Flukten til freden

– Hei, velkommen! Så varmt det er i dag, smiler Rola Warda.

Inne på Frelsesarmeen i Kristiansand har hun hentet frem noe kaldt å drikke, datteren Karen (19) hjelper til. Hun er med for å oversette der det trengs. Trebarnsmoren er tilhørig i Frelsesarmeen, og kjenner lokalet til Frelsesarmeens nærmiljøkirke godt – hun kaller det sitt andre hjem. Nesten hver dag er Rola her og holder på med ett eller annet frivillig arbeid.

Les mer om Krigsropet her

– Frelsesarmeen har vært min «saving grace», de har hjulpet oss så utrolig mye, sier hun og ser på datteren.

For tolv år siden krysset Rola og familien over grensen til Norge, etter 17 dager på flukt fra konflikten i Libanon. De er stolte assyrere, men bodde på den tiden i Libanon, da mannen hennes hadde jobb som lastebilsjåfør.

– Jeg husker lyden godt, lyden av bombene da de smalt. Noen ganger var eksplosjonene så nærme, det kjentes som de bare var noen meter fra hjemmet vårt. Det smalt i dørene, og bakken under føttene mine ristet. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Hun ser ned.

– Jeg var så redd, og som mamma var det fælt at barna mine levde i det. Så jeg sa til mannen min at vi måtte bort derfra, sier Rola.

På flukt

På den tiden hadde hun sønnen på 14 år, og datteren Karen på syv. Minstemann, Ella, ble senere født her i Norge. Tiden var moden for å planlegge reisen ut av Libanon. Mannen til Rola har slektninger i Norge, så det var naturlig å ønske seg hit. De kom i kontakt med menneskesmuglere som lovet familien en god reise, vekk fra krigen.

– Jeg hadde to barn med meg, og måtte vite at reisen ikke var farlig. Ekteparet hadde betalt menneskesmuglerne masse penger. De ble lovet at reisen var trygg. Familien skulle ta fly og være komfortable. Men sånn ble det ikke.

– De løy til oss, turen var et skikkelig mareritt. Disse menneskene var så skumle, sier Rola.

Hun forteller at de kun fikk ha med seg en liten bærepose med eiendeler, fordelt på alle fire. Fordi posen måtte brukes til å bære viktige dokumenter, måtte alt av klær og annet, kastes.

– Jeg husker mamma hadde kjøpt en kjole til meg i bursdagsgave, som jeg ikke skulle få bruke før vi ankom Norge, sier Karen.

– Planen var at vi skulle ha noe fint å ha på oss da vi kom hit, svarer Rola.

Men den ubrukte kjolen måtte kastes, sammen med alt det andre de ikke fikk plass til i bæreposen, eller ikke kunne ha på seg. Rola bar alltid med seg et kors rundt halsen – det fikk hun med seg.

– Vi er gamle babylons-folk, så jeg hadde vokst opp med en kristen tro. Vi gikk i kirken, og hørte presten lese fra en gammel syrisk bok, språket kan nesten ligne på hebraisk. Det var vanskelig å forstå hva han sa. Jeg var kristen, men jeg hadde ingen personlig tro, sier hun. Familien ble fraktet bak i en lastebil sammen med 35 andre personer, tett i tett.

– Reisen var fryktelig lang og vanskelig, sier Rola og rister på hodet.

På et punkt ankom de en øy i Hellas. Hvilken, vet de ikke. Alle 35 flyktninger ble plassert inne i en liten hybel, hos en dame som samarbeidet med menneskesmuglerne.

– Hun var veldig streng. Kjeftet og hylte, beordret oss til å være stille.

Hybelen hadde et kjøkken, der damen sov, et lite bad, og soverom. Soverommet var møblert med et gulvteppe, ellers var det tomt. Inne på det rommet måtte alle være i tre dager.

– Vi fikk kun ett måltid om dagen, en skål med ris, sier Rola.

Selv i all usikkerheten, forteller Rola om én fin opplevelse under oppholdet i hybelen:

– Karen hadde blitt syk med feber de dagene. Jeg hadde korset rundt halsen, som alltid. Det var litt forseggjort, så det syntes godt.

Det viste seg at damen som eide hybelen var religiøs. Hun la merke til korset Rola bar på, og begynte å prate med henne. Det førte til at febersyke Karen fikk ligge i sengen hennes på kjøkkenet – borte fra det overfylte soverommet.

– Det var på grunn av korset mitt. Når jeg ser tilbake, ser jeg at Jesus var der med oss hele tiden.

Veien til Frelsesarmeen

Da familien Warda endelig krysset over grensen til Norge, ble de først tatt med til Trandum, så videre til et mottak i Kristiansand.

– Vi fikk ikke velge hvor vi skulle bo i Norge, men jeg er så glad for at vi fikk komme hit. Jeg elsker denne byen, sier Rola.

Selv om det var en lettelse at de hadde kommet seg trygt til Norge, hadde de det vanskelig økonomisk. De bodde i en liten hybel, i en enebolig, delt med andre, og fikk kun 3000 kroner i måneden for å dekke alt for familien på fire.

– For min del var jeg bare takknemlig, det var nok at vi fikk hjelp. «Takk Norge!», sa jeg ofte, smiler hun.

En annen mor i huset, tipset Rola om et sted man kunne få gratis mat, og tok henne med til Frelsesarmeens matutdeling. Først kom hun til Frelsesarmeens nærmiljøkirke for å få hjelp med mat og klær, men det tok ikke mer enn en måneds tid, før hun selv stod som frivillig og hjalp andre.

– Jeg spurte om de trengte hjelp, om jeg kunne bidra. Jeg ville gi tilbake. Samtidig var det en veldig fin måte å lære norsk på!

Dermed begynte Rola og mannen å jobbe som frivillige i Frelsesarmeen.

– Jeg var her nesten hver dag. Jeg tok med Karen hit på kor, og minstemann Ella på babysang.

Hver fredag arrangerte Frelsesarmeen 70 pluss, og der var Rola med på å lage mat sammen med de eldre.

– Det var morsomt å hjelpe til på kjøkkenet og servere. Jeg ble kjent med dem, og begynte etter hvert å dra på hjemmebesøk og sykebesøk.

Slik fikk hun arbeidstrening, noe som senere hjalp henne til å få jobb i Hjemmehjelpen.

– Mange kan synes det er vanskelig å få et nettverk når de kommer til et nytt land, men her fikk jeg gode relasjoner med én gang.

Engelen

Akkurat da kommer Kari Klingsheim, diakoniarbeider i Frelsesarmeen, gående forbi.

– Kari! Jeg kaller henne engelen, jeg synes hun er det. Hun betyr så mye for meg, og var en jeg raskt fikk kontakt med, smiler Rola.

– Du betyr jo like mye for oss, det er gjensidig. Jeg hadde ikke klart meg uten Rola heller, svarer Kari, og forteller at hun godt husker første gang hun så familien Warda.

– De satt ved et bord i et hjørne. Det var ikke noe «stakkars meg» over dem, de lo og hadde godt humør, det la jeg merke til. De hadde en styrke ved seg, til tross for at de kom rett fra uroligheter og et vanskelig liv. Familien var selv avhengig av hjelp, men Rola ble allikevel sterkt involvert i arbeidet i Frelsesarmeen. Det, sier Kari, har vært fantastisk å se.

– Vi har vært likeverdige, og fant en god tone veldig fort. Rola har bidratt masse i menigheten her, men også i våre liv, våre private liv. Vi har blitt venner, sier hun.

– Skulle vi tatt kyllingen ut av fryseren nå, forresten?

– Det går fint, jeg kan gjøre det etterpå, svarer Rola.

Hun skal lage mat til flyktningmottaket, der mange har det veldig vanskelig. Det er et tilrettelagt mottak, for folk som er veldig syke.

– Disse menneskene er blant de som har det verst i byen. Mange er veldig syke og har store behov, sier Kari.

Rola skal lage dolma, en arabisk rett mange der kjenner til.

– Når Rola lager deilig arabisk mat, så blir de veldig glade. Det var ei som ikke hadde smakt den maten siden hun var i hjemlandet, og det betydde så mye. Det er Rola som er engelen, sier Kari.

Jesus betyr alt

Rola forteller at hun i oppveksten alltid hadde likt å gå i kirken, men ikke ante hvem Jesus var. Det var mer som «en kulturell ting», enn en hjertesak.

– Jeg lette etter Gud inni meg, men jeg forstod ikke hva det var jeg lette etter – om det gir mening.

I dag er relasjonen til Gud sterkere enn noen gang. Rola begynte å gå i en bibelgruppe i en kirke i byen, i tillegg leste Kari ofte fra Bibelen til henne.

– Jesus betyr alt for meg. Jeg deler alt med ham – sitter og forteller ham om det når jeg har det vanskelig. Uten Jesus, hadde jeg ikke klart å leve. Jeg har opplevd mye i livet mitt, og er avhengig av hans trøst. Jeg spør om han vil hjelpe meg, og så føler jeg at han svarer: «Jeg er her». Jeg kjenner det i hele meg, smiler Rola.

Når hun snakker om fremtiden, ser hun for seg at den blir her i Kristiansand.

– Én ting er byen, men Frelsesarmeen er familien min!

Familien Warda har kommet langt siden de krysset over grensen til Norge for 12 år siden. Karen er i ungdomsmiljøet i menigheten, og trives godt. Lillesøster Ella skal på leir på Jeløy for første gang i år.

– Vi begynte med ingenting. Men for tre år siden kjøpte vi hus, barna går på skole, brikkene faller på plass og velsignelsene fortsetter å komme, sier Rola og smiler:

– Jeg har så mye å være takknemlig for!