Pål Helmersen 1

Farshjertet

– Da jeg fikk nådestøtet i livet mitt, så holdt ikke den selvkonstruerte New Age-versjonen av Jesus som jeg hadde laget for meg selv, sier Pål Helmersen.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Dan Christian Kristoffersen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 5-2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

I en ensom taxi på E39, sitter Pål. Han er på vei til den lille bygda Kvinesdal, hvor barna er på besøk hos noen venner. Med seg har han budskapet han fryktet mest av alt. Barnas mor, og hans trofaste livsledsager, er død. Familien, som hadde bygd sitt rede i den vakre sørlandsbyen Mandal, er ikke lenger hel. Pål gråter i fortvilelse. 45-åringen har allerede kjempet mange kamper i livet, og i hjertet sitt skriker han ut til Gud. Da hører han ordene han har lengtet etter hele sitt liv: – Gutten min.

De yngste årene

Pål Kristian Helmersen vokste opp blant mursteinsblokker i Groruddalen i Oslo på 1960- og 70-tallet. Barndomshjemmet var preget av farens alkoholisme og ustyrlige temperament, og i en alder av fem år ble Pål skilsmissebarn. Far forsvant etter hvert ut av familiens liv, og savnet etter en mannlig rollemodell ble stort.

Noen år senere, under et julemarked på Grønland Torg, møtte den sårbare gutten en vennlig brusbil-sjåfør, som ga ham all oppmerksomheten han lengtet etter. Moren stusset over relasjonen med den voksne mannen, men lot seg overtale av sønnen.

Det viste seg snart at den hengivne sjåføren, som ble Påls reservepappa og tok ham med på hytte- og skiturer, i virkeligheten var en del av et pedofilt miljø i hovedstaden. Overgrepene startet i det små, og eskalerte.

– Jeg ble hans største forsvarer, for jeg ville skjule skammen for enhver pris, forteller Pål.

– Det var flere overgripere inne i bildet, og flere ofre. De andre guttene ble vennene mine, og samholdet hjalp til å «normalisere» det vi ble utsatt for. Jeg gikk med på overgrepene, og det har vært vanskelig å forsone seg med i ettertid. Det tok mange år før jeg forstod at jeg i virkeligheten hadde blitt grovt utnyttet.

Rushelvete og Ananda Marga

Midt i Norges jappetid på 1980-tallet, løsrev Pål seg fra dobbeltlivet, og ble en hasjrøykende tenåring med rastahår holdt oppe av superlim, og vegetarianer i kosten. En Blitz-vankende, førstegenerasjons skater, som desperat undertrykte et innvendig kaos av skam og dårlige minner. Rusen ble flukten fra virkeligheten, med stadig økende inntak av fleinsopp, meskalin og LSD. Skolen hadde gått skeis, og hendene var ødelagte. Den demotiverte eleven hadde fått lærlingplass som blikkenslager, og mistet flere av fingrene i en knekkemaskin under et hydraulisk trykk på tre og et halvt tonn.

– Etter arbeidsulykken fikk jeg en stor erstatning, kjøpte mammas leilighet, og brukte resten av ungdomsårene på dop og musikk. Bandet mitt fikk faktisk platekontrakt, men alle fremtidsutsiktene ble røyka bort. Jeg hadde ingen begrensninger, og kollapset ofte i ei grøft med flere timers påfølgende noia.

Pål Helmersen, 1987.
Pål Helmersen i 1987.

Alle de hallusinogene stoffene ga Pål en illusjon av virkeligheten, en innbilt utvikling til å bli en vis sjel. Det passet perfekt i møte med meditasjonsbevegelsen Ananda Marga og den okkulte Limbu-sekten:

– Jeg ble initiert av en munk fra USA, og fikk et såkalt unikt mantra med to ord på sanskrit. Nå skulle jeg klatre på himmelstigen og bli Gud! smiler Pål.

– Det var bare å forsyne seg fra et nyreligiøst koldtbord, og jeg levde i en fantasiverden. Jeg har alltid vært lys til sinns, og ytre sett kunne alle se en glad gutt, men innvendig var det mørkt, og et voksende kaos.

– Kom det noen gang en smell, etter alt du hadde opplevd?

– Ja. Det var da jeg møtte bestemors Jesus.

Såkorn

I oppveksten likte Pål å besøke sine menighetsaktive besteforeldrene på sørlandet, nærmere bestemt Mandal.

– Det var et godt sted å være. I stua hadde de en kjempetjukk, svær Bibel som jeg fikk titte i, samt mannakorn og tørkede blomster fra Israel. Noen ganger ble jeg med på gudstjeneste og hørte tungetale. Det syntes jeg var skikkelig rart, smiler Pål.

Han var ikke klar over det den gangen, men besteforeldrene sådde frø i den utflippa tenåringen. Det samme gjorde onkelen hans, som bodde i samme byen, og ga ham kristne bøker. Nevøen ga ham Hare Krishna-bøker til gjengjeld.

– Midt i den nyreligiøse suppa mi, hadde jeg allikevel veldig sans for personen Jesus Kristus, selv om det ikke var Bibelens Jesus jeg tenkte på. Han var på en måte den største stjerna for meg, selv om det var en retusjert og sensurert utgave jeg likte, basert på gnostiske og okkulte «evangelier». Jeg byttet til og med ut mantraet mitt med navnet Jesus Kristus.

Påls destruktive spiral gikk imidlertid fortere og fortere nedover. Myndighetene forsøkte å gi ham oppfølging, og fikk ordnet plass på Aurland Jord- og Hagebruksskule. Mens de andre elevene mekka på traktor, satt Pål på kontoret til den kristne mekanikeren Fridleik Huseklepp og diskuterte tro.

Året ble en opptur, hvor Oslo-gutten greide å kutte ut hasjen og fullføre fagene. Men hjemme, oppe i andre etasje i murblokka på Linderud, hadde kompisene herjet i leiligheten under Påls fravær, og hasjpipa ble igjen en del av hverdagen.

– Full av dødsangst fikk jeg et brutalt møte med veggen. Jeg var helt alene. Da kom Gud, midt i stua mi, forteller han.

– Hvis jeg får det jeg fortjener nå, så er jeg ferdig, tenkte jeg.

Det motsatte skjedde. Bestemors Jesus omfavnet Pål, og unggutten gråt og hulket hemningsløst.

– Går det an å beskrive et slikt møte?

– Det er veldig vanskelig. Da jeg fikk nådestøtet i livet mitt, så holdt ikke den selvkonstruerte New Age-versjonen av Jesus som jeg hadde laget for meg selv. Det var derimot den virkelige, levende og oppstandne Kristus, Bibelens og søndagsskolens Jesus, som møtte meg, og jeg ble elsket sønder og sammen. Det var virkelig å gå fra mørke til lys.

Møtet med Jesus satte Pål fri fra rusmisbruket, og kompisene lurte på hva som hadde skjedd med ham som nå strålte slik. Nabofamilien, som Pål hadde kjent i hele oppveksten, kom sågar til tro da de så hva Gud hadde gjort med livet hans.

Pastor Pål Helmersens unike historie.
Pål (55), som i dag er en av pastorene i Familiekirken Mandal, har en historie ulik mange andres.

Ut på veien

Det var ikke bare lett for en nyfrelst freaker å finne en menighet han følte seg hjemme i, men etter hvert fant Pål, som nå var blitt 22 år gammel, et fellesskap med misjonsgjengen i Småfolket. Kollektivet reiste land og strand rundt og fortalte om Gud, inspirert av de første kristne i Apostlenes gjerninger.

Pål fant den store kjærligheten i karavanen av omreisende misjonærer.

Eventyret med Småfolket varte i seks år. Det var ikke enkelt å forlate fellesskapet som Pål og Brita hadde ofret så mye for, og som de var så glade i, men begge kjente brytninger med livet de levde. Ferden gikk videre til velkjente Mandal.

– Brita ble gravid, og vi fikk Rebekah, vår førstefødte, høsten 1995. Samtidig tok jeg et valg om å gå til politiet med min overgrepshistorie. Ikke for å få hevn eller gjenopprettelse, men for å forhindre at flere skulle bli utsatt for det pedofile miljøet i Oslo.

Påls frykt ble bekreftet. Det viste seg at mennene han anga hadde flere dommer på rullebladet, og selv om hans egen sak var foreldet, førte initiativet til et femårig engasjement hvor Pål jobbet med rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid for politiet. Innsatsen førte blant annet til en viktig lovendring i forhold til foreldelsesfristen for grove overgrepssaker.

Omveltninger

Pål blir ungdomspastor i flere menigheter på sørlandet, og skaffer seg teologisk utdannelse ved Ansgarskolen i Kristiansand. Den lykkelige familien, som nå teller fire barn, blomstrer i sitt trygge hjem. Men det varer ikke.

Brita, som har stått ved ektemannens side i nesten tjue år, blir kreftsyk. Fire år går, og Pål, som lever i håpet om helbredelse for sin kjære, opplever samtidig en sorg for det som kommer til å skje. Brita sovner inn en tidlig søndag morgen, 14. februar 2010. Det var morsdag og valentinsdag.

Pål og familien.
Mor, far og barna, før Brita gikk bort i 2010.

Vi er tilbake ved taxituren til Kvinesdal. Dødsbudskapet skal overleveres til barna, og Pål hører Gud Fader si til ham: – Gutten min. Gutten min.

– Nå fikk jeg ikke bare kjenne Guds gode farshjerte, men også Guds medlidende farssmerte, forteller Pål.

Det skulle bli en av enkemannens dyreste skatter i livet, på en vei hvor flere kamper gjenstod.

Eldstebarnet Rebekah er fjorten år når Brita går bort. To måneders senere står hun til konfirmasjon i morens bunad. Den fortvilte tenåringen havner i dårlig selskap, og blir kjæreste med en beryktet gjengleder. Banden hans sørger for så mye rus, vold og hærverk, at de andre ungdommene i Mandal lager protesttog.

– En av de verste dagene i mitt liv, var da jeg fant ut at hun hadde blitt voldtatt, forteller faren, blank i øynene.

Pappa Pål, desperat etter å beskytte barnet sitt, snoker på Rebekahs Facebook-profil. Flere netter kjører han gatelangs, og tar en motvillig tenåringsdatter med hjem.

I 2014 publiserte Rebekah kronikken Pappas livreddende snoking, som på kort tid fikk over 60.000 visninger på Verdidebatt i Vårt Land. Der beskrev hun hvordan en fars uforskammede kjærlighet og stadige inngrep reddet livet hennes. To år senere, nå som bibelskolelev, fortalte hun historien i NRK-serien Guds lærlinger.

Brita og Rebekah Helmersen.
Brita og Rebekha. Datteren stod senere til konfirmasjon i morens bunad.

Med Gud

I dag er Pål en alt-mulig-mann for Jesus. Han er en av pastorene i Familiekirken Mandal, holder foredrag for Maritastiftelsen, reiser rundt som predikant, er med i pinsevennenes teologiske refleksjonsgruppe, og har store planer om å engasjere seg i lokalt fengselsarbeid. Han røper at Rebekah venter sitt første barn, og den vordende bestefaren gleder seg stort. Pål har det godt i livet, og føler seg velsignet.

– Har du noen gang vært sint på Gud, med tanke på alt som har skjedd?

– Han har bare vært god mot meg, og det er ikke han som står bak det onde i livet mitt. Troen har rom for livets smerte, og det er mye bedre å lide sammen med Gud, enn å lide alene. Lide gjør vi uansett.

– Hvorfor grep han ikke inn i stedet, når forferdelige ting skjedde med deg?

– Man må i tilfelle spørre seg selv hvor grensa skal gå. Hvis Gud skulle fjernet alt ondt i verden nå med en gang, måtte han fjernet alle menneskene også. Gud har allerede gjort noe med ondskapen – på korset. Han har ikke fjernet alt det onde ennå, men vi kan ikke si at han ikke bryr seg, utdyper Pål.

– Kan dine egne erfaringer bety noe for andre?

– Det gir meg tyngde på plogen, og hjelper når jeg oppfordrer mennesker til å eie sin egen historie og snakke om det som er vondt. Hadde jeg bare levd for meg selv, og bygget mitt eget lille rike, så hadde all dritten i livet dratt meg ned. Men jeg vil bety noe for andre, og ære Gud med mitt liv. Da kan de dårlige erfaringene åpne dører, og det har de gjort.

Pål Helmersen

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER