Gatelyset

For 20 år siden måtte frelsessoldaten og læreren Augusto Alan Tchicaia flykte fra Angola til Nederland. Etter fire år gikk ferden videre til Norge. Han kommer fra provinsen Cabinda, som ble annektert av Angola. Alan var en av mange som sympatiserte med gruppene som kjempet for selvstendighet. Til slutt ble det for mye usikkerhet i hverdagen.

– Jeg vokste opp med en sterk vilje til å være fri, og da jeg så opplevde å ikke leve i frihet, bestemte jeg meg for å reise derfra.

Les flere artikler fra Krigsropet her

Han forteller at overgangen til Norge gikk fint, fordi han fort kom i kontakt med det han kaller «Frelsesarmé-familien». Alan, som ble frelsessoldat i Angola i 1990, kjente seg straks hjemme på Frelsesarmeen i Sarpsborg.

– Jeg ble tatt imot med åpne armer og var med i kor og hornmusikk. Det hadde jeg drevet med før jeg kom til Norge, så det meste var gjenkjennelig, sier han og smiler.

Mens han søkte på jobber som lærer, begynte han som tilkallingsvikar på Frelsesarmeens lavterskeltilbud, Fyrlyset, i Oslo. Han hadde aldri før sett så mange folk på ett sted som hadde så store utfordringer knyttet til rus.

– Det gjorde sterkt inntrykk, men jeg fikk fort god kontakt med dem. Det var lett å prate med folk, kartlegge behov og skape tillit. Jeg forstod at vår jobb er å hjelpe dem så godt vi kan på det praktiske plan, samtidig som vi håper at Gud kan hjelpe dem på det åndelige plan.

Med unntak av noen måneders engasjement, fikk Alan ingen respons på jobbsøknadene. Han begynte å miste motet.

– Men jo mer jeg jobbet på Fyrlyset, jo mer fikk jeg en følelse av at «dette er et sted for meg». Etter hvert sluttet jeg å lete etter andre jobber, for da skjønte jeg at det jeg allerede gjorde var veldig viktig. Jeg er jo ikke bare miljøarbeider når jeg er på Fyrlyset, jeg er også frelsessoldat. Jeg skjønte at en jobb der jeg kunne hjelpe andre mennesker, var mer givende enn å lære folk fransk.

Frelst på Frelsesarmeen

Den kristne troen er helt sentral i livet hans. Slik har det ikke alltid vært. Foreldrene hans er katolikker, og selv gikk han i kirken av og til, mest av hensyn til faren. Det var som student i Kongo-Brazzaville, der onkelen hans var sersjant i Frelsesarmeen, at Alan skjønte at det er mulig å ha et personlig forhold til Gud.

– Først ble jeg interessert i Frelsesarmeen, og så involverte jeg meg i organisasjonen. Jeg kan vel si at det var på Frelsesarmeen jeg ble frelst, fordi det var der jeg begynte å forstå hva det vil si å være en kristen. Jeg lærte å tro, og jeg lærte å be. Før jeg ble kjent med Frelsesarmeen, hadde jeg aldri bedt en personlig bønn, bare repetert det den katolske presten sa. Jeg fikk også lære å lese skriftene, leve etter Guds ord, og sette hans ord ut i praksis.

Frelsesarmeens filosofi, om å hjelpe andre mennesker, og at man er frelst også for å vise andre veien til frelse, ble en kjerneverdi for ham.

– Alt i alt er det fem punkter som har gjort meg til den jeg er i dag: Bønn, tillit til Gud, Bibelen, å leve etter skriftene og å være lys i verden. Uansett hvor mange vanskeligheter som kommer, det være seg korona, vanskelig økonomi eller sykdom, så har disse fem punktene styrket meg.

– Hva var det som gjorde at du ønsket å ha et personlig forhold til Gud?

– For meg er nøkkelordet tillit. Jeg tror på Gud fordi jeg fikk tillit til ham. Det er også den vanskeligste delen av det kristne livet, for noen ganger har man jo mørke skyer over seg. Det kan være mye som ikke fungerer som det skal. Man ser også at det er mye elendighet i verden. Da kan det være veldig vanskelig å fortsette å ha tillit til Gud. Men for meg er det likevel en stor lettelse å ha tillit til ham. For uansett hvor mange vanskeligheter jeg opplever, så vet jeg at det finnes en som aldri vil slippe meg.

Tro på gata

Alan, kona og barna er aktivt med i Frelsesarmeen på Fjellhamar i Lørenskog. Stillingen som miljøarbeider stortrives han i.

– Jeg hjelper de rusavhengige med praktiske behov. Vi jobber for å få folk til å føle seg verdifulle ved å tilby dusj og et nytt klesskift, eller ved å snakke med dem.

– Er det mye tro på gata?

– En god del. Hver onsdag tilbyr vi en andakt der vi forkynner og synger. Jeg synger ofte solo, og da er det som regel alltid noen som ber meg om å synge mer. Hvis det er noen som ønsker forbønn etter andakten, ber jeg med dem. Nå har vi også en kapellan som hjelper oss, men ofte stopper folk meg og spør om jeg kan be for dem, eller de ringer meg og vil snakke. Ofte avsluttes samtalen med et ønske om forbønn.

– Hva sier du for å gi håp og livsglede til noen som har livet styrt av avhengighet?

– Jeg ber for dem, eller leser noe fra Bibelen. Det er mye i den boka som handler om håp. Selv er jeg veldig glad i bibelverset i Jeremia 29, vers 11, der Gud sier han har fredstanker for oss, ikke ulykkestanker. «Jeg vil gi dere framtid og håp», står det. Gud sa disse ordene til israelsfolket, men den samme Gud snakker til oss i dag. Han har gode tanker for oss og vil sikre vår framtid med håp. Det verset følger meg gjennom livet.

En fin beskjed

Det som forskrekket Alan da han begynte å arbeide på Fyrlyset, var det store antallet rusavhengige som bodde ute.

– Jeg lurte på hvorfor. Jeg fikk inntrykk av at det ikke var noen som ville hjelpe disse menneskene. Men så skjønte jeg jo at alt handler om politikk. I et demokrati tar det naturligvis tid før man kan endre noe. Det er debatt for og imot.

Ofte møtte han folk som ønsket å endre livet sitt og gjennomførte et avrusningsopphold, men mangelen på ettervern førte til at folk havnet tilbake i rusmiljøet.

– En person som har klart å bli rusfri, og som mange har brukt tid og penger på for å hjelpe, burde få god oppfølging etterpå, inkludert en bolig og noe å gjøre, slik at vedkommende får en reell mulighet til å få et nytt liv. Jeg var veldig frustrert over at systemet var slik det var. Det var hjerteskjærende.

Han er glad for at det offentlige systemet har forandret seg i positiv retning.

– De siste årene har jo Oslo kommune et mål om at ingen skal bo ute, så de aller fleste med rusutfordringer bor i leilighet eller på institusjon. Likevel finnes det noen som ikke har boevne, forteller Alan.

En kombinasjon av psykiske lidelser og rus kan for eksempel føre til at enkelte ødelegger boligen og blir kastet ut. For å holde kontakt med disse, samt andre grupper som ikke har rettigheter i Norge, går Alan og flere andre i rusomsorgen i oppsøkende patrulje om kveldene.

– Vi har ikke lenger den tradisjonelle suppebussen, fordi det er færre som bor ute. Men siden det fremdeles er behov for kontakt, går vi rundt i Oslos gater. Før pandemien besøkte vi også folk hjemme. Vi har et register slik at vi vet hvor alle bor. Etter hvert vet vi hvor de som bor på gata oppholder seg. Vi tar med oss noen matpakker, og annet utstyr. Vi finner dem og trøster dem.

På grunn av smittevernstiltak under pandemien har kafeen på senteret måttet holde mye stengt, men serveringsvogna utenfor Fyrlyset, er til stor hjelp for mange.

– Vi kan ennå ikke åpne kafeen for alle, men vi kan ta inn én og én om gangen slik at de får hjelp, for eksempel til å kontakte lege eller Nav, eller ta en dusj og få nye klær.

– Hva er det mest givende med jobben?

– Det er å gi disse menneskene litt verdighet. For min del tenker jeg at rusavhengige fortjener samme verdighet som alle andre.

Alan mener at det som skiller Frelsesarmeen fra mange andre religiøse bevegelser, er det store fokuset på å hjelpe mennesker som har det vanskelig.

– Vi har «suppe, såpe og frelse» som slagord, og vi gjør det i praksis. Jesus sa jo selv at hver gang du gir en sulten mat, så gjør du det også mot ham. Hver gang du trøster og tar imot noen, så gjør du du det mot ham. Hver gang du gir noen klær, så du gjør du det mot ham. Det er en skikkelig fin beskjed! Vi i Frelsesarmeen får lov til, og har muligheten til, å vise Guds kjærlighet i praksis. Å være en del av dem som hjelper de rusavhengige, er veldig givende. Det er gull for meg. ▪