Anna Lisa Kumoji 2jpg

Fighteren

– Jeg har aldri følt meg mer levende, eller mer riktig plassert. Gud har preppet meg til dette, sier Anna-Lisa Kumoji. Etter dramatiske livserfaringer som satte alt i perspektiv, lever hun endelig drømmen.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby/Hilde Dagfinrud Valen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 4, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg bare elsker det jeg gjør! Tenk at jeg var med i Stjernekamp! sprudler Anna-Lisa Kumoji.

Som deltaker i høstens utgave av det populære konkurranseshowet for etablerte artister, imponerte hun både dommerne og det norske folk med sin kraftige stemme og positive vesen. Et par dager etter exit satt hun allerede på et fly på vei til Italia, for å spille inn det hun litt hemmelighetsfullt omtaler som «et konkurransedrevet realityshow om mat, sammen med ti andre norske kjendiser». Så var det rett hjem til fullt kjør med intens manuslesing, da hun fra november steppet inn som Anita i oppsetningen av den berømte musikalen West Side Story på Chateu Neuf.

– Som frilanser er man vant med at det går i ett, men dette er jo «next level» – og det er kjempegøy! smiler Anna-Lisa.

Artistdrømmen kom tidlig inn i stua med MTV: Michael Jackson, Alicia Keys, Mariah Carey ... Det var hele pakka som fenget – stemmene, dansen, showet. Alt!

– MTV stod alltid på hjemme hos oss, og på den tiden sendte de musikkvideo etter musikkvideo. Det ble en stor inspirasjonskilde for meg, og jeg ble dratt mot soul og amerikansk gospel. Det var så klart om å gjøre for meg å klare de høye «Mariah Carey-tonene», så der stod jeg midt i stua og hylte ut, smiler Anna-Lisa, og forteller at faren tidlig så at hun var «en underholder». Jenta var uredd, og elsket å stå foran folk og synge.

– Jeg ville bli som de på tv-en, det var det jeg drømte om. Det var det jeg «visste» jeg skulle gjøre med livet mitt, sier hun.

Nå er hun der hun drømte om å være. Nå er det Anna-Lisa Kumoji som synger fra tv-en. Det er et under – på mer enn én måte. Det skal vi komme tilbake til.

Anna-Lisa smiler foran klesskapet sitt.
Etter Stjernkamp var det rollen som Anita i West Side Story på Chateu Neuf som ventet på Anna-Lisa Kumoji.

Musikk i blodet

Anna-Lisa er født og oppvokst i Asker. Mamma er fra Bodø. og pappa er fra Ghana i Vest-Afrika.

– Slekta har alltid vært langt borte, så det var bare oss – mamma, pappa, søsteren min og meg, og halvbroren vår som delvis bodde i USA, forteller hun.

Pappa Kumoji er musiker, og var en stor, topplistet popartist i Ghana på 60- og 70-tallet, med bandet The Barbecues. Da han kom til Norge, ble han med i en Afro Arts-gruppe som begynte å jobbe for Rikskonsertene i Norge.

– Musikk var en naturlig del av hverdagen min som barn. Jeg kom ofte hjem fra skolen til at pappa stod i stua med Afro Arts-gruppa si og danset til djembetrommer. Mamma er akademisk utdannet, men er også en veldig musikk- og danseinteressert «kunstnersjel», forteller Anna-Lisa.

Pappa Kumoji er for øvrig også medlem i den internasjonale pinsemenigheten, hvor gudstjenestene foregår på engelsk, og menigheten blir ledet av vestafrikanske pastorer. Gudstjenestene er preget av djembetrommer, særegne rytmer og afrikansk dans.

– Det er en egen «vibe» på gudstjenestene. Det er ikke helt det samme som på norske gudstjenester, humrer hun.

Det er i det hele tatt en raus og åpen familie hun tilhører.

– Hjemme var det aldri noe spørsmål «om det fantes noe mellom himmel og jord», det var en selvfølge, men det var åpent for forskjellige tolkninger. Pappa er kristen – der er det «Jesu blod» som gjelder og «Jesus er alt». Mamma er mye mer alternativ, og tror på ånder, engler, chakra og healing.

