Gull verdt
Årets mannlige parautøver takker Gud for at han har gitt ham muligheter og ikke begrensninger.
Verdensmester Salum Ageze Kashafali (27) kom til Norge som kvoteflyktning da han var 12 år.
– Det var en lettelse å komme til et land uten krig. Samtidig var det utfordrende å bo på et sted det var mørkt døgnet rundt og et hav av snø. Jeg som aldri hadde sett snø, ler han og forsikrer at Bergen passer ham mye bedre.
Sammen med mor og far og sju søsken ble Vadsø første bosted. Denne dagen har han nettopp avsluttet en tretimers økt med intervalltrening på Fana stadion. 27-åringen sitter på en benk rett overfor meg i den to, tre meter brede garderoben. Derfra ser han at jeg har mørke bukser eller skjørt og en litt lysere overdel, men ikke at jeg har briller.
– Jeg har jo bare to prosent skarpsyn. Det kommer av Stargardst, netthinnesykdommen jeg er født med. Det er høyst sannsynlig at jeg vil bli helt blind, men det tar jeg når det kommer. Jeg vil jo fortsatt være den samme personen. Min hovedvisjon er å ta vare på meg selv som person. Det er en viktig leveregel for meg at jeg ikke skal begrense meg selv eller andre, presiserer han.
Men det hender sprinteren selv har trøbbel med å begrense seg.
– Når jeg hører at noen synes synd på meg. Det er det verste jeg vet. Hvis de skal si noe, kan de heller spørre hvordan jeg har det, og da vil de få vite at jeg har det bra. Om jeg skulle hatt det annerledes, så står det utenfor min makt, så dermed er det ikke noe aktuelt tema. Akkurat som med mange eldre mennesker, så er det viktig at jeg tar vare på helsa mi og nettverket mitt sånn at jeg kan fungere i samfunnet. Vi kan alle bli bedre på noe. Jeg tenker heller på det jeg har, enn det jeg ikke har. I idretten for eksempel, kan man velge enten å se det eller som en lykke at man alltid kan bli bedre.
Vil vise verden
Om noen antyder at det er synd på ham, trekker Salum fram et indre bilde han har av en hage.
– Når vi ser den høyt ovenfra, er den fargerik, ganske ensartet og fin å se på. Ingen sterke farger, former eller størrelser som skiller seg ut, men en vakker helhet. Om vi går litt nærmere, så ser vi at noen er litt gråere og slappere enn andre, men til sammen er det et flott syn. Sånn er det med oss mennesker også. Vi er alle forskjellige, og det skal vi være, men ved å være oss selv, er vi med på å gjøre helheten fin.
I flyktningleiren i Sudan, i nabolaget og idrettslaget gikk det i både håndball og fotball. Da han var 17, gikk Salum over til friidrett.
– Det takker jeg Gud for at jeg gjorde. Jeg takker også for at jeg får trene på denne banen, for den fine treneren min og at jeg selv har ambisjoner. At jeg har evnen til å sette meg mål og arbeide mot dem, og som jeg sa i takketalen på Idrettsgallaen i januar også:
– Jeg takker Gud for at han har gitt meg muligheter og ikke begrensninger. For det verste er ikke å bli født svaksynt, men å bli født frisk, men uten ambisjoner om å utvikle talentet sitt.
Når jeg hører at noen synes synd på meg. Det er det verste jeg vet.– Salum Ageze Kashafali
NM-gull
Sprinteren konkurrerte i normalklasser fram til i fjor. Der tok han NM-gull på 60 meter i 2015. Han kunne fortsatt ha hevdet seg godt der, men valgte likevel å gå over til paraidretten.
– På den måten kan jeg være med å vise verden at utøvere i paraidrett fortjener både aksept og stor respekt.
Allerede det første året fikk han vise det da 100-meteren gikk unna på 10,54, mindre enn et sekund bak Usain Bolts verdensrekord. Før løp Salum 200-meter også, men den går gjennom en sving, og det blir for vanskelig for ham å holde riktig kurs gjennom svingen. Når jeg spør om han kunne løse den utfordringen med en ledsager, humrer Salum godt.
– Det finnes jo ingen ledsagere som kan holde følge med meg.
Trives i Frelsesarmeen
For Salums familie har det alltid vært en selvfølge å gå i kirken. Derfor var det viktig for dem å finne en menighet i Bergen da de kom hit. Etter at faren hadde oppsøkt flere, tok han med hele familien til Frelsesarmé-korpset (menigheten) i nærområdet deres, og fant seg godt til rette der.
– Det viktigste for meg var å finne et sted der jeg kunne bli mer kjent med Gud. I tillegg var det fint at vi var mange unge der. Jeg var lenge med i Solheimsviken korps på både gudstjenester, leirer og andre arrangement. Nå passer det ikke for meg å gå på gudstjeneste hver søndag, men jeg er der når jeg har tid. Gud betyr alt for meg. Han er min nærmeste gjennom godt og vondt.
Jeg takker Gud for at han har gitt meg muligheter og ikke begrensninger.– Salum Ageze Kashafali
Takker for alt
Bønn er også en viktig del av livet. Krise eller ikke krise, så takker Salum Gud for at han er med ham.
– Det er nær sagt både en helt nødvendig og naturlig del av hverdagen. Hele familien min har erfart hva det betyr, ikke minst da vi var på flukt, forteller han og legger til at takkebønnen er viktigst fordi den gir blikkene våre riktig retning.
– For meg springer hele bønnen ut fra alt vi har å takke Gud for. Jeg takker for selve livet, for at Jesus har frelst meg, og for konkrete gaver og oppgaver i hverdagen.
Som da han fikk fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, og senere da synet hadde blitt for dårlig til å jobbe i barnehage og han fikk utdanne seg i pedagogikk og matematikk. Nå takker han for at han får undervise smågrupper i praktisk matematikk i ungdomsskolen.
– Vi bruker bare tavla, og alle skriver kjempestort der, så det går helt fint.
Salum takker for at han skal delta i Para-OL i Tokyo i sommer. Hvis han fokuserer på det hver dag fram til da, mener han at han skal komme godt ut av det.
– Jeg satser på det som mitt livs løp, begynner han forsiktig før han drister seg til å si i klartekst hva som er målet hans.
– Nå er kun det beste godt nok. Jeg skal ta gull!
Når Salum hører jubelen og ser den hvite målstreken under seg, vet han at han er i mål og kan løfte armene i været og takke.
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
Holder liv i fars tradisjon med Julegryta
– Han måtte ha den 1000-lappen til Frelsesarmeen hver jul, sier Gerd Johanne Kjærstad (83). Snaut to år er gått siden hennes livsledsager døde, men den lilla seddelen "hans" havner fortsatt i Julegryta.
-
Egil fikk dronningen på sengekanten
– Det er trygt og godt at dere finnes, sa H.M. Dronning Sonja da hun besøkte Frelsesarmeens gatehospital på vei inn i juleferien.
-
Ønsketreet oppfyller 50 % flere drømmer i år
I fjor satte Oslo City ut et stort juletre pyntet med ønsker fra barn hos Frelsesarmeen på Grønland. Det kom inn 100 gaver. Denne høytiden har antallet økt med 50. Minst. Og foreldre gråter av glede.