Gartnere i blomsterhagen

Solen skinner over Linderud gård i Oslo. Luften er varm, og det dufter en blanding av friske blomster og gran. Den herskapelige gården fra slutten av 1700-tallet er omgitt av store gressletter, høye trær, dammer, eplehage, hvitmalte benker, blomster og vannspeil.

Les mer om Krigsropet her

Ute på jordet, bak en gammel gartnerbolig, står Ida Elgstøen, prosjektleder på Jobben i Frelsesarmeen, sammen med et par deltagere. De binder noen kvister sammen for å støtte opp en rad med voksende tomatplanter. Jobben er et arbeidstreningstilbud som Frelsesarmeens rusomsorg tilbyr tidligere eller aktive rusmiddelavhengige over 18 år. Det er et krav at deltagerne er rusfrie når de kommer på jobb.

– Nei, se her da! Hellandussen så søtt, smiler Ida og viser frem to bittesmå grønne tomater. Flere bøyer seg ned for å beundre vekstene.

Jobben på Linderud

Ida tar en runde i museumshagen og peker på et bed med tørr jord.

– Jeg skjønner at folk synes det er hyggelig med sol, men vi skulle egentlig gjerne hatt litt regn vi nå. Vi har plantet så mye over hele hagen her, at det tar opp mot to timer å vanne alt. Regner det, får vi den jobben gjort gratis!

Arbeidsdagen på Linderud starter med en kaffekopp og morgenmøte klokken ni, og så er det bare å komme seg ut. Deltagerne luker, skraper og maler vegger, fyller grus på gårdsplassen, bygger insekthotell, vasker, soper, planter og dyrker ute på jordet.

Jobben disponerer en egen jordflekk på gården, der de blant annet dyrker aubergine, squash og gresskar. De har massevis av blomkarse, som de lurer på om de skal gjøre noe morsomt med til høsten. Det store jordet er delt opp og brukes av mange forskjellige aktører, blant annet Bydelsmødrene, Bjerke videregående skole, og Onkel Troll.

– Ei med jordflekk ved siden av oss, driver en bar, så her dyrkes det diverse garnityr til drinker. Hun lager ikke drinker her ute, heldigvis, så det går fint det, humrer Ida.

Fra grafisk designer til bonde

Ida er utdannet grafisk designer og jobbet som det i mange år før hun for 16 år siden ønsket en forandring, og søkte på jobb i Frelsesarmeen.

– Jeg hadde sittet stille så lenge, man blir sliten av å stirre på en skjerm hele dagen. Livet er rart, tenk at jeg får være her hver dag, sier hun og ser utover hagen.

Ida er ny i rollen som «bonde», og innrømmer at hun følger nøye med på hva de andre aktørene gjør på sine jordflekker, og prøver å gjøre det samme på sin.

– Jeg ser at når vi alle må lære dette sammen, blir det en god arena å drive miljøarbeid på. Det er jevnt fordelt, kommunikasjonen er god og vi ler mye sammen, sier hun.

Ida forteller om en hendelse: De var ute på jordet en dag, da hun og deltagerne, i sur vind og pøsende regnvær, skulle grave og legge ku- og hønsemøkk i bakken. Da det var gjort, skulle de dekke dette med papirstrimler på halvannen ganger ti meter.

– Vi sklei rundt her og ramlet i dritet, mens papirflakene blåste av gårde. Det var helt katastrofe, og vi holdt på å le oss i hjel! Vi kom i mål da, men man begynner jo å lure på hva i alle dager det er vi har satt i gang her, spøker hun.

Deltagerne har en bratt læringskurve, og viser stort engasjement for jobben de gjør.

– Dette er kjempespennende, og vi tar det på alvor. Denne jobben krever disiplin, og deltagerne får viktige ansvarsområder, sier Ida.

Kristian Berntsson, gartner for museumshagen på Linderud gård, står for å dele ut oppgavene som utføres av deltagerne på Jobben: – Jeg har ingen erfaring med et slikt samarbeid fra tidligere, men jeg synes det er veldig spennende. De gjør en god jobb, og det virker som de trives godt, sier Kristian.

Gartneren sørger for at deltagerne får grundig opplæring, og legger merke til at de får en eierskapsfølelse til jobben de gjør. De trimmer og klipper gress, beskjærer busker og hekker, samler løv og holder området ryddig.

– Når de er engasjerte, går det veldig bra. De er læringsvillige og ønsker å gjøre jobben riktig, sier Kristian.

Gammel sjømann

Arne reiser seg opp fra innsatsen under en stor grønn busk, med ugress og røtter i hånden.

– Disse vil vi ikke ha under der vet du, smiler han og blunker med det ene øyet.

Arne er en gammel sjømann, og kan vise til nesten 40 år på havet. Han kom i prat med en ansatt i Frelsesarmeen, som tipset ham om Jobben. Dette er hans første uke i arbeid etter noen års opphold.

– Jeg var sjømann da Norge var en sjøfartsnasjon, det er vi ikke lenger. Jeg var 59 år da jeg sluttet, det ble for mye bølger for meg, spøker han.

Arne innrømmer at sjøsyken faktisk snek seg innpå ham med årene. Nå har han funnet roen på land. Han klemmer seg inn mellom noen busker og bak et gjerde for å vise en vegg han har skrapet og gjort klar til maling. Peker på områder som har vært utfordrende å få til, men er stort sett fornøyd.

– Det er Ida som sjef, jeg gjør det hun ber meg om. Hun er en skikkelig kul dame, og er veldig flink i jobben sin, jeg liker henne altså, smiler han.

Arne legger merke til en liten søppelbit på bakken, og er kjapp med å plukke den opp. Han ser utover eplehagen og smiler.

– Det er umulig å beskrive følelsen jeg får av å være her, det er så vakkert. Og det gjør noe med en, å få holde på med dette.

Hai i Caribbean

Fra 21-årsalderen reiste Arne verden rundt, på mange forskjellige store skip.

– Har du en opplevelse som sjømann, som du aldri vil glemme?

– Jeg har mange, det er så mange at de går litt inn i hverandre til slutt! Men jeg husker en gang vi var i Caribbean, en dag var det så varmt at jeg bare måtte bade. Jeg sa til gutta at jeg skulle ta en dukkert, og hoppet utfor kanten av skipet. Det var så deilig, minnes han.

– Men plutselig kommer det en gigantisk hai opp ved siden av meg. Karene kastet ned en stige så jeg kom meg opp. Haien hadde heldigvis ikke lyst på meg den dagen, og det er jeg glad for!

På en tid da mange rundt ham stiftet familie, var ikke det et ønske Arne hadde.

– Tanken på å forlate kone og barn i lange perioder, det var fælt, jeg ville ikke det, sier han og rister på hodet.

– Fant du kjærligheten noen gang, da?

– Ja, jeg gjorde det. Jeg var sammen med ei dame i 13 år, hun døde for fem år siden. Det var bare oss to.

Det blir stille.

– Hun var ei kjempejente, vi hadde det veldig fint sammen. Men det er sånn livet er, plutselig skjer det ting man ikke kan forutse, sier han.

Arne går mot den gamle vaktmesterboligen som Jobben får disponere. På veien peker han på noen blomster han synes er fine.

– De blå der borte, er sjøen altså. Jeg kjenner fortsatt bølgene noen ganger, det henger litt igjen.

Nå søker ikke Arne til sjøen lenger, han liker det grønne best.

– «Friheten är ditt vackra namn, vänskapen är din stolta moder», nynner han.

Dagen er over og Arne skal hjem og slappe av før en ny arbeidsdag i morgen.

– Bjørn Afzelius, Sång Till Friheten, den må du høre på, sier han han og forsvinner syngende inn i huset.

Blir satt pris på

Ida sitter på en benk i urtehagen.

– Linderud gård er et sted deltagerne kan legge bort hverdagen, noen kommer seg ellers aldri ut av Oslogryta. Her kan de være til stede, og gjøre noe positivt for seg selv og for andre.

Hun forteller at det å se et frø man har plantet, vokse og bli til noe som trenger omsorg, gjør noe med en.

– Det gir en mestringsfølelse, glede – og så blir man stolt! Vi har blitt så godt tatt imot på gården, og jobben vi gjør blir satt pris på. Alle som er her er likestilte, vi driver jo med det samme. Det ser vi gjør noe med selvfølelsen til deltagerne. Dette er ikke lek for oss, vi tar jobben på alvor, og koser oss skikkelig med det, smiler Ida. ▪