Grønn glede

Emilie Voe Nereng har utrettet mye på sine 26 år. Hun drev Norges mest leste blogg som 13-åring, har blitt kåret til årets matinfluenser, hun har gitt ut kokebok, deler oppskrifter i en egen serie på Matkanalen og har blitt kjent for norske tv-seere gjennom Kompani Lauritzen og Skal vi danse. Men hun har også opplevd å bli utbrent som 15-åring, kjent på presset om å gjøre alt perfekt, og har måttet takle enorme mengder netthat og kritikk.

Les mer om Krigsropet her

Det endte med at hun mer eller mindre slettet seg selv fra nettet i 2017. Hun la ned bloggen, slettet kontoer på Facebook og Instagram, og slettet til og med eposten sin. Det ga pusterom, slik at hun kunne finne ut hva som egentlig er hennes lidenskap. Og den fant hun.

– Jeg begynte å studere ernæring, og fant ut at dette er noe jeg virkelig brenner for. Jeg vil inspirere folk til å spise god og sunn mat. Et kosthold der ingenting er på nei-lista, jeg er opptatt av alt det gode vi kan spise mer av! Når kostholdet er rikere, blir livet rikere, smiler hun.

Norges mest leste blogg

Nå er hun tilbake på sosiale medier. Rundt 186 000 personer følger Instagram-kontoen hennes. Men istedenfor å fokusere på eget liv, handler det nå om sunn matglede. Det gjør at hun føler hun bidrar med noe positivt. Hun får også langt færre negative kommentarer enn før, og det som kommer er lettere å takle når det ofte handler om et tema, og ikke om henne som person. For hun har dyrekjøpte erfaringer fra å våge å være sårbar og dele av sitt eget liv på nett.

Emilie begynte å blogge som 13-åring. Hun la ut videoer og innlegg som viste litt av livet til en vanlig tenåring, lagde morsomme videoer og tok opp temaer hun var opptatt av. Etter bare fem måneder var bloggen hennes Norges mest leste. Bare i oktober 2009 hadde tenåringen 3,5 millioner treff på bloggen.

– Det var helt vilt! Og i starten var det kjempegøy.

Emilie opplevde at folk heiet henne frem, både i lokalmiljøet på Hønefoss og på nett. Men etter noen måneder begynte det å snu. Hun kunne få 3000 kommentarer på ett eneste innlegg, svært mange av dem hatefulle eller negative. Ivrige nettroll la inn flere titalls ubehagelige kommentarer på samme innlegg under forskjellige navn. Det var tøft å stå i for en 14-åring.

– Det var heller ikke bare på nett, folk oppsøkte meg hjemme eller sendte brev. Mange unnet meg ikke det jeg hadde oppnådd lenger, og var veldig opptatt av å finne feil. Når jeg la ut humoristiske videoer virket det nesten som at folk feiltolket dem med vilje. Det ble til og med startet egne rykteblogger om meg, der noen gutter satt og ramset opp rykter de hadde hørt, sier hun.

Det var også tøft å bli fulgt med på hele tiden, mange var opptatt av hva hun hadde på seg og hva hun gjorde. Foreldrene hennes ble også slitne. De var bekymret og satt oppe til langt på natt for å moderere kommentarer, det var alt for mye til at hun kunne takle det selv.

– Da jeg var 15 år, hadde jeg mistet all livsgnist. Jeg var utbrent, rett og slett. Jeg fikk råd om å ta en lang ferie, og sluttet å blogge en periode, forteller hun.

Verdikrise

Etter en stund var hun tilbake i bloggverdenen. Denne gangen sørget hun blant annet for at alle måtte logge inn med Facebook-konto for å kommentere, det satte en stopper for mange av nettrollene. Men det var noe som ikke føltes riktig. Hun var formet av all kritikken hun hadde fått og veldig redd for å tråkke noen på tærne.

– Jeg var redd for at noen ikke skulle like meg, og for å bli mobba, som jeg opplevde at jeg hadde blitt tidligere. Jeg ble en mer polert utgave av meg selv, brukte mye mindre humor i frykt for å bli misforstått, og prøvde å sørge for at ingen skulle ha noe å kritisere meg for.

Istedenfor å blogge om ting hun virkelig var opptatt av, fokuserte hun derfor mye på det hun tenkte folk ville ha. Det ble mange innlegg om klær og sminke, ting hun ikke egentlig er så opptatt av.

Da hun begynte å studere markedsføring, møtte hun et tankesett der suksess handlet om å selge mest mulig, uten tanke for konsekvensene dette har for klimaet.

– Da jeg spurte hva de mente om miljøpåvirkningen av å få folk til å kjøpe mest mulig, virket det som de aldri hadde fått et sånt spørsmål før. Jeg syntes det ble veldig feil. Men samtidig visste jeg jo at også jeg antagelig bidro til forbruk gjennom mine innlegg om klær og sminke. Jeg ønsket å leve av å være influenser, men firmaene som ønsket å reklamere på bloggen min var heller ikke opptatt av bærekraft. Det var mange bruk- og kast-produkter og reklame som handlet om perfekt utseende. Det utløste en verdikrise for meg.

Emilie trengte en ny retning, og fant ut at det måtte drastiske tiltak til. Dermed slettet hun alt. Det var skummelt å plutselig gi slipp på noe hun følte hadde definert henne så lenge. Natten før hun skulle slette bloggen og alle kontoer på sosiale medier, gråt hun masse. Så lo hun av at hun gråt, det var mange sterke følelser. Da hun dagen etter slettet alt, ble det et antiklimaks. For livet var jo akkurat som før. Emilie kjente riktignok litt på tomrommet når hun ikke hadde sosiale medier å drive med. Men hun nøt også friheten, hun begynte å løpe bare for gøy for første gang, og oppdaget at hun likte sudoku. Anerkjennelsen som ligger i likes og delinger savnet hun heller ikke så veldig.

– Kommentarer og likes gir deg kanskje et dopaminkick der og da, men så er det glemt. Når noen faktisk kommer bort og gir meg en klapp på skuldra, betyr det utrolig mye mer enn om noen skriver:

«Dette var bra, klapp på skuldra» på Instagram, sier hun.

Emilie begynte å studere ernæring, og da falt brikkene på plass.

– Det tente en gnist i meg. Jeg vil leve av å inspirere folk til å spise sunt og bærekraftig, med masse matglede!

Selv om det gikk greit å slette alt fra nett, savnet hun noen sider av livet som influenser. Det hadde åpnet muligheter til å gjøre mye spennende, som å delta i tv-programmer, holde foredrag og gjøre intervjuer. Dessuten er det ikke så enkelt å finne jobb som ernæringsfysiolog, så hun bestemte seg for å prøve seg som influenser igjen. Hun ville teste ut om en Instagram-konto kunne bli populær selv om den handlet om mat, ikke mote eller noe særlig om hennes privatliv. Det viste seg å være en suksess.

Håp for klimaet

Klima er et viktig tema for Emilie. Hun blir skremt av å lese om klimaendringene.

– Da jeg skjønte hvor enorm påvirkning kostholdet vårt har på klimaet, ga det meg håp og motivasjon istedenfor bare klimadepresjon. Jeg vil gjerne vise hvilke konkrete grep hver av oss kan ta for å gjøre kostholdet vårt mer bærekraftig.

Det innebærer at oppskriftene hennes er det hun kaller planterike. Noen er vegetariske, andre inneholder kjøtt eller fisk, men da i mindre mengder enn det som er vanlig for mange.

– Nordmenn spiser 75 kilo kjøtt hver i året, det er jo helt ekstremt. Vi bør helst ikke spise mer enn 14 gram kjøtt om dagen. Mange blir litt opphengt i hvor lite det er. Men samtidig bør vi doble inntaket av frukt, bær og grønt. Vi kan faktisk spise dobbelt så mye av masse matvarer som er kjempegode, det er vinn-vinn! Mat og klimaavtrykk er selvsagt veldig komplisert. Men totalt sett vet vi at planterik kost gir langt mindre klimaavtrykk.

Kontoen hennes handler om matglede, gode tips og sunne oppskrifter, ikke om kaloritelling. Likevel er Emilie glad for at bare tre prosent av følgerne hennes er under 18 år.

– Jeg fokuserer ikke på kalorier, for når innhold spres organisk, vet man aldri hvem man treffer. Det kan være voksne som sliter med overvekt, men det kan også være ungdom som er alt for opptatt av kosthold og er undervektige. Når tenåringer er veldig opptatt av mat, kan det være tegn på et usunt forhold til kosthold og vekt. Jeg synes ungdom skal ha det gøy og ikke være så opptatt av mat. Men jeg vil gjerne treffe foreldre, de som tar valgene om mat hjemme. Derfor har jeg mange tips om hvordan man kan lure inn frukt og grønt i kostholdet, forklarer hun.

Selv vokste hun opp i et hjem der det ikke var spesielt mye snakk om sunn og usunn mat. Men moren sørget for at Emilie ofte fikk være med på matlaging.

– Mamma spurte ofte om jeg kunne smake til maten. Jeg fikk en skje og smakte, og fortalte hva jeg syntes manglet. I starten sa jeg stort sett salt, etter hvert oppdaget jeg hvitløkspulver, det føltes veldig avansert. Og mamma sa alltid: «Ja, det har du rett i!», så jeg fikk god selvtillit på matlaging, smiler hun.

Emilie stortrives med å ha skapt sin egen arbeidsplass hvor hun får drive med akkurat det hun elsker å gjøre. Men da pandemien traff landet, var det ikke lenger så gøy å jobbe for seg selv.

– Jeg skjønte virkelig hvor utrolig viktig sosiale relasjoner er for helsa. Jeg er et veldig følelsesmenneske, det å lese vonde ting i media og slikt, går veldig innpå meg.

I tillegg ble jeg jo sittende mye alene. Jeg gikk fra å være fornøyd og sprudlende, til å bli ganske apatisk og veldig mørk til sinns. Jeg gikk til en psykolog, og fant ut at jeg hadde en mild depresjon.

Da hun kom litt mer til seg selv, innså hun at det garantert var flere som hadde det sånn. Og selv synes hun ting blir lettere hvis hun vet at andre opplever det samme. Derfor bestemte hun seg for å være åpen om det.

– Jeg tenkte at jeg kan bruke kanalene mine til noe positivt, og vise at helse er sammensatt. Det handler minst like mye om gode sosiale relasjoner, som om mat og trening.

Militær struktur

I vår har Emilie vært å se i Kompani Lauritzen på TV2, hvor hun kapret en delt andreplass. Det å gå fra å være sin egen sjef, til å forholde seg til alle reglene i en militær hverdag, var krevende.

– Jeg slet med å finne mening med mye, jeg så bare ikke poenget med perfekt sengestrekk. Men jeg har alltid vært litt «flink pike» og gjort mitt beste med alle skoleoppgaver, for eksempel. Det er ikke bare er negativt, man kommer langt med en slik holdning i Kompani Lauritzen, viste det seg.

Samtidig syntes hun det var godt å erfare at hun ikke «bare er søt og flink», som kanskje er det mange ser henne som. Hun kan også være tøff. Hun mestret alt fra tårnhopp til dykking i iskaldt vann.

– I Kompani Lauritzen er det viktig å være fokusert og mentalt sterk. Jeg tror det var derfor vi jentene gjorde det så bra, vi hadde orden på tankene mens gutta ble lettere distrahert.

Det mest utfordrende var da hun måtte svømme under vann og inn i bokser der det var en luftlomme. Hun kan våkne om natta og nesten gispe etter luft hvis dyna ligger litt over ansiktet hennes. Å skulle puste i en luftlomme under vann ga en skikkelig klaustrofobisk følelse. Hun måtte grave veldig dypt mentalt for å klare det. Selv om hun hylte og gråt, så hun at ambulansefolkene som var til stede ikke kom løpende for å hjelpe, det var ikke egentlig farlig. Hun fokuserte på pusten og klarte å gjennomføre.

Emilie syntes også det var krevende å hele tiden få mye kjeft og sjelden positive tilbakemeldinger. På et tidspunkt ringte hun hjem og gråt. Men så bestemte hun seg for å snu det.

– Jeg fant ut at jeg kan la dem snakke, og så er det opp til meg hvordan jeg tar imot det det. Jeg begynte å se humoren i det.

«Her står vi og har prøvd å re opp senga riktig mens noen kjefter på oss», det er jo morsomt. Det hjalp veldig. Det er noe jeg tar med meg videre i livet. Tankesettet vårt er så viktig, det er mulig å snu på ting!