Fikk drømmejobb på Jobben

– Jeg gikk på kjole- og draktsøm på yrkesskolen da jeg bodde hjemme i Langesund, før jeg tok formingslinja på Jeløy folkehøgskole. Planen min var egentlig å jobbe med søm. Men sånn gikk det ikke, ikke før nå.

Ellen smiler fornøyd og lar blikket gli over den koselige systua hvor hun gir arbeidstrening til folk som sliter med rus.

– Dette er min plass. Nå er jeg blitt det jeg skulle bli når jeg ble stor!

Ved ett av bordene sitter Nancy og syr for hånd på det som skal bli en festdrakt. Gamle broderier og vakre stoffer får nytt liv gjennom redesign.

– Jeg har ikke lært noe siden jeg gikk i åttende klasse i Kenya, sier hun.

– Jeg trenger mye hjelp.

Mens hun syr, holder Nancy fast i et gripekors i høyre hånd. Det er et trekors med myke kanter som følger henne gjennom krevende dager og netter. Det gir henne trygget og stabilitet, forteller hun.

Ellen råder henne vennlig til å legge korset på bordet for å få bedre tak om nåla.

– Du må bli lei av meg, sier Nancy og titter opp på Ellen.

– Aldri, sier Ellen. – Jobben min er å hjelpe, og du vet hvor glad jeg er i deg.

Ved et annet bord sitter Lillo og forvandler en silkebluse til en barnebunad.

– Alt jeg kan, har jeg lært av Ellen, sier Lillo.

– Hun er tålmodig som en engel. Jeg kunne knapt nok tråkle da jeg begynte her.

Lillo nikker mot et imponerende stativ med vakre dåpskjoler. Hun har sydd den med gammelrosa sløyfe på. Francisco er nærmest helt selvgående ved symaskinen. Han kan vise fram noen lekre vesker i solid stoff, som bare venter på sol og strandturer. Francisco er så ivrig at han ønsker seg en symaskin til hjemmebruk, også.

En av symaskinene står ubrukt i dag. Ellen forteller om ei munter og miljøskapende dame som vanligvis bruker den. Hun hadde mistet førligheten i fingrene etter sykdom. Men på systua ble hun likevel oppmuntret til å prøve å bruke hånda. Plutselig en dag kjente hun en stikkende følelse og ble så lykkelig over å kjenne tegn til liv i fingrene.

– Noen må tro for dem når de ikke tror på seg selv, slår Ellen fast.

Jobben forandret livet

Jobben med stor J forandrer hverdagen for veldig mange. Flere steder i landet vokser selvtillit og livsmestring i takt med produksjon av honning, eplemost, møbler, ved, tennbriketter og en masse annet. Ikke minst gjør mange rusavhengige en uvurderlig innsats med å rydde gater og skjærgård rundt om i Norge. Det er bare fantasien som setter grenser for hva folk kan få til når de får tillit og litt veiledning.

Også for veilederen Ellen har Jobben forandret livet. Hun giftet seg tidlig og fikk tre barn. Da de ble større, fikk hun jobb i administrasjonen i et finanshus.

– Der ble jeg i 20 år før det ikke var plass til meg lenger. På grunn av «omstrukturering», som de kalte det. Jeg hadde skapet fullt av pene, korrekte drakter. De har jeg kvittet meg med!

Ellen kan le av det nå, men hun var veldig lei seg da det skjedde. Nettopp ferdigbehandlet etter kreft fikk hun beskjeden om at det ikke var bruk for henne, og samtidig ble verden rammet av pandemi med alt dette førte med seg.

– Lykken var at jeg kunne sy, og så fikk jeg denne muligheten her, sier Ellen og slår ut med armene.

I ettertid ser hun at alt ble helt riktig. Hun skulle gjerne ha gitt opp stillingen og den gode lønna mye tidligere for å komme i den situasjonen hun er nå. Ellen forteller at de holder til i Jobbens lokaler i Pilestredet i vintermånedene, fra oktober. Men når våren kommer, flytter de seg til nydelige Linderud gård, hvor Jobben har ansvar for å holde den vakre hagen i stand.

– Der driver vi også med birøkting og dyrking av grønnsaker. Det er midt i blinken for meg som stortrives med å være ute og jobbe med jorda. Vi har også med oss et par symaskiner dit, slik at vi kan sy når det er veldig dårlig vær.

At det er Frelsesarmeen som står bak Jobben, betyr mye for Ellen, og hun mener at det betyr mye for alle som bruker tilbudet. De forbinder det med gode ting. Selv kom hun tidlig inn i Frelsesarmeen, først som speider og etter hvert som aktiv ungdom i menighetsarbeidet da hun flyttet til Oslo. For ei ung jente fra en liten by var det godt og trygt å finne det kjente Frelsesarmé-miljøet i hovedstaden.

– Det ligger liksom i bakhodet på oss alle at det er Frelsesarmeen som driver dette. Ofte er det en av oss som begynner å nynne på en sang mens vi jobber, og så blir de andre med og synger. Da blir det ekstra god stemning her på systua. En gang i uka får vi besøk av major Tone Lund Georgsen, som er kapellan i rusomsorgen. Hun holder andakt, og hun har også. Mange setter stor pris på dette tilbudet.

Kjærlighet og tålmodighet

Mens Ellen forteller om arbeidet, om ivrige syere som nesten ikke tar seg tid til pause, om morgensamlingen med havregrøt til frokost, og om store og små hendelser, forstår vi mer av hva Jobben gjør med Ellen.

– Det er så givende, utbryter hun.

– Jeg storkoser meg med folka mine her, og jeg er så glad i dem. Jeg blir fylt av kjærlighet og tålmodighet.

– Hvordan takler du det, de gangene tålmodigheten nærmer seg bristepunktet?

– Vet du hva? Jeg har ikke kommet dit ennå. Jeg har nok alltid vært en tålmodig sjel, men her er det ikke det minste vanskelig. Det er nok det at de er så takknemlige for det jeg gjør, så tålmodigheten min blir ikke brukt opp. Og så har jeg dyp respekt for de menneskene de er. De sliter med rusavhengighet, men de er så flotte, og de fortjener like mye som meg å ha et verdig liv.

Ellen tar en liten pause for å finne de rette ordene. Hun har klokketro på «folka mine», som hun kaller dem, og det må komme tydelig fram.

– Dette er mennesker som har liten selvtillit fra før. Men jeg tviler ikke på dem og hva de kan få til. Jeg har ingen skepsis, og det tror jeg preger meg. Så nå har jeg utfordret dem til å bli med ut i skauen til sommeren, på overnattingstur i hengekøye med matlaging over bål. Det skal bli så hyggelig, det er jeg helt sikker på.

Ellens stillingsbetegnelse er miljøarbeider.

– Alle har et rusproblem, men de skal ikke komme ruset på jobb, forklarer hun.

– Det kan vel være vanskelig å vurdere noen ganger?

– Ja, det kan det være. Men jeg har aldri behøvd å be noen om å forlate jobben her på systua. De er så veldig pålitelige, disse folka mine. Hvis noen kommer og er slitne, så gir jeg dem heller en enkel arbeidsoppgave inntil de kommer seg litt. Det er også en god ting at det er konsentrasjonskrevende, det vi driver med.

Ellen ser flere viktige sider ved det å lære å sy, enten det handler om å sy i tøy, eller å sy sammen noe i livet.

– Noen må lære seg å tro på at dette er bra nok. Sømmen kunne vært rettere, men den er fin nok. Andre ganger, når noe blir helt feil, så må vi gjøre det om igjen. Vi må plukke opp den gamle sømmen og sy på nytt. Det er aldri for sent å rette opp det som er blitt feil.

Tar imot gardiner og duker

Ellen beskriver et arbeidsmiljø som noen og enhver kan drømme om. En atmosfære hvor smil og latter sitter løst, hvor man kan skravle mens symaskinen går – og hvor stillheten kan senke seg over arbeidsoppgavene når det passer best. De som bruker Jobben, får det som heter motivasjonspenger. Tiltaket er avhengig av velvillig støtte fra ulike hold, og Ellen benytter sjansen til å slå et slag for gjenbruk og redesign.

– Hvis du har et lite lager med stoffer som du aldri får brukt, eller gamle gardiner og duker som er fine i stoffet, så send det til oss. Se her hva vi får ut av det, sier hun begeistret og slår ut med hendene.

Ellen forteller hvor stolte de er på systua når de kan legge ut bilder på sosiale medier av det de har laget, og vi husker hva Lillo sa før hun dro fra jobb i dag: «Når jeg har klart å sy et plagg her på systua, så gir det meg selvtillit. Og den selvtilliten tar jeg med meg over til andre utfordringer i livet».