Flammen som fortsatt brenner

– En av de mange fantastiske tingene med jula, er at folk er mottagelig for å se andre menneskers liv og skjebner. Det skulle jeg kanskje ønske gjaldt like mye ellers i året også, at man hadde mer solidaritet og omsorg for hverandre. Men i jula opplever jeg at det er slik.

Ordene tilhører visesanger Lars Martin Myhre, for mange gjennom en årrekke kjent som Odd Børretzens makker med sanger som «Noen ganger er det allright», og uendelig mange flere. Men Myhre som har levd av å være artist i 45 år, har mye han ønsker å ha sagt noe om selv også.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Men ikke for meg

Vi er i Frelsesarmeens menighetslokale i Moss. Her har Myhre alliert seg med Frelsesarmeens territoriale hornorkester (FTH) for innspilling av julesangen «Det er jul». Et nærmere trettitalls musikanter har kommet fra ulike deler av Østlandet for å være med. Instrumenter varmes opp. Dirigent Espen Ødegaard og Lars Martin selv gir instruksjoner og forklarer hvordan de vil ha det. Så er det tid for opptak. Og selv om det rent teknisk er et enkelt arrangement, er flyten, klangen og tempoet viktig. Etter halvannen time sitter det. Sangeren, dirigenten og lydtekniker er fornøyd. Veldig fornøyd, egentlig. Mens lydutstyr pakkes ned, fortsetter hornorkesteret å øve på annet repertoar. Lars Martin tar en pause utenfor menighetssalen.

– «Det er jul» er en tekst jeg har skrevet sammen med min faste samarbeidspartner Ingvar Hovland. Vi har et prosjekt som vi kaller Kårner kafé. Det handler om livet på den brune puben. Det er ikke utenkelig at han vi synger om i denne visa har vært på denne.

Omsorg og oppmerksomhet til tross, Lars Martin tenker at jula ikke akkurat gjør det lettere for ensomme mennesker.

– Det er et eller annet med jula som gjør at de som er utafor resten av året, føler seg ekstra utafor i jula. Litt sånn: «Det er jul, men den er ikke for meg ...»

Sangeren peker på at svært mange av julesangene som ikke er av religiøs karakter, først og fremst handler om det koselige.

– Jeg hadde ikke så lyst til å synge om det. Derfor brakte Ingvar og jeg inn en skikkelse i jula som ikke har det sånn helt supert. Vi tar utgangspunkt i hans perspektiv og synger om hvordan han selv opplever jula. Om hvorfor han trakk inn Frelsesarmeen, sier han:

– Hele livet er et toleranseprosjekt som vi også må jobbe med i jula for de som ikke har det så greit. Da ble det veldig naturlig å ta kontakt med mine gamle samarbeidskamerater i Frelsesarmeen.

"Jeg ser grønne juletrær,

jeg ser gaver, lys og pynt.

Og så ser jeg hvem jeg er,

nå når jula har begynt.

En stall av gråpapir,

en krybbe og et fang;

minner varmer, minner svir.

Jeg var et barn engang."

Gitar og brassband

I utgangspunktet skulle det være lett å tro at det var gitaren Lars Martin Myhre først og fremst forbandt med Frelsesarmeen. Han har produsert andre plater for Frelsesarmeen også, hvor nettopp gitaren har vært det sentrale instrumentet. Albumet «Alt til deg» med offisersekteparet Else Karin og Rolf Stackbom er et eksempel, «Duetter fra gatehjørnet» et annet. På begge albumene treffer Lars Martin Frelsesarmeens sangtradisjon med millimeters presisjon. Det enkle, det sårbare, det glade, det nære, og, på sin måte, naivt vakre. Men så er det altså i minst like stor grad klangen av brassband som ligger Lars Martins hjerte veldig nært.

– Hvorfor?

– Fordi det er så homogent i sitt klangbilde. Det sitter musikere der med hvert sitt instrument, og så skapes det noe vakkert sammen. Lars Martin utdyper:

– For meg gir klangen av brassband en veldig sterk emosjonell reaksjon. Jeg kan ikke helt forklare det, men det er emosjonelt oppløftende.

Lars Martin forbinder det gode han mener Frelsesarmeen både står for og utfører i sitt daglige virke, med nettopp klangen av brassband.

– Jeg har alltid elska brass.

Han peker særlig på én opplevelse av brassband og Frelsesarmeen.

– I 2003 var jeg produsent for Frelsesarmeens juleplate med New York Staff band og Halvdan Sivertsen. Under oppholdet der borte fikk vi se mye av det arbeidet Frelsesarmeen gjør for dem som har det verst. Det inspirerte meg til å skrive sangen «Engel» som finnes på albumet «Stengetid». Den sangen er en hyllest til alle gode hjelpere.

Han stanser et øyeblikk.

– Jeg blir berørt bare av å tenke på det. Det er en setning som har gjort inntrykk på meg; «Du er hva du gjør, ikke hva du tenker og sier.» Den er ikke helt sann, men likevel en god arbeidshypotese for det arbeidet som Frelsesarmeen til daglig utfører.

Lars Martin ser dette i sin egen by, Tønsberg, hvor han både har vokst opp og fortsatt er bosatt.

– Etter hvert kjenner jeg mange mennesker. Noe av det fineste jeg hører mange fortelle om Frelsesarmeen, er at det spiller ingen rolle hvem du er og hvor du kommer fra når du ber om hjelp. Det stilles ingen betingelser.

Med den stemmen du har

Visesangeren fra Tønsberg er selv oppdratt i en sangtradisjon mye lik Frelsesarmeens egen. Foreldrene kom fra landet og flyttet inn til byen i 1960 da Lars Martin var 4 år.

– Vi hadde fester hjemme. Og hva gjorde vanlige folk på fest i 1960?

Kort pause, tankestrek, før han overrasker med svaret:

– De sang! Og hva sang de? De sang alle mulige slags sanger. Verdslige sanger, arbeidersanger og Frelsesarmé-sanger, som for eksempel «Han skal åpne perleporten». Og enda flere.

Det som Lars Martin merket seg i denne tradisjonen, var sanggleden. Ikke først og fremst sangkvaliteten.

– Ingen var spesielt flinke til å synge. Det var den enorme sanggleden som gjorde det sterkeste inntrykket på meg. Slik tenker jeg også om Frelsesarmeens sangtradisjon. Det er klart at veldig mye av denne tradisjonen handler om «å synge med den stemmen du har». En tradisjon med musikkglede, ikke en briefetradisjon av typen «hold kjeft og hør hvor god jeg er». Det handler om autensitet. Troverdighet. Være kredibel i det du gjør.

Riste av seg julesnø.

Riste av seg sorg og savn.

Brette kraven opp og trø

som en real natteravn.

Min barndoms drømmeland

– stjerna lyste der et sted.

Nå døyves det som kan

for å finne julefred.

Tro på handlingen

Selv om det ikke blir så mange julekonserter rundt om i kirkene på Lars Martin Myhre, er han likevel glad i jula, og gjør mange av de samme tradisjonelle tingene som folk flest. Når det kommer til julemusikk, må han innrømme at den tidligere nevnte juleplata til Frelsesarmeen og Halvdan Sivertsen er juleplate nummer én i hjemmet. Både for ham og kona.

– Så er jeg også veldig glad i en sang som «Deilig er jorden» og de tradisjonelle julesangene.

Lars Martin rister på hodet.

– Noen av dem er jo også litt dumme. «Du grønne glitrende tre, god dag», synger jeg ikke. Du snakker ikke til trær hjemme hos meg!

Han husker tilbake til sin egen barndom. Noe av det store var da de hogde juletreet på gården i Vivestad hvor faren kom ifra.

– Det var et svare strev. Vi fikk det sendt med godsruta, og det var alltid spennende når det kom.

– Hva tror du på selv?

– I den grad man kan snakke om en guddom, ser jeg den igjennom handling. For å være helt ærlig, er jeg ikke så opptatt av gudsbegrepet. Jeg er ikke så interessert i det. Men jeg har en veldig tro på handlingen. Den troen trenger jeg. Og den gjør at jeg selv prøver så godt jeg kan. Jeg er den jeg er gjennom det jeg gjør.

Lars Martin holder frem en av Bibelens setninger.

– Der er vi på linje, skjønner du.

– Hvilken bibel-setning?

– «Men størst av alt er kjærligheten»!

– Ber du?

– Å, det må være veldig lenge siden, kanskje i min tidlige ungdom. Da var det nok en slags krisesituasjon jeg ville ut av.

Når Lars Martin vil snakke om åndelighet, er det først og fremst i forbindelse med musikk.

– Musikk og lyrikk begynner der de vanlige ordene slutter. I Dagsnytt 18 skal alt være presist. Når du skriver, rydder du rom til egne refleksjoner hos lytteren. Da skapes det noe nytt.

Sier den folkekjære visesangeren som i begynnelsen av november slapp notebok og et trippelt samlealbum med 45 sanger over 45 år. Her har også julesangen hvor Frelsesarmeens territoriale hornorkester medvirker, fått sin plass. Som et bonus- spor.

– Du har vært heldig og fått holde på med musikk i veldig mange år?

– Jeg har det. Jeg er forferdelig glad for musikkgleden jeg fikk da jeg var fire år og sneik meg ned for å høre på allsangen i stua. Den flammen som tok fyr da, brenner fortsatt minst like kraftig. Jeg bestemte meg aldri for at slik skulle det være. Det bare ble slik. Og jeg gir meg ikke ennå!

Sangversene i kursiv er hentet fra sangen «Det er jul» av Ingvar Hovland og Lars Martin Myhre.

Her finner du mer informasjon om Krigsropet