Fristedet

‒ Jeg er her nesten hver dag, men da jeg ikke kom på trimmen i går, ringte dem jammen herfra og gratulerte meg med dagen. Jeg ble nemlig 66 år i går. Det er jo helt enestående, sier Reidar Lundberg.

Den tidligere håndverkeren har vært fast gjest på Frelsesarmeens kafé etter at en kamerat tipset ham om Fyrlyset. Han har gått fra leiligheten på Torshov, hentet seg havregrøt og kaffe i kafeen og gjerne slått av en prat med en eller annen.

‒ De siste tre åra har jeg vært her nesten hver dag. Det var en kamerat jeg møtte på Nav som tipset meg om å gå hit etter jeg hadde blitt oppsagt på jobben. Brukte amfetamin og surra og rota. Samtidig trodde jeg at jeg hadde kontroll, forteller 66-åringen.

Da Reidar ikke hadde vært å se her på noen dager, dro to av de ansatte hjem til ham for å sjekke hvordan det stod til. Han var i grei form, men de to syntes ikke noe særlig om at han sov på en gammel sofa fordi han ikke hadde seng.

‒ Da fikk jeg høre at sånt ikke gikk an, og snart kom de med seng til meg. Det er jo bare flott.

Alt er mye bedre nå. Her får jeg havregrøt, kaffe og all den hjelpen jeg trenger. De som jobber her er helt enestående. Ikke bare det de gjør her på huset, men de arrangerer forskjellige turer også. I vinter var vi på ski i Lillomarka, og i høst var vi på tur til Sognsvann. Tirsdag skal vi til Moss og spille frisbee. En båttur er det også snakk om. Hver mandag trimmer vi i rommet bak her. Sykler på ergometersykkel, gjør balløvelser og strikkøvelser. Ikke rart det er godt å stå opp om morgenen, sier Reidar og får smil og nikk fra kameratene ved det samme kafé-bordet.

Jan-Egil Kolbjørnsen ruver mer i rommet når han kommer høyreist og kjapt inn i døra. Gjesten er åpenbart i kjent terreng og peiler seg inn mot serveringsdisken.

‒ Er jeg i byen, så går jeg hit for å få mat og drikke, sier han fort og beklager at han har dårlig tid, men gir en kort oppsummering av rushistorien sin.

‒ Jeg ble kasta ut hjemmefra da jeg var 12-13 år. Begynte å ruse meg da jeg var 17, 18. Flytta sammen med noen folk som hadde egen leilighet og bil og som tok seg av meg. Vi var kjernen av Young Guns. Vi eide byen. Da jeg 16 år, hadde jeg meldeplikt for politiet tre ganger i uka. Kjørte i nystjælt bil til
politistasjonen og meldte meg.

Derfra skrur Jan-Egil ned tempoet litt. For det er veien ut av denne galskapen han vil få frem.

‒ Fyrlyset er knutepunktet i livet mitt, både nå og da jeg var rusmisbruker. Nå har jeg kommet ut av det og er med i foreningen Medvandrerne. De arrangerer blant annet fotturer i Rondane og seilturer på Svalbard. Det er noe annet enn å vandre gatelangs, sier han, dytter vekk stolen og setter kursen mot gata igjen.

‒ Én ting til. Få med at Marit Myklebust, (leder på Frelsesarmeens behandlingssenter i Fetsund, red.anm.) er bonusmora mi. For unggutta er nemlig det å gå til Frelsesarmeen som å gå til mora si. Her får de trøst og mat og godt sårstell.

Jan-Egil vet at de fleste rusmisbrukere har vanskelig for å uttrykke seg, men også at de som jobber her har mye øvelse i å lytte.

‒ De skjønner oss. Armeen har grodd fast i hjertet mitt.

Takker for tilliten

Frelsesarmeen får jevnlig inn testamentariske gaver som betyr mye for arbeidet. Fyrlyset er en av mottakerne.

– Pengene brukes til å hjelpe mennesker med ulike forutsetninger som vi treffer i alle livets faser: Barn, unge, familier, eldre eller rusavhengige og andre som på en eller annen måte lever utenfor samfunnet, sier leder for arvesaker i Frelsesarmeen, Øivind Christensen.

Fyrlyset er bare ett av mange tiltak som får støtte gjennom arvemidler. Frelsesarmeen i Tønsberg fikk for eksempel fullfinansiert driften av Skaperverket for et helt år. Arvemidlene kan også være øremerket et bestemt formål. Det kan for eksempel være Frelsesarmeens rusomsorg, barnevern eller et av Frelsesarmeens mange korps (menigheter) som får gaven. Frelsesarmeens Legater er over mange år bygget opp ved hjelp av testamentariske gaver. Dette har blant annet finansiert Gatefotball i Harstad, der rusavhengige deltar som et ledd i rusavvenning. Den tradisjonsrike matutdelingen før jul på Oslo Slumstasjon henter også finansieringen fra legat.

– Fordi Frelsesarmeen er godt etablert i Norge, har vår organisasjon kompetanse på å sette i gang hjelpetiltak raskt der det oppstår behov.

Vi er svært takknemlige for gavene vi får, og tilliten vi blir vist gjennom de testamentariske gavene, understreker Øivind Christensen.

Får nye sjanser

Løytnant Guillaume Muringa er daglig leder på Fyrlyset.

‒ Fyrlysets primæroppgave er å legge til rette for økt verdighet og livskvalitet. Vi ønsker å bidra aktivt og konstruktivt med problemløsning og en god utvikling for brukerne. Det viktigste fokuset vårt er den enkeltes verdighet i en svært sårbar situasjon, begynner han og fortsetter med å si at de legger vekt på å gjøre dette gjennom respekt og omsorg, grensesetting og ansvarliggjøring, og tjenester som stimulerer den enkeltes evner og ressurser.

Han forteller at 85 prosent av de besøkende er menn, og rundt halvparten av dem har bikka femti.

Feltpleien er kommunalt finansiert og har lokaler i det samme bygget. Derfor kan gjester på Fyrlyset kombinere det med time hos sykepleier eller lege på Feltpleien. Der kan de få sårbehandling, vaksiner, og veiledning angående helse eller det offentlige helseapparatet.

‒ Og Feltpleien kan stort sett svare på det samme som et nav-kontor, men er mye lettere å oppsøke, sier en av gjestene.

Mange av gjestene på Fyrlyset har hjerteproblemer. Både hepatitt, sårinfeksjoner og lungesykdommer som astma og kols er hyppigere plager her enn ellers i befolkningen.

Egil Schønhardt (69) er her så godt som hver dag. I dag kom han stille inn som en av de første, tok med seg et eksemplar fra den store bunken med dagens Aftenposten og slo seg ned ved det samme bordet som dagen før. En brukerundersøkelse som ble gjort her i fjor viste at hovedvekten av de som er her, bruker både mulighetene til å lese aviser og låne pc her.

‒ Jeg bor rett over her, sier Egil samtidig som han kikker opp fra avisen og peker i retning kjøkkenet og trærne i bakgården bakenfor.

Han blar seg videre gjennom avisen, skummer over hver side og gir en og annen kommentar til en av de ansatte på den andre siden av bordet. Aksjekurser og skattepolitikk blar han fort forbi. For en som har vært heftig bruker av amfetamin gjennom nesten femti år, er de jordnære forholdene viktigere. Kaffe til avisen og noen å småprate med. Noen som stoler på ham, har tro på ham, og som gir ham nye sjanser.

Geir fikk en helt spesiell sjanse i 2008. Filmprodusenten Halvard Bræin inviterte Fyrlysets gjester til å spille inn en kortversjon av Peer Gynt, Gatas Gynt, og hovedrollen gikk til Geir.

‒ Ja, det var veldig moro. Kong Harald kom og så den filmen også, sier han med blikket høyere og smilet adskillig bredere.

‒ Jeg har lest Peer Gynt, og den har jo et flott innhold. Etter innspillingen fikk jeg gratisbilletter til Peer Gynt-forestillingen ved Gålåvannet. På samme turen var vi og så ballettforestillingen i en foss like ved Gålå. Hele turen var fantastisk å være med på.

Hårklipp og nyvaska klær

Leif Antilla var også tidlig ute i det fine været. Med bagen over den ene skulderen siktet han seg rett inn mot døra inn til dusjen og klesutdelingen. Innenfor døra blir han tatt imot av Linda. Hun er frisør og tilbyr klipp og velvære på Fyrlyset hver tirsdag. Andre dager gjør hun nytte for seg her eller et annet sted på huset.

– Nummer 155, sier hun nå og kaster et blikk på Leif. Hun får et nikk i svar, snur seg rundt og finner fram en bærepose merket 155 fra lange og dype hyller. En pose med de klærne Leif leverte inn til vask for et par dager siden.

Andre gjester benytter seg av dusjtilbudet også. Rene, hele og for dem helt nye klær kan de også få. Hver uke tar miljøarbeideren her turen til Fretex sitt hovedlager og plukker ut klær som kan passe til gjestene på Fyrlyset. Haugevis med dongeribukser, sokker, truser og annet fornuftig og praktisk hverdagstøy venter på nye eiere. Det samme med et utvalg av sko fra størrelse 35 til 45. Og behovet er økende.

Leif er ikke interessert i å dusje.

‒ Jeg har en uoffisiell dusj ved Trollvasstua, smiler han og forklarer hvorfor han har adresse i Holmenkollåsen.

‒ Jeg var i Thailand i vinter, og før jeg dro dit, solgte jeg hybelen min, så nå bor jeg i telt.

Jeg kommer hit mest for å få den varme maten. Pluss det sosiale og at det er veldig hyggelig her, melder han, men med en bag med rene klær setter han likevel kursen rett mot ytterdøra og finværet.

Andre gjester trekker fram forskjellige deler av Fyrlyset. En nevner quizen på torsdagene.

‒ Slappe av og ikke bli jaget av vektere, sier en.

‒ Å få hjelp med dokumenter og nav og sånt, sier en annen, mens tredjemann setter pris på en andakt i ny og ne.

For Terje Rørvik er det sosiale viktigst. Da Leif forsvant ut på gata, satt han smilende og godt bakoverlent i en stol og utveksla gamle historier med sidemannen.

Det siste året han hatt det samme dagsprogrammet.

‒ Søndag også. Jeg mistet kona mi for to år siden, og siden har jeg ikke spist middag hjemme. Kommer hit klokka halv elleve og skravler, spise litt og går videre. Jeg går veldig mye, og prøver å gå litt mer for hver dag. Jeg går fra Østensjø og hit hver dag, fortsetter han fornøyd. Som for å understreke hvor mye Fyrlyset betyr for ham, forteller han at han har vaskemaskin og terrasse og alt han trenger hjemme.

‒ Men det blir litt ensomt, sier 58-åringen.

Ragni Nosi Fjell (48) sitter for seg selv og lener seg over bordplaten med begge hendene rundt en kaffekopp.

‒ Jeg kjenner ikke så mange her, forteller hun og legger til at hun er her mest og spiser middag på søndagene. Noen ganger tar hun en dusj også.

Hun har vært narkoman de siste 24 årene forteller hun, og mange av vennene hennes er døde. Derfor betyr det mye å møte så mange hyggelige mennesker her. Det samme opplever hun på Frelsesarmeen Jobben når hun er der og har gode dager med å strikke lappetepper eller plukke søppel i gatene.

‒ Det er godt å tjene litt penger, og der får jeg 230 kroner dagen. Jeg bruker amfetamin i nesa, og det er jo dyrt.

One more time

Det er onsdag, og på Fyrlyset betyr det andakt. I den litt mer enn halvfulle salen setter gjestene fra seg lunsjtallerkenene sine og retter blikket mot folkene rundt pianoet. Faglig leder Geir Gustavsen sitter klar ved trommene, en forsangergruppe står med mikrofoner og oberstløytnant Odd Berg sitter ved pianoet. Geir har lagt ut sangbøker på bordene, og starter samlingen med å be forsamlingen om å slå opp på nummer 315.

Noen synger med, andre bare nyter. For et par glir øyelokkene igjen og hodet tungt ned mot brystkassa. Men Odd Berg kjenner tydeligvis forsamlingen sin, for når majoren refererer til både Liverpool og Ajax, får han god respons. Han avslutter med en bønn og får reaksjoner på det også. Flere vender blikket ned og folder hendene. Mot slutten forteller en at han skal hilse fra broren sin som er på sykehuset for å operere en stomi.

‒ Han har det tøft nå, sier han mot majoren.

Forsangerne og musikerne der framme står for avslutningen. Men det aller siste blir trampeklapp og «One more time».

‒ Dette er fint å være med på, melder en av forsangerne etterpå. Hun jobber frivillig her en dag i uka av en helt spesiell grunn:

‒ Det er tre år siden jeg var ute og i gikk i byen en sen kveld da jeg plutselig oppdaget sjefen min liggende full og hjelpeløs på fortauet. Jeg visste at han hadde alkoholproblemer, men ikke at det var så alvorlig. Jeg fikk hjulpet ham, men med denne erfaringen fikk jeg også opp øynene for at rusproblemer rammer i alle samfunnslag. Dette ble så alvorlig for meg at jeg fikk lyst til å hjelpe dem som på en eller annen måte har vært så uheldige. Sånn begynte jeg her som frivillig en dag i uken for tre år siden. Nå skulle jeg bare ønske at flere kunne få se hvor mange ressurssterke, omtenksomme og spennende mennesker som er her, sier hun.

– Jeg visste at han hadde alkoholproblemer, men ikke at det var så alvorlig. Jeg fikk hjulpet ham, men med denne erfaringen fikk jeg også opp øynene for at rusproblemer rammer i alle samfunnslag. Dette ble så alvorlig for meg at jeg fikk lyst til å hjelpe dem som på en eller annen måte har vært så uheldige. Sånn begynte jeg her som frivillig en dag i uken for tre år siden. Nå skulle jeg bare ønske at flere kunne få se hvor mange ressurssterke, omtenksomme og spennende mennesker som er her.