Selv har Anne-Lisa tatt sitt eget valg.
– Jeg måtte finne ut av hva det var jeg trodde på. Jeg tror på Gud. Jeg tror at Jesus har levd og at han tok alt for oss. Ved at vi har Den hellige ånd, tror jeg på den direkte linjen mellom meg og Gud. Og jeg har opplevd nok i livet til å skjønne at «det er noe der». Jeg har en veldig sterk tro, og den er basert på egne erfaringer, sier Anna-Lisa.

Vi er snart ved det punktet i livsfortellingen hennes da det dramatiske skjer, da alt snur, men fram til da jobber Anna-Lisa målbevisst for å oppfylle drømmen sin om et liv på scenen. Allerede som tenåring tar hun aktive valg for å nå målene sine. Hun velger musikklinja på videregående, blir med i den dyktige dansegruppa som vinner flere UMK- mesterskap, og tar musikklinja på Steinerskolen – hvor hun får synge i musikaler og blir gitt rom til å finne seg selv som artist. Neste trinn er musikallinja på folkehøyskole. Lærerne der oppmuntrer henne til å søke Bårdar-akademiet, Norges første profesjonelle skole med et utdannelsestilbud rettet mot dans- og musikkteater, og det populærmusikalske artistlivet. Anna-Lisa nøler med å sette solokarrieren på pause, men søker likevel – og kommer gjennom det trange nåløyet på første forsøk.

– Jeg er et skikkelig konkurransemenneske, så da jeg først kom inn, måtte jeg jo takke ja!

Veggene rundt meg brant, men det var som om Gud holdt en hånd over meg og beskyttet meg.
– Anna-Lisa Kumoji, artist

Den voldsomme brannen

Påsken i 2011, bare noen måneder før Anna-Lisa skulle starte på Bårdar Akademiet, skjedde det som skulle forandre alt. En dag hun var hjemme alene, tok hun seg en blund på soverommet etter skolen. Mamma var på butikken og søsteren var på kino. Det er ikke klart hva som startet den voldsomme brannen som oppsto.

– Når ekspertene gjorde sine beregninger, og så hvordan brannen hadde beveget seg, kom de fram til at om det hadde gått 120 sekunder til, så hadde senga mi vært i fyr og flamme. Veggene rundt meg brant, men det var som om Gud holdt en hånd over meg og beskyttet meg, forteller Anna-Lisa.

– Den siste sansen man mister før man går i koma, er visst hørselen. Når du mister hørselen, er du forbi bevisstløs, da er du i koma. Jeg var i en komalignende tilstand i 17 minutter. Vi hadde tre brannalarmer i leiligheten, i tillegg til alarmene i oppgangene, og alarmen som var nærmest meg, var bare tre meter unna. Folk banket på soveromsvinduet mitt og skrek. Jeg hørte ikke at vinduene i stua eksploderte, jeg følte ingenting, jeg var helt borte.

I etterkant har hun lært at sannsynligheten for da helt plutselig å komme til bevissthet, egentlig er lik null. Det var egentlig helt umulig, med mindre man får oksygen.

– Rommet mitt var tett, døra lukket og vinduet igjen. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle klare å stå opp av meg selv, men det var det som skjedde, forteller hun, og skildrer de dramatiske minuttene.

– Naboene begynner å rope navnet mitt, og jeg husker jeg registrerer sirenene og stemmene som ropte. Jeg setter meg opp i senga og tar ett kjempestort åndedrag, som jeg kjenner er brennende varmt. Det svir inni kroppen. Partikler fra brannen flyr i lufta. Jeg hører en stemme: «Reis deg opp, og åpne vinduet!». Men jeg får ikke opp vinduet, jeg hadde ikke styrke til det. Da tenker jeg: «Dette er min siste dag. Dette er dagen. Jeg dør!» Det neste jeg husker, er at jeg våkner opp på gresset utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg ser at det er noen som står over meg, men jeg hører ikke hva de sier, og faller inn og ut av bevissthet.

