Fri til å tro Microsoft Teams image

Fri til å tro?

Er du troende, kan du ha mindre sjanse for å bli kalt inn på jobbintervju. En del kristne føler seg stemplet som «mørkemann» hvis de forteller om troen sin, uansett hva de egentlig tror. Har rommet for hva det er «lov» å tro og mene blitt mindre?

Tekst: Stine Frimann • Foto: Foto: Kristianne Marøy/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 17-18/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Trosfriheten er viktig i Norge, og religionsfrihet er nedfelt i menneskerettighetene. Men har vi egentlig full frihet til å tro og stå for det vi tror på? I 2019 kom en doktorgrad fra stipendiat Edvard Nergård Larsen ved Universitetet i Oslo, som viste at arbeidsgivere unngår religiøse søkere. Kommer det fram av CV-en at man har vært med i en religiøs ungdomsorganisasjon, synker sjansen for å bli kalt inn på intervju betraktelig. Det gjelder uansett om organisasjonen man har vært med i er kristen eller muslimsk, men muslimske jobbsøkere med pakistanske navn blir dobbelt diskriminert og hadde enda dårligere sjanser enn kristne med norske navn.

Les flere artikler fra Krigsropet her

Portrettfoto av Margrethe Søbstad
– Det er ingen menneskerettighet å slippe å forholde seg til mennesker med andre religiøse eller politiske ståsteder enn man selv har, sier Margrethe Søbstad, fagdirektør hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har merket seg denne forskningen:

– Det er noe vi gjerne ser at det blir forsket videre på, for å finne ut mer om hva som ligger bak, sier fagdirektør Margrethe Søbstad hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Hun har også lagt merke til saker der enkelte frivillige organisasjoner ikke får støtte fra kommunen på lik linje med andre, blant annet fordi homofile ikke kan delta på lik linje i organisasjonen.

– Det har vært slike saker på Jæren og i Porsgrunn, blant annet. I praksis betyr det at man driver en kommunal overprøving av religionsfriheten. Lovgiverne har gitt trossamfunn en veldig begrenset rett til å forskjellsbehandle på bakgrunn av sin tro, i et forsøk på å balansere trosfriheten opp mot rettighetene til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn eller legning. Vi ønsker ikke å tillate unødvendig mye forskjellsbehandling, men så lenge organisasjoner og religiøse virksomheter driver innenfor loven, er slike saker om kommunal forskjellsbehandling problematiske.

– At det er fare for diskriminering bare fordi man har en praksisstudent fra en kristen høyskole, det er et argument jeg har problemer med, mildt sagt.
– Margrete Søbstad, fagdirektør hos Likestillings- og diskrimineringsombudet

Søbstad forteller at de har sett en liten økning i antallet henvendelser knyttet til religion som diskrimineringsgrunnlag. Men ombudet skiller ikke mellom ulike religioner i registeringen av saker, så hun vet ikke om sakene gjelder kristne eller andre. Hun understreker at antallet klagesaker hos dem heller ikke nødvendigvis er representativt for det faktiske omfanget av diskriminering i samfunnet.

– Jeg vet ikke om det er en økende diskriminering mot kristne. Vi kan jo håpe at de diskusjonene som nå går i media kan gjøre at flere blir mer bevisste på dette, og kanskje tør å stå fram og klage. For ombudet er det viktige her å støtte opp om religionsfriheten, og det må skoler, kommuner og andre offentlige myndigheter også gjøre. Det er ingen menneskerettighet å slippe å forholde seg til mennesker med andre religiøse eller politiske ståsteder enn man selv har. Det er også uheldig i samfunnsdebatten dersom slike stemmer ikke kommer fram, at vi ikke blir utfordret, sier Søbstad.

Knut Olav Åmås sitter på kontoret og leser avisen
– Kristne mennesker må finnes i de store mediene også, det er viktig, sier Knut Olav Åmås

Tro blir tabu

Direktør i stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, ser det som bekymringsfullt at arbeidsgivere unngår religiøse søkere.

– Dersom en arbeidsgiver skulle plumpe ut med at en jobbsøkers tro var årsaken til at hun eller han var uaktuell, ville det normalt være lovstridig. Men langt verre er det at slike holdninger kan gjøre religion til noe litt tabu, noe som bare er en privatsak. Det er synd, for kristen tro er selvsagt et privat fenomen, men det er også en samfunnssak, sier han.

Temaet ble på nytt aktualisert på nyåret i flere av landets riksmedier da fem Oslo-skoler sa opp avtalen med den kristne NLA høgskolen. Lærerstudenter herfra fikk ikke lenger praksis ved disse skolene, på grunn av høyskolens grunnsyn om at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne. Skolebyråden i Oslo, Inga Marte Torkildsen, argumenterte i den offentlige debatten som fulgte for at hensynet til praksisstudentens øvingslærer måtte veie tyngst. Deres ønske om å slippe å jobbe for en institusjon som de av samvittighetsmessige årsaker ikke ønsker å motta lønn fra, var ikke det samme som å utfordre religionsfriheten, mente hun.

Åmås mener dette er en kjedelig sak for religionsfriheten, og at det er oppsiktsvekkende at skolebyråden i Oslo ikke ser de prinsipielle poengene og følgene av å nekte å veilede studenter som tilhører «feil» institusjon. Men særlig overrasket over at det skjedde, er han ikke.

– Dette er noe som har bekymret meg som en potensielt uheldig bieffekt helt siden de liberale «vant» i Den norske kirke. Det liberale kan bli illiberalt ved at man ikke lenger respekterer dem som står for mer konservative standpunkter. Det er en fare for at man kan bruke samme type makt og hersketeknikker som man selv ble utsatt for tidligere, sier han.

Åmås mener det er en feilslutning å nekte å veilede lærerstudenter, eller å nekte dem praksisplass på bakgrunn av skolens syn på ekteskapet. Skolens syn sier ingenting om den enkelte students holdninger og opptreden. Det er også tenkelig at slike saker får ringvirkninger for andre troende. Medlemmer av ulike trossamfunn med et konservativt verdisyn kan bli redde for å være åpne om tilhørigheten sin hvis de ønsker å jobbe i skolen, selv om tro og meninger er ulike også innad i hvert trossamfunn.

Han understreker at dette er en utfordring ikke bare for spørsmål som har med religion å gjøre. I et liberalt samfunn er det en mer generell fare for at vi prøver å forby eller undertrykke standpunkter vi ikke liker på flere områder.

– Det liberale kan bli illiberalt ved at man ikke lenger respekterer dem som står for mer konservative standpunkter. Det er en fare for at man kan bruke samme type makt og hersketeknikker som man selv ble utsatt for tidligere.
– Knut Olav Åmås, direktør i stiftelsen Fritt Ord

«Utrygt» med kristen lærer?

NLA-saken er et aktuelt eksempel med overføringsverdi til mange andre arenaer i samfunnet. Skolenes argument for å nekte NLAs lærerstudenter praksisplass er blant annet at skolene skal være «en trygg arena for alle». Det argumentet har ikke Åmås så veldig sans for.

– «Trygg» har plutselig blitt et veldig populært ord i samfunnsdebatten, at vi skal ha «trygge steder». Men det argumentet kan lett brukes til å undertrykke dissens og usynliggjøre det vi synes er ubehagelig. Samfunnet er rett og slett ikke et helt farefritt sted, fordi motsetninger og konflikter faktisk finnes. Vi kan ikke gjøre det «klinisk trygt», da blir det uutholdelig.

Margrete Søbstad mener også NLA-saken er svært
problematisk.

– Når disse skolene nekter å ta imot studenter fra NLA, kan jo andre følge etter, og det kan bli vanskelig for studentene å få den praksisen de trenger. Det er ikke alle studentene som er enige NLAs grunnsyn, men det er egentlig like problematisk uansett om de er enige i det eller ikke. Det er et problem dersom religiøs tilhørighet fører til diskriminering. De holdningene som ligger bak vedtaket fra Oslo-skolene, gir også bekymring for om søkere til stillinger i skolen likebehandles, eller om de havner langt ned i søkerbunken dersom de har en konservativ religiøs tilhørighet. I så fall kan vi havne i en situasjon der folk må velge mellom jobb eller tro, og det er helt klart i strid med menneskerettighetene.

Søbstad ønsker seg en redegjørelse fra Oslo kommune.

– Jeg vil gjerne se en redegjørelse om det prinsipielle i saken, som ikke drar det ned til spørsmål om den enkelte lærers samvittighetsfrihet eller rektorers frihet til å velge. Det er nok tvilsomt om skolene kan tvinge lærere til å være veiledere for NLA-studenter hvis de ikke vil, men det er mer en praktisk utfordring. Men et større spørsmål er: Kan kommunen delegere spørsmål om religionsfrihet ned til den enkelte rektor? sier hun.

Skolene har sagt opp avtalen utfra et ønske om nettopp å ikke diskriminere noen, i dette tilfellet homofile elever. Det skurrer veldig, mener Søbstad.

– Skal man argumentere slik, må man konkretisere på hvilken måte det medfører diskriminering for homofile elever at man har en praksisstudent fra NLA. Vi må selvsagt forutsette at alle følger opplæringsloven og lærerplanene og ikke trakasserer elever, misjonerer, eller på annen måte gjør noe lovstridig. Dersom noen gjør det, må det selvsagt tas tak i. Men at det er fare for diskriminering bare fordi man har en praksisstudent fra en kristen høyskole, det er et argument jeg har problemer med, mildt sagt.

Usynlige i media

I det store mediebildet er det lite oppmerksomhet rundt kristendom, med mindre det er noe negativt. Det kan gjøre at mange sitter igjen med et skjevt bilde av hva kristendom er.

– Når en kristen fremmer det som oppleves som utdaterte fordommer mot for eksempel kvinner eller homofile, får de spalteplass, sier Knut Olav Åmås. Andre stemmer får sjelden oppmerksomhet, med noen få, hederlige unntak.

– «Farmen-presten» for eksempel. Det er ganske sjelden at en helt alminnelig, ung prest får anledning til å snakke om kristen tro og prøve å forklare det som er vanskelig.

Åmås mener vi har en atmosfære i offentligheten som gjør at mange mangler religiøs selvtillit og skammer seg litt over egen tro. Det har også blitt uvanlig å flagge tro i den offentlige debatten, og hvis man gjør det, er det ofte det eneste folk henger seg opp i. Man blir også lett satt i båsen for «bakstreverske mørkemenn ».

– Medie-Norge er mye mer sekulært enn befolkningen. Det bidrar til at det er lite interesse for kristen tro i media, hvis vi ser bort fra den brede kulturkristendommen. Det er mange som bruker kirken som seremonimester og ritualleverandør, til dåp og bryllup eller gudstjeneste på julaften. Den typen tro som ikke lodder særlig dypt er litt mer framme i media, men også det blir lite vektlagt i forhold til betydningen det egentlig har. Og straks det blir noe mer enn generell kulturkristendom, får mange fordommer og lukker øyne og ører.

I sin tid som kultur- og debattredaktør i Aftenposten fra 2006 til 2013, var Åmås opptatt av å få flere muslimske og kristne navn fram i debattene, både liberale og konservative.

– Jeg fikk blant annet inn Espen Ottosen som fast spaltist. Det fikk jeg en del kritikk for, og det var flere også i redaksjonen som sa: «Men tenk om folk tror vi som avis er enige i dette?» Det er en feilkobling, meningsflaten i avisen er per definisjon en arena for debatt. Det å publisere noe der, betyr ikke tilslutning. Avisen er ikke enig eller uenig med det debattantene skriver.

Mer troende enn mange tror

Knut Olav Åmås mener befolkningen slett ikke er så sekulær som mange mediefolk tror.

– Ser vi bare på lekmannsbevegelse og kristne samfunn på Sør- og Vestlandet, for eksempel, de har sikkert et par hundre tusen medlemmer, og det er et par hundre tusen katolikker i Norge. Og ikke minst: Vanlige folks interesse for tro har kommet sterkt fram i den enorme interessen for Svein Tindberg og Kjetil Bang-Hansens teaterforestillinger med bibeltekster.

– Det er uhyre enkelt teater, stort sett er det bare Tindberg som fremfører bibeltekster på en naken scene. Det har blitt sett av flere hundre tusen nordmenn. Det samme med forestillingen Abrahams barn, om kristendom, islam og jødedom. Den hadde premiere kort tid etter terroren 22. juli, som delvis var begrunnet i hat mot islamisering, og fikk voldsom interesse. Det viser folks behov for å reflektere om religion. Det tyder også på at ganske mange skjønner at kristendom er en bærende kulturarv og ønsker et mer fortrolig forhold til bibeltekstene.

I et mediebilde der tro er lite interessant, mener Åmås at kristne medier har en viktig rolle.

Elise Kruse sitter å leser Vårt Land
Elise Kruse er konstituert religionsredaktør i Vårt Land, og er ikke i tvil om at de fleste redaksjoner er veldig sekulære.

– Vårt Land, Dagen og kristne blader har til sammen mange lesere som også påvirker sine venner og kjente, det er en viktig deloffentlighet. Men kristne mennesker må finnes i de store mediene også, det er viktig.

Det er Elise Kruse enig i. Hun er konstituert religionsredaktør i Vårt Land, og er ikke i tvil om at de fleste redaksjoner er veldig sekulære.

– Jeg har selv jobbet i ulike aviser og opplevde nok at religion blir sett på som noe litt obskurt og eksotisk.

Hun tror også det er mye berøringsangst ute og går. Mange i media tenker nok at dette er noe rart og fremmed, som det er lettere å holde seg unna.

– Kanskje er kristne medier med på å ødelegge litt, det er mulig vi gjør det lettere for andre redaksjoner å si at «saker om kristen tro har vi jo egne medier for, så det trenger ikke vi å prioritere». Det er ikke sikkert det er slik, men i så fall er det veldig synd. Jeg tror det ville vært sunt og viktig om flere skrev om tro, slik at vi også fikk flere blikk på dette.

– Det er ingen tvil om at mange mennesker er redde for å assosieres med enkelte deler av kristenheten, og jeg tror mange tenker at folk ikke klarer å skille mellom ulike kristne miljøer.
– Elise Kruse, konstituert religionsredaktør i Vårt Land

Stor interesse

Kruse opplever at mange gjerne snakker om tro og tvil, hvis de bare blir spurt. Når Vårt Land spør kjente folk om de vil reflektere rundt tro og tvil i spalten Min tro, er de fleste positive.

– Det hender absolutt at noen sier nei til å bli intervjuet fordi de er redd det kan være negativt for karrieren deres å snakke om tro. Men et rungende flertall sier ja. Det er litt gøy å se. Når vi intervjuer kjente folk om tro, når også disse intervjuene bredt ut. Jeg opplever at det helt klart er en interesse for disse temaene blant folk, sier hun.

Meningene om verdispørsmål som abort, likestilling eller homofilt samliv varierer mye mellom ulike kristne trossamfunn og også innad i de enkelte menighetene. Men disse variasjonene er det vanskelig å få øye på i de store mediene.

– Det er ingen tvil om at mange mennesker er redde for å assosieres med enkelte deler av kristenheten, og jeg tror mange tenker at folk ikke klarer å skille mellom ulike kristne miljøer. Der har vi som journalister et stort ansvar for å skrive om tro på en måte som bidrar til at folk forstår mer. Hvorfor tror pinsevenner som de gjør, for eksempel, eller hvordan klarer Den norske kirke å ha to syn på homofili samtidig? Jeg tror mange ikke har peiling på sånne ting. Det er med på å skape forutinntatthet om hva kristendom er.

Kruse savner selv mer nysgjerrighet rundt hva hun tror på, ikke bare hva hun ikke tror på.

– Som kristen blir jeg ofte spurt om ting som om jeg er mot homofilt ekteskap, eller om jeg tror på helvete. Men det er jo ikke det som er det viktigste eller mest spennende med min tro!

Elise Kruse er ikke i tvil om at kristne kan oppleve at de møtes med negative holdninger. Samtidig tror hun ikke egentlig at det har blitt et større problem enn tidligere, men at polariseringen kanskje er mer synlig.

– Når jeg snakker med folk i eldre generasjoner, gir de helt klart inntrykk av at det har blitt enklere å snakke om tro i offentligheten nå enn det var før. Men det er nok en del ting som henger igjen, mener hun.

Elise Kruse foran en gul vegg
– Jeg har selv jobbet i ulike aviser og opplevde nok at religion blir sett på som noe litt obskurt og eksotisk, sier Elise Kruse, konstituert religionsredaktør i Vårt Land.

Når det liberale blir illiberalt

Kruse er enig med Åmås i at det er en fare for at det liberale blir illiberalt, og at ståsteder som tidligere var flertallets mening, ikke lenger tolereres. Men heller ikke det er nytt, mener hun.

– Denne problemstillingen har blant annet vært veldig til stede i Den norske kirke lenge før man åpnet for kirkelig vielse av likekjønnede. Jeg tenker at den debatten egentlig var mer polarisert før, men vi ser det kanskje bedre nå – vi har en mer åpen offentlighet på godt og vondt. Sosiale medier og kommentarfelt gir en tydeligere polarisering. Når flertallets mening om et tema endrer seg, blir selvsagt rommet for å stå for liberale meninger mye større.

– Det trenger ikke være noen automatikk i at rommet for å mene andre ting da blir mindre. Men jeg tror absolutt det kan oppleves slik.

Kruse mener debatter om blant annet homofili er krevende, fordi det er så personlig for mange, knyttet til hvem man er som menneske.

– En del konservative tenker nok at legning ikke er så viktig for menneskers identitet, mens det for mange nettopp er en veldig viktig del av identiteten. Da kan debatten oppleves utrolig sårende. Samtidig er det nok mange som ikke tror som ikke helt forstår hvor stor del av identiteten troen ofte er. Så sier vi ting i debatten utfra hver vår kontekst, og mangler forståelsen for hvordan det oppleves fra et annet ståsted.

Men vi bør likevel ta debattene, mener hun, og det er viktig at også de som står for meninger som flertallet misliker, slipper til.

– Ingen har godt av å leve i glasshus, og tenke at disse meningene ikke finnes. Det er farlig, for vi får et falskt bilde av virkeligheten hvis vi ikke diskuterer åpent, sier Elise Kruse.

Knut Olav Åmås mener også det er sentralt å slippe til alle i debatten, også når noen opplever diskusjonene som vonde og sårende.

– Samfunnsdebatten er ikke noen søndagsskole, man kan ikke beskyttes mot alle krenkelser og sårende meninger. Så kan man heller bruke trygge rom i egne miljøer til å hente styrke og bygge seg opp. Men den offentlige debatten er ikke noe terapirom. Var den det, ville den blitt tannløs og uinteressant.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER