– Gud er midt i alt som er

Et steinkast fra Sofienbergparken i Oslo by, i et område preget av gamle industribygg og vernede trehus, ligger Frelsesarmeen på Rodeløkka – kanskje bedre kjent som Oslo slumstasjon.

Hovedstadens sentrumsøstkant var i mange år forbundet med dårlige levekår og arbeidsledighet, og selv om Ola og Kari Nordmann lever i et velferdssamfunn, finnes det fremdeles slum og fattigdom, ofte med ensomhet og stigma som påfølgende konsekvenser.

Noen av medarbeiderne på slumstasjonen har opplevd å måtte hjelpe opptil 100 husstander med mat hver dag i løpet av en uke.

Rett utenfor døra står Frelsesarmeens sosialsjef, Wenche Walderhaug Midjord, og slår av en prat med sjåførene som er i gang med å tømme Fretex-boksen ved veien. Hun går inn døra og passerer Armeens skjold i gangen, det som forteller om Jesu beskyttelse gjennom alle ting. Inne i slumstasjonens nyoppussede café hilser hun på miljøarbeider Jon Kaastad.

– Vi henter mat fra Matsentralen, men både utvalg og næringsinnhold varierer etter hva sentralen selv får inn fra sine leverandører, forteller han til Krigsropet.

– Derfor må vi også kjøpe inn en god del matvarer selv, sånn at våre matposer har et godt og balansert innhold.

Wenche nikker, og påpeker viktigheten av å møte de besøkende med verdighet, i en situasjon som kan oppleves skamfull. Fjorårets FAFO-rapport fra Frelsesarmeen viste at 84 % av de som kom til Frelsesarmeens matutlevering i Oslo, Drammen og Sarpsborg, mottok en eller flere stønader fra NAV.

– For mange betyr det mye å komme hit, når det fremdeles er noen dager til sosialstønaden kommer. Kjøleskapet kan være tomt, og ungene må kanskje gå på skolen uten matpakke, forteller Jon.

Han er en av flere hundre medarbeidere som Frelsesarmeens sosialsjef har et overordnet ansvar for, blant sosialtiltak som strekker seg fra gatehospitaler til familievern, eldreomsorg, rusomsorg, kriminalomsorg, arbeidsinkludering og mye annet over store deler av landet.

– I Salme 46 i Bibelen, står det noe som har betydd mye for meg de siste årene, sier Wenche.

– Der står det «Gud er midt i byen», og det tror jeg han er, som her på slumstasjonen.

Sindig sunnmøring

Wenche setter seg til rette i stolen på slumstasjonens møterom. Den sindige sunnmøringen er ikke særlig glad i oppmerksomhet, men har gått med på å dele om tro, liv og erfaringer. Utenfor døren høres summingen fra kvinner og menn i forskjellige aldre. Noen er småbarnsmødre. Alle går hjem med matposer i hånda.

58-åringen har vært med på mye i sitt lange virke i Frelsesarmeen, også utdeling av matposer, blant annet i tiden da hun var leder for Frelsesarmeen i Tønsberg og på Grünerløkka.

I Frelsesarmeens barne- og ungdomsorganisasjon FAbU hadde hun ansvar for konfirmantarbeid og sommerleirer, og underviste deretter ved Offisersskolen.

Siden ble hun rektor hos naboen Jeløy folkehøyskole, før ferden gikk videre til Frelsesarmeens rusomsorg, hvor hun som seksjonsleder blant annet fikk se effekten av etterverntilbud som gatefotball. Også ektemannen Poul jobber i Frelsesarmeen, som driftsleder på Såpa bilpleie.

Wenche var en del av Frelsesarmeen fra barndommen av, som datter av frelsessoldatene Berit og Karl Hermann Walderhaug.

Fotball og friidrett

– Jeg tilbrakte mye tid i menigheten hjemme i Ålesund, og var også glad i å spille fotball og drive med friidrett, forteller hun.

– Da jeg var 16, ble jeg selv soldat, og tanken på å bli frelsesoffiser har nok vært med meg fra jeg var lita. Jeg har aldri sett «skriften på veggen» som et kall, men kom til et punkt der jeg måtte prøve det ut. Å få det avkreftet eller bekreftet. I 1992 ble jeg uteksaminert, og er her ennå.

Troen på Jesus har vært med henne hele veien. Hun var og er en som grubler, en troende tviler som har likt å lese filosofi av personligheter som Søren Kierkegaard – som lærte henne om å ta sprang ut i troen – og studere teologi, om kristendommens fundament, historie og betydning.

– Det å sitte i en forelesningssal og høre på en god forelesning om bibeltekster- og emner, opplever jeg vel så trosstyrkende som mange prekener, sier Wenche.

– Jeg lever i troen, som ikke handler om å prestere overfor Gud, men som handler om – slik prest Sunniva Gylver sier – å stole på at han er midt i alt som er.

Wenche er glad i disippelen som fikk kallenavnet «tvileren», med andre ord Thomas, han som ikke ville tro at Jesus hadde stått opp fra de døde «før jeg får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans». Da den oppstandne senere viste seg for ham, utbrøt Thomas: «Min Herre og min Gud!».

Plass til tvilen

– Thomas har vært min kompis gjennom hele livet, og det at han fikk plass i bibeltekstene, er med på å vise at troen på Jesus tåler kritiske spørsmål. Da jeg tidligere jobbet med ungdommer, fortalte jeg dem at hvis de noen gang kom til å befinne seg i en setting hvor det ikke var tillat å stille vanskelige spørsmål, så burde varsellampene blinke.

– Det at Jesus hadde så forskjellige mennesker som sine nærmeste medhjelpere, er det til inspirasjon for deg, som selv har et stort lederansvar?

– Så absolutt! Det er helt nødvendig med et team som består av forskjellige mennesker. Hvis alle hadde vært som meg, hadde man ikke fått gjort mye, ler hun.

– Et team trenger balanse, selv om det kan være utfordrende med ulike personligheter. Jeg trenger for eksempel noen som kan slå inn dører, og andre trenger meg for å holde orden og ro. Noen sa en gang, at hvis det hadde gått av en bombe rett bak meg, så hadde jeg bare ristet på hodet og sagt et rolig «oi».

Wenche smiler, og selv om beskrivelsen var av det karikerte slaget, identifiserer hun seg selv som en dame med bena godt plantet på jorda, og et blikk som går oppover. Når hun får spørsmål om menneskemøter gjennom livet i Frelsesarmeen, forteller hun umiddelbart om gudstjenester i forskjellige settinger, hvor kvinner og menn har blitt berørt av Gud.

– Tror du det er mer tro ute blant folk, enn det man kanskje antar?

– Helt klart. Jeg har sett harde kriminelle i fengsler som opplever et tydelig gudsnærvær og lytter oppmerksomt til prekenen, eller folkehøyskoleelever som kaller en rolig stund med lovsang for «koselig», fordi de ikke har andre begreper som kan beskrive roen fra Gud.

Wenche forteller videre om en hendelse under et av Frelsesarmeens norgesmesterskap i gatefotball, hvor hun hadde ansvaret for lystenning under gudstjenestene.

– Jeg hadde kjøpt altfor få lys, for menneskene bare strømmet til, så vi måtte bruke flere lys om igjen, og jeg tenkte: Gud er på dette sted.

Frelsesarmeens oppdrag handler om suppe, såpe og frelse, at mennesker kan få en anledning til å bli berørt av Jesus, han som kirken forteller er Gud i menneskeskikkelse. Ikke alle som jobber i Frelsesarmeens sosialarbeid er selv kristne, men sosialsjefen ser verdien av den enkeltes barmhjertighetsarbeid i seg selv.

– Når medarbeidere som står i tøffe arbeidshverdager, for eksempel de som jobber med mennesker i aktiv rus, sier med et smil og varme øyne at de har verdens beste jobb, da ser jeg en medarbeider som er med på å utføre Frelsesarmeens oppdrag – «å forkynne evangeliet om Jesus Kristus og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering», sier Wenche.

– Vi må ikke glemme at Gud er større enn vi aner, og når inn til mennesker på forskjellige måter. Handlinger kan være troshandlinger, uten at man kanskje ser det selv.

Fattigdommen er framtredende

Hun er takknemlig for alle de som har valgt å engasjere seg i Armeen, om det så er på lønningslista, eller som frivillig. På spørsmål om hva som er noen av de største sosiale utfordringene i Norge i dag, har hun mye på hjertet.

– Fattigdommen og dyrtiden er fremtredende, hvor barn får vanskelige levekår, både synlig og usynlig. Man blir urolig for fremtiden deres, og hvordan det vil påvirke samfunnet, forteller sosialsjefen.

– Jeg tror ellers at allmennheten kanskje ikke er klar over hvor mange mennesker i landet som sliter med psyken. Vi prøver å ta vare på alle som besøker våre tiltak, men de trenger mer hjelp enn det vi har ressurser til å gi.

Hun forteller at det har vært en viktig faktor for Frelsesarmeen – helt siden grunnlegger William Booths dager – at Armeen ikke bare påpeker samfunnsproblemer, men også foreslår løsninger for politikerne.

– Den siste tiden har vi kommet med boligmeldingen Å bo verdig, om mennesker som lever i uverdige forhold. Rapporten Å gi rett hjelp til rett tidforteller om barn som lever i lavinntektsfamilier, og i sommer kommer tredje utgave av Der skoen trykker, om hvordan utsatte grupper opplever manglende tilbud og oppfølging i velferdsstaten.

Hun trekker frem Frelsesarmeens gatehospital i Oslo som et eksempel på nytteverdien av slike meldinger. Institusjonen ble startet på bakgrunn av en rapport fra Frelsesarmeens medarbeidere, som så at brukerne av blant annet Feltpleien ikke fikknødvendigoppfølgning fra det offentlige.

– I år er det 20 år siden dette unike tilbudet ble startet, som et svar på utfordringene som rapporten påpekte.

Tar vare på lysglimtene

Wenche understreker at nettopp fordi det finnes mange utfordringer i samfunnet, så er det viktig å ta vare på lysglimtene. Å være obs på nytten av arbeidet, og se det enkelte mennesket som blir hjulpet i sine kår. På slumstasjonen alene tilbys det jobbsøkerkurs, familieaktiviteter og andre tiltak som motvirker utenforskap.

– Frelsesarmeen skal gi styrke for dagen og håp for i morgen. Og vi skal forstyrre nåtiden for å bedre fremtiden. For «Gud er midt i byen».