Anna-Lisa husker ikke store deler av tiden hun var på sykehuset, eller det kommende året. Det er noe hjernen gjør for å beskytte mot traume, har hun lært.

– Det tok meg langt tid å akseptere hvor dårlig jeg ble av brannen. Folk undervurderer ofte de usynlige skadene av brannulykker. Det er lite snakk om røykforgiftning. Jeg kunne ikke gå opp en trapp uten å bli totalt utmattet. Jeg fikk migrene, og jeg var inn og ut av sykehuset for å rense blodet. Jeg pustet inn så mye giftig, som gikk til hjernen og de indre organene mine. Det var ganske alvorlig. Lungene var brent, og når de ekspanderte, var det så utrolig vondt. Dette gikk også ut over stemmen min, forteller Anna-Lisa.

– Jeg skulle begynne på Bårdar seks måneder senere, og legene mente jeg ikke ville klare det. Men for meg var det ikke snakk om å utsette skolen et år: «Da får jeg heller jobbe dobbelt så hardt. Fortell meg hva jeg skal gjøre for å klare det!» Litt etter litt hørte jeg stemmen min komme tilbake, og jeg klarte de fysiske øvelsene. Jeg gjorde det jeg måtte, og begynte studiene den samme høsten.

Jeg vil bruke plattformen min til noe fornuftig, når jeg først har fått den!
– Anna-Lisa Kumoji, artist

Uvirkelig, men virkelig

I forbindelse med den skremmende, livstruende brannen hendte det mye som kan skrives på kvoten for sånt som ingen egentlig kan forklare eller forstå. Hendelser som utfordrer tanken, og er som et usynlig håndtrykk, som et glimt av lys i alt som er så mørkt, som en erfaring av en større omsorg. Hendelser som på tross av alt gjør så godt midt i alt som er så vondt. Underlige og forunderlige hendelser vi ikke kan forstå eller forklare, men som like fullt skjer. Som denne:
– Det mamma var mest redd for, var fotoalbumene våre. Alt annet kunne gis slipp på, men albumene var det som g jorde mest vondt å miste, forteller Anna-Lisa.

– To uker etter brannen tok brannvesenet seg inn i den nedbrente leiligheten. Der sofaen pleide å stå, var det bare sprinklene igjen, tv-en hadde smeltet til en rund klump. Innerst i hjørnet der brannen hadde startet, var det bare aske igjen. Man kunne se hvordan brannen hadde beveget seg. Der det var minst brent, stod fortsatt skapene, men de var sprukket opp av fukt, og var brent og ødelagt. Alt inni dem var ødelagt, også. Men inni stua, der flammene hadde tatt over alt, så står filler ́n meg familiens fire fotoalbum uskadet, pent på rekke og rad, oppå en haug med aske! Og brannvesenet hadde ikke rørt noen ting! Jeg er ingen evangelist, og har ikke behov for å overbevise noen om noen ting, men jeg sier bare: Åpne opp øynene! Dette var et mirakel!

– Hva har alle erfaringene fra den dramatiske brannen gjort med deg i ettertid?

– Brannen er en av de større hendelsene i livet mitt der Gud virkelig viste seg for meg. Ikke bare i situasjonen da det brant, men i helbredelsesprosessen etterpå – det at jeg kom meg på bena unormalt raskt. Legene sa de aldri hadde sett noen komme seg så raskt fra slike skader som de jeg hadde. Gud var der med meg da det brant, sier Anna-Lisa bestemt.

– Dette ble for meg beviset på at jeg skulle noe med livet mitt, noe av betydning. Gud stod ved min side, og jeg skulle ut av det! Gud kjenner meg. Jeg er ikke en «preker», men nå har jeg en konkret historie, noe som skjedde meg, og det skal jeg fortelle om. Kanskje det er en historie som kan få folk til å stille seg noen spørsmål?

Anna-Lisa fra Frelsesarmeens julekonsert på TV2, Håp i ei gryte.
Anna-Lisa Kumoj har tidlige stilt opp for Frelsesarmeen i programmet Håp i ei gryte på TV2. (Foto: Mette Randem)

Styrke i svakheten

Hun har blitt mye mer uredd i møte med de virkelig store trosspørsmålene etter brannen, slår hun fast. Det sterke konkurranseinstinktet sitt får hun god bruk for i åndelig sammenheng også, har hun funnet ut. Gud har en konkurrent som rett og slett har godt av å få seg en på tygga, spør du Anna-Lisa. Det onde og vonde i verden fortjener ikke å vinne, uansett hva det handler om. Da gjelder det å ta en fight. Det er rett og slett en inspirasjon til å kjempe, til å ikke gi seg, slår hun fast.
– «The devil is a liar!» pleier pappa å si. Livet vil gi oss motgang, men om du ser på motgangen som noe som skal gjøre deg sterkere, kan du i stedet si: «Jo mer du kjemper mot meg, jo mer motgang jeg får, jo sterkere kommer jeg til å bli. Det er ingen vits å bruke energien din på meg, for meg knekker du ikke uansett.» Har man ikke den troen, så er det lettere å la det vonde og urettferdige vinne.

Brannen er en av de større hendelsene i livet mitt der Gud virkelig viste seg for meg.
– Anna-Lisa Kumoji, artist

Det er vondt å se når noen ikke tar den kampen. Jeg vet at det er mer mellom himmel og jord. Gud er der for alle! Det er bare å spørre, så får du oppleve det! Det er utfordringer som du kommer til å beseire om du bare stoler på Gud, og gir det til ham. Gjør ditt beste, men gi det samtidig aktivt til Gud og takk Jesus! Ting vil skje i livet ditt! Reis deg opp, ikke av din egen styrke. Når man benytter seg av den styrken, så ser du hvor stor han er, sier Anna-Lisa.

Det er så avgjørende viktig å ha noe å holde fast i når alt annet rundt deg ser ut til å falle sammen, understreker hun. Det er så mye og så mange vi kan miste. Livet er så ubegripelig skjørt. Sårbarheten er så stor. På Stjernekamp, rett før hun skulle synge Hellbillies-sangen «Jeg glemmer deg aldri» fra Rådebank-serien på NRK, fortalte Anna-Lisa åpent om hvordan hun selv har opplevd sorgen ved å miste broren sin.

– Det er fristende å falle når man har motgang, for det er krevende å holde seg oppe. Han hadde et tøft liv, og slet med depresjon og rus, sier hun stille.

– Jeg ble veldig rørt av serien Rådebank, og episoden der gutten tar sitt eget liv. Hadde han bare snakket med noen, så hadde han skjønt at situasjonen ikke var uløselig, det var ikke verdens undergang. Når det blir så ille, så må man be om hjelp! For det er et liv etter det vanskelige! sier Anna-Lisa.

Hun snakker av egen, dyrekjøpte erfaring, og deler den innstendig med oss alle:
– Uavhengig av alt som er vondt, så har vi Gud. Han har den styrken som du mangler! Min styrke kommer fra Gud. Jeg vet at det er en mening med at jeg er her!

Lever drømmen

Så hva skjedde med fire år gamle Anna- Lisa som drømte om å bli artist, og som en gang sto med nesa trykket mot tv-skjermen da Mariah Carey sang? Nå er hun der hun alltid drømte om å være.

– Fra det øyeblikket jeg sa at jeg vil være «soloartisten Anna-Lisa», har ting skjedd. Jeg har blitt fløyet inn for å spille i Book of Mormon i København! Jeg har vært med på Beat for Beat, All together now, og Stjernekamp – et program for stjernene! Wow, det er vilt! Gud er god! ler hun.

– Det er en drøm å kunne leve av dette. I sommer hadde jeg min første konsert med mitt navn på plakaten. Nå kommer jeg med min første EP, som virkelig er meg. Det var jo det som var drømmen min! Jeg har aldri følt meg mer levende, eller mer riktig plassert. Gud har preppet meg til dette. Så lenge jeg er her, så er det en grunn. Jeg vil bruke plattformen min til noe fornuftig, når jeg først har fått den!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER