Darling West 36 beh nett

Godt nytt fra Vestfronten

Mars-konserten på Frelsesarmeens Skaperverket i Tønsberg ble avlyst, men den kritikerroste norske duoen Darling West ser fram til høstkonsert i stedet.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Kenneth Juel Stavik / Hentet fra Krigsropet 21/2020
Sist oppdatert:

– Jeg var den første og eneste av mine søsken som aldri fullførte stueorgel-kurset. Jeg syntes det var så kjedelig, forteller Tor Egil Kreken, den ene delen av den kritiker-roste norske duoen Darling West.

Den andre delen er Mari Sandvær Kreken. Sammen skulle de i mars hatt konsert på Frelsesarmeens kafé Skaperverket i Tønsberg. Men koronasituasjonen resulterte i ombooking til høsten. Intervjuet med Krigsropet, derimot, trenger ikke vente til da. Gitaren ga Tor Egil det stueorgelet aldri var i nærheten av å gi ham: Et kjempe-kick, som han selv beskriver det. Det var faren som lærte ham de første akkordene, og 11 år gammel begynte Tor Egil på musikkskolen. Han skryter av musikkmiljøet på hjemstedet Ål i Hallingdal. Så er det heller ingen hvem som helst han fikk jobbe med. Først tekstforfatter i Hellbillies, Arne Moslåtten, og deretter Lars Håvard Haugen, vokalist og gitarist fra samme band.

– Vi spilte på så mye, og det var mange muligheter med forskjellige kor og oppsetninger på kulturhus. Etter et år på Viken folkehøgskole flyttet Tor Egil til Oslo for å avtjene siviltjenesten. Han ville forsøke å leve av å være musiker, og spedde på med inntekter fra jobb i barnehage og bokhandel. Overgangen fra ivrig hobbymusiker til profesjonell ble glidende.

– Det store gjennombruddet kom da jeg ble spurt om å være gitarist for Maria Solheim, forteller han.

– Og det var vel også da du kunne begynne å spise vanlig middag, ikke ris med tacosaus, skyter kona Mari Sandvær Kreken litt tørt inn.

Mari vokste opp i Borre i Horten kommune, og hennes vei inn i musikken var ganske annerledes.

– Det var mye country-musikk i bilen. Det var det pappa som styrte. Jeg spilte tverrfløyte på musikkskolen, sang ikke noe særlig, men hadde veldig stort utbytte av å høre på musikk. Opplevelsen av å ta inn andres musikkunivers har alltid vært veldig sterk, men jeg hadde aldri noen visjoner om å holde på med det selv.

Likevel var det musikken som førte dem sammen.

– Vi møttes via Maria Solheim. Vi er venninner, og hun ville gjerne ha meg med på en turné i Tyskland for å selge effekter og være moralsk støtte. Da spilte Tor Egil bass. Jeg hadde egentlig sett ham ut litt før det også, men jeg hanket ham inn i løpet av de tre ukene, smiler hun.

Fant tonen

Mari begynte å spille gitar i voksen alder og mener derfor at det er håp for alle.

– Jeg bor med en øvingsnarkoman som setter høye krav, sier hun og ler før hun utdyper:

– Ikke til meg, altså, men filosofien i vårt hjem er at om du har lyst til å få det til, da er det bare å jobbe. Det har vært en veldig intens periode fra jeg fikk min første mandolin da jeg var 28.

Selv etter at de ble kjærester skulle det ta lang tid før det ble aktuelt å lage musikk sammen.

– Det var jeg skeptisk til. Erfaringen min med å spille i band, er at det er utfordrende til tider, og jeg tenkte at det kunne bli vanskelig å pleie både et band og et forhold sammen, sier Tor Egil.

Nå var det ikke slik at Mari banket så veldig på musikerdøra, heller. Likevel ble det samspill til slutt. Slik er det kanskje når to musikalske sjelevenner oppholder seg i hverandres umiddelbare nærhet over tid.

– Vi hadde med oss instrumentene da vi dro på en hyttetur. En dag hadde Mari skrevet en melodi, og da skrev jeg en tekst, forteller Tor Egil.

Da den første sangen var et faktum, la de gamle bekymringer til side.

– Den kjemien som oppsto idet vi skapte noe sammen, den var ganske «spot-on». Vi hadde ikke bygd forholdet vårt på musikk, for vi hadde allerede vært sammen i flere år, men det skapte en enda større samhørighet, sier Mari.


Mari Sandvær Kreken sitter på en tretrapp som leder opp mot en grå ståldør. Tor Egil Kreken står lent mot en gul murvegg ved siden av. De ser i kameraet.
– Det er en takknemlig oppgave å stille opp for Frelsesarmeen, sier Mari sandvær Kreken. Til hlsten holder Darling West konsert på Skaperverket i Tønsberg.

De blir stadig spurt om det ikke kan bli litt mye når man både er gift og i band sammen.

– Folk lurer på om vi ikke blir lei hverandre, men det er ikke så gæli som folk skal ha det til, smiler Mari.

Tor Egil er enig, og peker i tillegg på det musikalske utbyttet han selv får ut av samarbeidet.

– Jeg har innsett at Mari er en kjemperessurs som konstruktiv kritiker, en rolle som kan være vanskelig å ha overfor seg selv, siden man ofte kommer til et punkt hvor man tenker at det er «bra nok».

Bandets navn, Darling West, er også hentet ut av sangen fra hytteturen.

– Tanken var at de fire vindretningene har forskjellige egenskaper. I teksten var Darling West vestavinden, den som kommer med gode nyheter. Også henspiller det på at vi henter musikalsk inspirasjon fra USA, forklarer Tor Egil.

Jeg hadde en veldig kort periode hvor jeg bestemte meg for å prøve å ikke tro, men jeg merket at det ikke funket for meg.
– Tor Egil Kreken, musiker

Inntar USA

Fire album har det blitt. Tilbakemeldingene og anmeldelsene har vært overveldende positive.

– Vi startet som et dogmatisk akustisk band, og vi insisterte på at alt skulle være gammeldags og innenfor bluegrass-sjangeren. Vi er veldig glade i musikk og føler nå at vi har et bredt musikalsk hjem, ikke bare innenfor country, forklarer Mari.

Selv om denne type musikk har fått et oppsving i Norge, så kan det ikke sammenlignes med den sterke posisjonen den har i USA.

– Det er så enormt mange steder vi kan spille der. Vi har spilt i Midtvesten, Sørstatene, og sist reiste vi litt mer på vestkysten. Når vi er der, kjører vi sju-åtte timer hver dag og spiller konsert hver kveld. Det er ordentlig jobb og skikkelig gøy. For meg er det å turnere i USA en drøm som går i oppfyllelse, forteller Tor Egil.

Han og Mari opplever at det amerikanske publikummet setter pris på den nordiske vrien på deres musikk.

– For et norsk band er det stas å ha fans i USA. De som har engelsk som førstespråk responderer på en helt annen måte, for de setter tekst og melodi umiddelbart i sammenheng, mener Mari.

Ekteparet er i utgangspunktet ikke opptatt av berømmelse og suksess, men innser at det er et delmål som hører med om man vil nå ut.

– Det overordnede målet er å nå ut med musikken vår. De opplevelsene jeg hadde som ung, å bli grepet av andres musikk, det vil jeg gi til andre, forteller Mari.

Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken går opp en asfaltert ved som leder ned mot en garasjeport
– Det overordnede målet er å nå ut med musikken vår, sier Mari Sandvær Kreken.

Tro i bevegelse

Begge to har vokst opp i kristne familier. Tor Egil i Den norske kirke, mens Mari kommer fra et mer karismatisk miljø. Et sted mellom pinsebevegelsen og frie evangeliske, som hun sier. Den første tiden hun bodde i Oslo, var hun også en del av Sub Church-miljøet.

– Status på tro nå er litt svevende, kanskje. Jeg føler ikke at jeg har mistet barnetroen på noe vis, men jeg har vanskeligere for å si at noe skal være sånn eller sånn.

Mari har heller ikke noe ønske om å bli satt i bås.

– Jeg er ekstremt redd for at jeg skal bli tatt til inntekt for ting jeg ikke står for i det hele tatt. Når jeg ser tilbake på noen opplevelser fra oppveksten i en karismatisk menighet, så er det en del jeg rynker på bryna av. Jeg har behov for en bredere forståelse av troen enn den jeg ble presentert for som barn. Samtidig setter jeg veldig pris på at oppveksten min gjorde at de store spørsmålene ble en integrert del av tankene og sinnet mitt. Det finnes store spørsmål vi ikke får svaret på. Det liker jeg!

Mari ser på Tor Egil.

– Jeg har definitivt fortsatt en tro. Jeg hadde en veldig kort periode, på kanskje ett år, hvor jeg bestemte meg for å prøve å ikke tro, men jeg merket at det ikke funket for meg. Vi går ikke i noen menighet, men jeg leser andaktsbok, forteller han.

For Tor Egil er nestekjærligheten essensen i det hele.

– Det er det viktigste jeg får med meg. Men jeg liker å tro at det finnes noe som er større enn oss, og jeg finner åndeligheten i musikken og naturen.

Troen finnes også i noen av tekstene, selv om den gjengse lytter kanskje må lete litt for å finne den.

– Troen opptar meg, og da kommer det ut. Men generelt er det lite konkret. Jeg prøver å skrive tekster som er åpne for tolkning, uten bastante uttrykk. Det er mer en stemning enn konkrete vendinger, sier han.

– De opplevelsene jeg hadde som ung, å bli grepet av andres musikk, det vil jeg gi til andre.
– Mari Sandvær Kreken, musiker

Stiller opp for Frelsesarmeen

En som ofte spiller sammen med Darling West, er Christer Gracia Slaaen, gitarist og mannen bak spakene i Frelsesarmeens eget studio i Oslo.

– Frelsesarmeen er så heldige som har ham. Jeg ble helt slått i bakken da Christer fortalte oss at Templet korps (menighet) åpner samlingslokalet for overnatting når det er kaldt i Oslo. Det er så vakkert! sier Mari.

Darling West ser frem til høstens opptreden på Skaperverket kafé i Tønsberg. Mari beskriver det slik:

– Det er en takknemlig oppgave å stille opp for Frelsesarmeen. De viser medmenneskelighet og nestekjærlighet utad, og det vil man jo være en del av. Man må være sammen om å verdsette folk som vil gjøre godt for andre mennesker.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER