset. Jeg er forresten alltid her på julaften formiddag, det er så koselig. Den første jula i pandemien feiret vi ute i gata her, med bålpanne, gaver, sang og musikk. Noen ganger gir jeg meg ikke før jeg får det som jeg vil, skjønner du, og det med bålpanne og musikk, det insisterte jeg på.

Kastet av i full fart

Det glimter til i Majas bestemte blikk, og det er lett å se for seg en oljemegler med bein i nesa og mobilen på hodeputa. Det må ha vært et krevende arbeidsliv.

– Ja, man måtte være best i klassen for å lykkes, nikker Maja.

– Hvorfor skulle asiatiske meglermenn foretrekke en kvinnelig lyshåret megler oppe ifra nord? Det var bare å bevise! Dag og natt. Alltid var det et marked som var åpent. Problemer i Østen kunne ofte medføre telefoner mellom tre og fem om natta, så jeg lå alltid med telefonen tilgjengelig. Det har vært gøy, men det har kostet. Telefonen har bestemt mye av livet, og det ble enda verre da mobilen kom, forteller hun.

Så skjedde den store omveltningen i livet hennes, noe hun ennå ikke har kommet helt over. Firmaet hun jobbet i, ble kjøpt opp av et annet som ganske snart gikk konkurs. Rett før Norge stengte ned sto Maja plutselig uten jobb og en masse ledige timer til disposisjon. Det var fryktelig vondt, men kanskje litt sunt, medgir hun i dag.

– Det var som å bli kastet av toget i full fart. Det gikk på psyken løs, og jeg tok det veldig tungt. Men jeg innser jo nå at det ikke var et sunt liv jeg levde. Blodtrykket kunne være skyhøyt, og det har hendt at jeg besvimte på jobb.

Maj Britt sammen med noen av brukerne på Fyrlyset
I 31 år har Maj Britt Mark Andersen vært frivillig på Fyrlyset. – Jeg hadde ikke orket å holde på med dette så lenge hvis jeg ikke fikk mye tilbake, sier hun.

Så mange flotte mennesker

Det hender noen søndager at Maja våkner og helst vil starte dagen langsomt med en kopp te på senga. Da kan hun lure på hvorfor hun driver med dette frivillige arbeidet på Fyrlyset.

– Men jeg skjønner det med én gang jeg kommer hit, sier hun og stråler opp.

– Jeg hadde ikke orket dette i 31 år hvis jeg ikke fikk mye tilbake.

– Kan du sette ord på hva du får tilbake?

Maja gi seg selv en liten tenkepause.

– Det har smertet mye, begynner hun alvorlig.

– Det er så mange vonde skjebner her, så mange flotte mennesker som skulle hatt det annerledes. Og det kan gjøre vondt når de etter en god søndagsmiddag går ut av døra her og tilbake til det tøffe livet sitt.

Hun har lært seg å sette pris på det hun kan få gjøre av godt for andre, selv om det handler om noen få søndagstimer i lange uker. Oppi det store og vanskelige ser hun verdien i de små tingene.

– Det betyr noe at jeg husker navnet deres og kanskje navnet på kjæledyret. Det å få gi litt omsorg denne lille stunden gjør rett og slett godt i hjertet mitt, sier hun ettertenksomt.

Midt i det vonde, midt i en rekke av begravelser og minnestunder, er det også mange lyspunkter for Maja og alle som jobber på Fyrlyset, ansatte og frivillige. Hun kan nikke i retning den ene og den andre og fortelle om gode opplevelser, om skakkjørte liv som langsomt kommer på skinner igjen. Nå smiler hun mot Michael.

– Han er min gode venn. Det er så hyggelig når han låner gitaren her og synger for oss. Da blir stemningen god i rommet.

Maj Britt, Frivillig på Fyrlyset
Det er frivillighetens år, og Maja nøler ikke med å anbefale andre å ta del i frivillig arbeid, gjerne i Frelsesarmeen.

Trenger frivillige over tid

Det er frivillighetens år, og Maja nøler ikke med å anbefale andre å ta del i frivillig arbeid, gjerne i Frelsesarmeen.

– Vi har alltid bruk for flere, sier hun.

– Men vær innstilt på å bli i arbeidet over tid. Det tar lang tid å få folks tillit når de gjennom hele livet har opplevd tillitsbrudd.

Da Maja nettopp hadde startet som frivillig, fikk hun en tirade hun husker ennå. En råbarka, tannløs kar kom tett oppi ansiktet på henne og karakteriserte henne på en måte som ikke er egnet til å sette på trykk. Den foraktfulle meldingen endte opp i en krystallklar spådom:

– Du blir ikke lenge, bare til du har fått litt publisitet, og så forsvinner du igjen, sa han til meg. Han skulle visst at jeg er her 31 år senere, sier Maja med en fornøyd liten latter, nesten litt triumferende.

Det er ekstra behov for frivillige nå. Maja forteller at det under pandemien var vanskelig å få tak i folk, fordi de måtte velge å ta hensyn til familiene sine. Nå må hæren av frivillige mobiliseres på nytt, og hun avslutter med noe som ligger henne veldig på hjertet, omsorgen for de frivillige.

– Det er så viktig å ta godt vare på dem. De får ikke en krone for arbeidet de gjør, så det er ekstra viktig at det oppleves godt og meningsfullt for dem å gi av sin tid og sine krefter. De må få oppleve det samme som jeg alltid gjør, at jeg får mer igjen enn jeg gir.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER