Shannon 9230 nett

Haisommer

Som overlevende av det eneste doble hvithaiangrepet noensinne dokumentert, bruker proffsurfer, Shannon Ainslie (37), den utrolige historien sin til å snakke om Gud.

• Foto: Mette Randem / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 26–31 (Sommermagasinet)
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg er en klisjé, jeg tok imot Gud etter at han reddet livet mitt, smiler Shannon. I surfemiljøet er det ikke mange som ham. Verken med en kristen tro, eller med en heftig haiangrephistorie. Selv om det er lenge siden hendelsen, blir han stadig kontaktet av store, internasjonale medier som vil høre om den. Snart kommer boken, The child of the wild coast, en biografi skrevet om Shannons spennende liv. Den skal lanseres i New York, etterfulgt av en treukers bokturné. Den profesjonelle surfetreneren sitter i sitt nye hjem i Stavanger, etter å ha bodd og jobbet mange år i Lofoten:

– Lofoten er det vakreste sted på jord, men her er det et voksende marked for det jeg driver med. Shannon er født og oppvokst i East London i Sør-Afrika, men flyttet til Norge for 13 år siden.

– Familien min bor i Sør-Afrika. Selv om de er der, og det er et vakkert sted, er det ikke et godt sted å bo. Det er et ustabilt land, både politisk og økonomisk. Noen områder er direkte farlige. Det er en av hovedgrunnene til at jeg flyttet.

Til venstre: Shannon står med surfebrett under armen. Til høyre: Nærbilde av surfebrettet der man ser bittet til den store hvithaien som angrep ham.
Til venstre: Shannon står med surfebrett under armen. Til høyre: Nærbilde av surfebrettet der man ser bittet til den store hvithaien som angrep ham.
Shannon viser frem surfebrettet han brukte dagen haiangrepet skjedde. Man kan tydelig se bittet til den ene firemeterlange hvithaien som angrep ham da han var 15 år.

Trener Norges surfe-landslag

Shannon jobbet mange år som surfelærer i Lofoten. I november fikk han endelig oppholdstillatelse i Norge, og da kunne han starte bedriften han lenge har drømt om, www.surfcoach.no. Folk booker private timer på nettsiden, så coacher Shannon kundene fysisk i vannet.

– Jeg bruker også video-coaching, der jeg står på land og filmer dem, analyserer, og gir noen tips underveis. Jeg tilbyr også nett-coaching på YouTube. Ved siden av å trene middels til avanserte surfere, trener Shannon også Norges landslag i surfing.

– Jeg har trent konkurrerende idrettsutøvere i mange år, folk som har fått pallplass i verdenstoppen. Jeg surfet i konkurranser selv en god stund, men jeg fant ut at jeg var bedre på å trene andre, sier han. Shannon var 13 år da han gikk ut i vannet med et surfebrett under armen første gang.

– Det er ikke så lett å forelske seg i surfing når man surfer på hvite bølger. I begynnelsen kan man føle at bølgene er overveldende og at man blir helt overkjørt – det kan være frustrerende. Men den første grønne bølgen jeg tok, ren og ubrutt, med brettet sidelengs, det var da jeg forelsket meg i sporten. Han forteller at når man blir god nok til å mestre de fleste surfeforhold, så er sporten avhengighets-skapende. Det var ingen vei tilbake.

Les mer om Krigsropet her

Jeg er en klisjé, jeg tok imot Gud etter at han reddet livet mitt.
– Shannon Ainslie, profesjonell surfer

Så kom haiene

«Når vi går inn i vannet, går vi inn i haiens verden.» 17. Juli 2000 i East London, Sør-Afrika. Shannon var ferdig med første dag tilbake på skolen etter vinterferien. Han og broren Brandon, sammen med noen venner, løp med brettene sine ned til Nahoon Reef.

– Det er et fantastisk sted med vakre strender og gode surfeforhold. Vinteren i Sør-Afrika er varm, det var 18 grader i luften og 16 grader i vannet den dagen. Bølgene var perfekte. Guttene klarte ikke vente med å komme seg uti. På den tiden av året er det et kjent sardinløp, som strekker seg mellom mai og juli. Milliarder av den sørafrikanske sardinen, pilchard sardinops sagax, gyter i vannet i Agulhas-banken og beveger seg nordover langs østkysten.

– Haiene følger så klart også med, så det er i den perioden de fleste fatale haiangrepene skjer. Men det er også da bølgene er best. Jeg var ikke kristen da, men det er en kjent sak at surfere slenger opp en liten bønn før de går uti, fordi de vet at sjansen er der for å møte på hai, sier han. Shannon og vennene hadde sett noen haier der av og til, men kunne allikevel ikke motstå fristelsen. Omtrent en og en halv time inn i surfingen, ble han angrepet av to firemeterlange hvithaier.

– Jeg padlet for å fange en bølge, så var det en hai på venstre side som kom opp i full fart nedenifra, og slo meg ut i lufta. Den hadde fått grep på brettet og høyrehånden min, og dro meg under vann. Han forklarer at det var som å være i en drøm. Kjente ingen smerter og ingen frykt. Samtidig kom enda en hai opp i rasende fart mot ham fra høyresiden, som med åpent gap siktet mot hodet og skulderen hans. Men den bommet fordi den første haien hadde tatt ham først.

– Når jeg ser tilbake tror jeg den andre haien reddet livet mitt, fordi den første haien skvatt til, og slapp grepet han hadde på meg. Den bet på baksiden av brettet, så det er mulig at plastfinnen traff den i munnen på en ubehagelig måte. Alt gikk i sakte-film. Plutselig er Shannon ansikt til ansikt med haien under vann. Gapet var åpent, han så rett mot de sylskarpe tennene og ett kullsort øye.

– Jeg tror den må ha vært forvirret, fordi den stod der en stund og bare stirret på meg, før den forsvant forbi meg. Jeg følte en dytt bakfra, da den må ha svømt borti ryggen min. Heldigvis bet den meg ikke.

Shannon i profil med surfebrettet under armen.
Shannon benytter haiangrep-historien til å fortelle om Gud. – Det er helt naturlig for meg å gjøre det, fordi det var Gud som reddet meg den dagen, det er jeg overbevist om, sier han.

Bønnen og bølgen

Da haien forsvant, svømte Shannon så fort han kunne opp til overflaten. Surfebrettet fløt i vannet med et stort bitemerke i.

– Jeg dro meg selv oppå brettet, det var da jeg så hånden min. Det var bare et stort hull, høyrehånden hang fra håndleddet. Håndledds-benet stakk ut der hånden skulle vært. Våtdrakten var revnet og blodet rant. Det var da Shannon «våknet». Panikken satt i, og han visste han måtte komme seg bort – fort. Haier er kjent for å komme tilbake for å fullføre det de startet, og der fløt han, 100 meter fra land, i sitt eget blod. Alle andre hadde padlet mot stranden, ingen kom for å hjelpe. Vannet var flatt, det var ingen bølger å hoppe på.

– Jeg gråt, visste at det var en reell sjanse at dette kunne bli min siste dag. Jeg så meg over skulderen, livredd for at haien skulle komme tilbake og ta meg. Fortapt og hjelpeløs ba han til Gud: «Vær så snill, hjelp meg!» Ut av det blå, kom det en stor bølge bak ham. All frykt forsvant og han klarte å fange den, liggende på magen på surfebrettet. Shannon padlet inn mot land.

– Det kjentes ut som fingrene kom til å dette av, for hvert tak kjente jeg vann strømme mellom ben, sener og ledd. Takk Gud for adrenalin, for jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg om jeg hadde kjent på frykt og smerte i tillegg, sier han og rister på hodet. Da han kommer seg til land, blir han tatt imot av en flokk mennesker, klare for å hjelpe. Broren frakter Shannon til sykehuset, der det første han spør om, er om han får beholde fingrene sine. Det får han.

– Jeg trodde ikke på Gud. Men det er det mest dødelige surfeområdet, med så mange dødsfall og folk som mister armer og ben. Og da – for meg å komme gående opp på stranden med kun et «skrubbsår» etter et slikt angrep – det ga ingen mening. Det er et mirakel at jeg lever, og at jeg kan fortelle denne historien.

Shannon ligger med drakt på og flyter i vannet.
– Hai-historien åpner døren for å snakke om Gud, og jeg er veldig åpen om det jeg opplevde, sier Shannon Ainsley.

Tok imot Gud

Shannon hadde mange personlige utfordringer på den tiden. Han slet med sinne, depresjon og selvmordstanker, det var også noen problemer innad i familien som gjorde livet vanskelig.

– Jeg hadde ingen glede eller fred i hjertet eller hodet. Jeg var så sint, kranglet og sloss hver dag. Jeg drev med karate og elsket å sloss, det skulle ingenting til for å trigge det i meg. Shannon ble operert, og kirurgen klarte å redde hånden hans. Samme natt etter operasjonen, våknet han av at tv'en stod på.

– Jeg visste ikke hvordan den hadde blitt skrudd på, men der var jeg på tv, nyhetskanalen viste filmopptaket av haiangrepet «mitt». Jeg husker jeg ba til Gud: «Hvis du er ekte, og det var du som reddet meg fra haiene, kan du hjelpe meg med disse andre tingene i livet mitt også?» For meg var alt det andre verre enn haiangrepet. Det øyeblikket slapp Shannon Gud inn i livet sitt, og han var fri.

Det er et mirakel at jeg lever, og at jeg kan fortelle denne historien.
– Shannon Ainsley, profesjonell surfer

– Siden den dagen har jeg ikke hatt noe depresjon og ingen selvmordstanker. Jeg har fred, håp og glede inni meg. Jeg føler det er en mening med livet mitt, sier han. Nå starter Shannon hver dag med Gud – og et par kopper sterk kaffe. Han snakker med ham gjennom dagen, leser i Bibelen og hører på lovsang.

– Det er en god start på dagen, sier han. Han forteller at kristne i Sør-Afrika er mer åpne om troen sin. Det er møter midt i uka og yrer av liv i kirkene. Slik har han ikke opplevd det i Norge. De fleste vennene hans i hjemlandet er kristne, også de profesjonelle surferne.

– Her er det motsatt, jeg er den eneste kristne i surfemiljøet her. Folk får bakoversveis, kan ikke tro at jeg er frelst. Jeg tenker at da får de i hvert fall møte en kristen!
Shannon forteller at han ofte får bruke troen sin. Hai-historien åpner døren for å snakke om Gud, og jeg er veldig åpen om det jeg opplevde. Min opplevelse er at Gud beskyttet meg, og det deler jeg. Det er min historie, og jeg vet hva det har gjort med meg. Om folk tenker jeg er rar eller gal, det bryr jeg meg fint lite om. Det er troen som holder meg gående, smiler han.

Shannon står og ser inn i kamera, med surfebrettet under armen.
– Akkurat i dag er det ikke så store bølger, mener Shannon Ainslie – profesjonell surfer og trener for det norske landslaget i surfing. Men han benytter så mye tid han kan ute i vannet, og koser seg så lenge han kan fange noen bølger utenfor strendene på Jæren.

Ikke lenger redd

Omtrent seks uker etter haiangrepet, så var Shannon tilbake på surfebrettet igjen. Etter ett år surfet han på samme sted der det skjedde.

– Etter den første gangen gikk jeg tilbake ofte. Før angrepet var han livredd for hai. Etterpå – ikke i det hele tatt.

– Jeg har hatt hai som har dultet borti brettet mitt bakfra, jeg har reddet en annen som ble angrepet av en hai rett bak meg, også har jeg blitt jaktet av en hai som sirklet rundt meg. Men det gikk jo bra. Shannon lever av å trene surfere, og om noen dager reiser han med landslaget for å delta i en konkurranse i El Salvador.

– Jeg har rekruttert surfere fra Costa Rica og Australia som er veldig gode, så det blir moro å se hvordan det går. Det blir fantastisk uansett, med varmt vann og tropisk vær!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER