Svein Tindberg 1

Gudspartikkelen

Skuespiller Svein Tindberg er aktuell med en forestilling om forholdet mellom tro og vitenskap. Selv kom han til tro etter å ha blitt utfordret av Markusevangeliet.

• Foto: Magnus Skrede/Det Norske Teatret Tekst: Dan Christian Kristoffersen/Artikkelen er hentet fra krigsropet nr. 5, 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

En stødig strøm av publikummere går inn de gullforgylte dørene til Det Norske Teatret i Kristian IVs gate 8 i Oslo, og lander i den lune foajeen utenfor Scene 2. Siden 1912 har teateret vært en høyborg for nynorsk språk og norske dialekter på scenen. Den første forestillingen i sin tid var klassikeren Jeppe på Bjerget, men i kveld står en helt annen tittel på plakaten. «Nå skal vi se Svein Tindberg, og det gleder vi oss til. Han er mektig flink!» sier en dame til ekspeditøren i billettluken. Hun snakker om Gudspartikkelen, en ny forestilling fra tospannet Svein Tindberg og regissør Kjetil Bang-Hanssen.

Les mer om Krigsropet her

Dørene åpner, og på den intime scenen står blant annet et vissent tre med en rød hatt, en sliten stige, og et eple ligger på bakken. Rolig fuglekvitter høres i det fjerne mens publikum venter spent på hva aftenen vil by på. Frem fra skyggene kommer kveldens skuespiller, som skal ta for seg et omdiskutert tema; nemlig forholdet mellom tro og vitenskap.

I begynnelsen

Fra Svein Tindbergs rekkehus på Ljan, sørøst i hovedstaden, kan man skue utover Oslofjorden. Det er et vakkert syn med øyer og rolig vann, som nærmest innbyr til funderinger og ettertanke. Svein er en ekte bygutt, og har teateret i blodet.

– Der hvor Det Norske Teatret ligger i dag, var det en gang verksteder som var tilknyttet driften. En stor jernport ledet inn til en brolagt bakgård og to bitte små leiligheter. I den ene bodde jeg, mamma, og pappa – som var scenograf, forteller han.

– Så jeg er faktisk født på Det Norske Teatret!

Allerede som barn ble Svein med i forestillinger som The King and I og Annie, Get Your Gun. Han speilet seg i sin fars beundring for skuespillerkunsten, og elsket den eventyraktige stemningen på teateret og kuriositeter som den gamle heisen, med sin lukt av svette, nerver og gammel sminke.

På midten av 1970-tallet tok han selv steget som skuespiller, og i de påfølgende årene fikk han blant annet roller i flere Shakespeare-stykker, og i oppsetninger som Brotverk og straff, Figaro og West Side Story. Mange vil også huske ham som karakteren Ulv i filmatiseringen av Kristin Lavransdatter. Svein har vært tilknyttet Det Norske Teatret i en årrekke, og der ble også ideen om teatermonologen Markusevangeliet født, en fremføring som ga ham Kritikerprisen for 1994/1995.

Det var som om Markus selv banket på døra og spurte om jeg trodde på hva ordene sa.
– Svein Tindberg, skuespiller

– «Markusevangeliet» ble spilt 220 ganger og sett av cirka 80 000 mennesker. Senere satte du og regissør Kjetil Bang-Hanssen opp forestillingene «Apostlenes gjerninger» og «Abrahams barn» med tilsvarende suksess, og nå går «Gudspartikkelen». Hva trigget interessen for den bibelske tematikken?

– Flere år tidligere hadde jeg spilt teologistudenten Johannes i oppsetningen Ordet av dikterpresten Kaj Munk. Karakteren sliter med tro og tvil, og som skuespiller må man sette seg inn i tematikken.

Dermed ble teateret inngangsporten til bibellesning for skuespilleren. Han ringte den nærmeste kirken, og fikk god veiledning av presten Per Anders Nordengen.

– Bibeltekstene var fantastiske, og jeg merket hvor lite jeg visste. Ordene tok tak i drømmer og lengsler, og jeg fortsatte å lese, også etter at forestillingen var ferdigspilt.

Svein Tindberg sitter på en gardintrapp med et eple i hånden, under stykket Gudspartikkelen.
Eplet symboliserer i Bibelen «det store valget». Teateret ble inngangsporten til bibellesning for Svein Tindberg.

Tekst og partikler

Da Markusevangeliet gikk sin seiersgang flere år senere, ble skuespilleren stadig spurt av journalister om han var blitt frelst. Om han var blitt kristen. Selv prøvde Svein å skyve vekk slike tanker, men kom stadig nærmere ordene han leste.

– Det var som om Markus selv banket på døra og spurte om jeg trodde på hva ordene sa. Jeg prøvde imidlertid kun å fokusere på at det var en fin tekst, men til slutt måtte jeg bare gi meg og innrømme at: «Ja, jeg gjør egentlig det.»

– Det var altså en langvarig, indre prosess hvor du ble utfordret av teksten i seg selv?

– Ja, rett og slett.

– Hvordan viser troen seg i hverdagen?

– Bønn har blitt en viktig del av mitt liv. Det merkes blant annet før jeg går på scenen, hvor jeg ber til Gud for fremføringen som skal skje, og at jeg avslutter dagen med å takke Ham for alt.

Svein forteller at det preger ham at han er del av noe som er større enn seg selv, noe som vil si at det er Gud – og ikke mennesket – som er toppunktet i eksistensen. I kvantefysikken, som han snakker om i forestillingen Gudspartikkelen, har han oppdaget at fysikken nesten er mer underlig enn troen.

– Jeg merker at min egen logiske evne er for trang. Når en partikkel kan gå i to retninger samtidig, og være der og ikke være der samtidig, da er ikke tanken om Gud så rar, ler han.

– Hva er Gudspartikkelen, både selve forestillingen og fenomenet?

– Kjetil og jeg følte at vi manglet en forestilling til før vi var ferdige med den bibelske sjangeren, og vi ønsket at det skulle omhandle forholdet mellom tro og vitenskap.

I tillegg til å jobbe med bibelsk tematikk i en årrekke, hadde duoen tidligere tatt for seg stykket Copenhagen av Michael Frayn, som omhandlet et historisk møte mellom atomfysikerne Niels Bohr og Werner Heisenberg. I stykket ble Svein og Kjetil introdusert for den filosofiske siden av vitenskapen, og en gnist ble tent.

– Tittelen Gudspartikkelen fanger essensen av den nye forestillingen, altså både Gud og fysikk i ett ord. Gudspartikkelen i seg selv heter egentlig Higgs-boson, oppkalt etter fysikeren Peter Higgs som sa at vi ikke har klart å forklare hvorfor ting har det man kaller «masse». Det mangler en bit i puslespillet.

Svein Tindberg fra en scene i stykket Gudspartikkelen på Det Norske Teater
Tittelen Gudspartikkelen fanger essensen av den nye forestillingen som har vært en suksess på Det Norske Teatret. – Gudspartikkelen heter egentlig Higgs-boson, oppkalt etter fysikeren Peter Higgs, som sa at vi ikke har klart å forklare hvorfor ting har det man kaller «masse». Det mangler en bit i puslespillet, sier Svein Tindberg.

Tro og vitenskap

I forestillingen tar Svein for seg fysikkens vidunderlige verden, og går blant annet inn på hvordan skapelsesberetningen fra 1. Mosebok og Big Bang-teorien kan henge sammen.

– De færreste tar skapelsesberetningen helt bokstavelig. Den er derimot et bilde på selve skapelsen, og når man stiller den ved siden av Big Bang-teorien, er det utrolig hvor like de er i sin beskrivelse. De bruker bare forskjellig form og språk, sier skuespilleren.

– I forestillingen spør jeg om jeg er nødt til å velge mellom tro og vitenskap.

Når en partikkel kan gå i to retninger samtidig, og være der og ikke være der samtidig, da er ikke tanken om Gud så rar.
– Svein Tindberg, skuespiller

En rekke av historiens store vitenskapsmenn, som Augustin, Nicolaus Copernicus, Galileo Galilei og Isaac Newton, var kristne. William Thomson Kelvin, mannen som ga navnet til Kelvin-skalaen, sa en gang: «Hvis du tenker sterkt nok, så vil du bli tvunget av vitenskapen til å tro på Gud.» Svein selv mener at mye innen vitenskap er trosbasert.

– Når jeg som amatør prøver å forstå fysikk, så ser jeg at setninger som «Man mener at» og «Vi tror at» går igjen, for eksempel når man prøver å finne ut hvordan liv ble til, sier Svein.

– Det finnes også flere forskjellige teorier om Big Bang, som for øvrig ble først presentert av den katolske presten og forskeren Georges-Henri Lemaître.

– Professor i matematikk ved University of Oxford, John Lennox, og professor i fysikk ved Universitetet i Oslo, Sverre Holm, har begge nylig gitt ut bøker på norsk om forholdet mellom tro og vitenskap, og begge er samstemte i at tro og vitenskap ikke er konkurrenter. Og nå kan man se forestillingen Gudspartikkelen på teater. Er det en trend som går?

– Da Kjetil og jeg skulle lage forestillingen, tenkte vi det kanskje ikke var så mange som var like interesserte som oss i koblingen tro og vitenskap. Men så smeller det til, og plutselig blir forestillingene utsolgt, smiler Svein, som tror det finnes en reell lengsel etter lengre tanker blant folk, og en åndelig søken i et støyende samfunn.

Svein Tindberg fra en scene i stykket Ordet, der han spilte Johannes. Her sitter han på kirkegulvet med alteret i bakgrunnen
Rollen som Johannes i oppsetningen Ordet av Kaj Munk, førte til en tro og en interesse som inspirerte Svein Tindberg til forestillinger som Markusevangeliet, Apostlenes gjerninger, Abrahams barn og nå Gudspartikkelen.

Undring

Tilbake i selve forestillingen sitter Svein og leker med grunnstoffer. Skuespilleren spør seg selv om det finnes en mening med universet, han blir et hoppende elektron og deler anekdoter fra barndommen. Han forteller også om sitt møte med nonnen Katarina Pachel, som har doktorgrad i eksperimentell fysikk, og som hadde følgende å si om forholdet mellom tro og vitenskap: «Naturvitenskapen forteller meg hvordan, religionen forteller meg hvorfor.»

Forestillingen er over. Applausen stiger fra publikum, noen hundre representanter av den eneste skapningen på jorden som har en høyere bevissthet, som kan filosofere, undre seg over Gud og løse likninger. Mange mener det er et tegn på Gud, at vi er skapt i hans bilde.

– Det er ett av de virkelige store spørsmålene: Hvorfor har vi bevissthet, og hva er bevissthet? Professor og hjerneforsker Gaute Einevoll – som har hjulpet oss underveis med stykket – forteller at vi vet veldig mye om hjerne og bevissthet, men at det ennå er masse vi ikke har forstått. Og det er gøy! utbryter Svein.

– Hva håper du publikum skal sitte igjen med etter å ha sett Gudspartikkelen?

– Jeg håper jo at forestillingen kan åpne for litt mindre skråsikkerhet, og litt mere undring.▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER