Håpet som holder

Det er en kjølig vinterdag på historiske Abildsø gård, sørøst i Oslo. Blant hvite, idylliske og fredede gardsbygninger finner man skoleklasser, jordbruksproduksjon – og en av Norges mest meritterte artister og låtskrivere.

– Egentlig er jeg en landsens gutt fra Siggerud, som syns det er godt å komme seg litt bort fra byen, sier Christian Ingebrigtsen, og ønsker velkommen inn i sitt arkitekttegnede lydstudio hvor artisten har sin daglige arbeidsplass.

Det kan være en utfordring å sette Ingebrigtsen i bås. Han er medlem av boybandet A1, har egen solo-karriere, underviser på NLA Høgskolen, dubber animasjonsfilmer, reiser rundt med for eksempel Gaute Ormåsen eller filosof Henrik Syse, og produserer låter for seg selv og andre, deriblant fjorårets Melodi Grand Prix-vinner Attention med Ulrikke Brandstorp. Av og til kan man finne multitaskeren bak miksepulten i Oslo Misjonskirke Betlehem.

– Man kan trygt si at jeg er en person med mange jern i ilden, ler musikeren, som for øvrig driver et lite plateselskap i tillegg.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Refleksjoner

Musikken ligger i blodet. Christians farfar spilte fiolin i Chicago Philharmonic Orchestra i USA, og pappa Stein Ingebrigtsen har sitt eget kapittel i norsk populærmusikkhistorie. Sønnen har som kjent ført arven videre, og i en tjueårig karriere med nasjonale og internasjonale hits, har han også tatt seg tid til å bidra musikalsk for Frelsesarmeen ved en rekke anledninger. I år 2000, et år hvor A1 toppet listene i Storbritannia med singlene «Take on me» og «Same Old Brand New You», stilte gruppa opp med gratiskonsert for Frelsesarmeen på Egertorget i hovedstaden, og dro med seg horder av skrikende fans. I 2006 ga Christian ut albumet Paint Christmas White – Frelsesarmeens juleplate, og han har i flere år sunget på julegryteaksjonen Håp i ei gryte på TV2.

– Det er bare kjærlighet som overvinner ondskap. Da jeg var yngre, så tenkte jeg at det burde finnes en hær med gode mennesker som kan bli sendt inn i krigsområder. Soldater som vender det andre kinnet til, og som bygger opp mennesker i stedet for å rive ned, forteller artisten.

– Det er jo akkurat det Frelsesarmeen er! Det er det vi er kalt til som kristne, å sørge for at de som faller utenfor i samfunnet blir inkludert. Alt jeg brenner for, brenner også Frelsesarmeen for.

Christian vet hva utenforskap er. Ungdomsårene på Siggerud i Ski var tøffe, og tenåringen med talent og de musikalske røttene på plass, følte seg verdiløs.

– Hvis det ikke hadde vært for motgangen, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg ville ut og bevise noe, vise at jeg var verdifull.

Selv i voksen alder, etter alt han har oppnådd av priser og gullplater, kan artisten kjenne på usikkerheten. Liker folk det han lager? Liker de personen Christian Ingebrigtsen?

– Er det et mål i seg selv at alle må like en?

– Jeg opplevde i ungdommen at ingen likte meg, og det skapte et behov for å gjøre alle til lags. Men det går jo ikke, og man vil alltid komme til kort. Derfor må jeg minne meg selv på at hvis jeg virkelig elsker musikken jeg lager, så er det en sjans for at også andre vil sette pris på den.

I etterkant ser Christian mer nyansert på tiden som mobbeoffer. Ting er sjeldent svart-hvitt, og hans egne erfaringer har gjort ham bevisst på viktigheten av inkludering: – Det kan jeg for eksempel merke i menigheten. Hvor ofte går jeg bort og tar kontakt med en som er ny i kirka mi? Er det noen her nå som sitter alene, og som jeg kan inkludere?

Artisten ønsker nemlig å være en kraft for det gode, både som profesjonell musiker og som medmenneske. Ikke minst ønsker han å være en ambassadør for Guds rike.

Trosreisen

Troen kom gradvis, og et viktig frø ble sådd da han på videregående valgte å skrive særoppgave om en sammenligning av religiøse og vitenskapelige teorier om universets opprinnelse.

– Det var litt av et valg for en tenåring.

– Ja, det kan du si, smiler artisten.

Han vet det var et uortodoks og særdeles krevende emne, men belønningen stod i stil. 

– Jo mer jeg skjønte hvor ufattelig komplekst universet er, jo mer usannsynlig virket det at alt har blitt til ved en tilfeldighet, forteller han.

– Da ba jeg til Gud og sa: «Hvis du finnes, så må du vise meg hvem du er, og så skal jeg følge deg». Det kom ikke et direkte svar der og da, men underveis i livet har jeg opplevd mange ting som har ført til at jeg er en troende i dag.

Etter musikkstudiene på berømte Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA) i England, flyttet Christian til London for å satse videre på A1. I britenes hovedstad fant han også en bit av Norge.

– Jeg ble med i Sjømannskirken, først for å treffe norske jenter og spise melkesjokolade, men etter hvert fikk jeg også med meg hva presten sa. Det kom til å bety mye for meg.

Menighetserfaringene i London ble imidlertid ikke udelt positive. Christian, som var en søkende, ung mann, ble invitert med til en annen forsamling i byen, hvor han opplevde at fordømmelsen stod i høysetet. Etter å ha fått helvetes-trusler på det første møtet, valgte han å ta avstand fra kirkeliv. Trosreisen stoppet likevel ikke der. Da musikeren ankom Abildsø Gård flere år senere, ble han med i et kristent fellesskap på gården, som deler mat og bønn hver fredagsmorgen. Det ble Christians menighet, før han en tid senere ble med i Oslo Misjonskirke Betlehem i samme bydel. 

– Et annet viktig steg, var da jeg ble en del av My Favorite Enemy, et musikkinitiativ for fred som består av medlemmer fra flere land i Midtøsten, forteller Christian.

– Det har ført til mange reiser, deriblant til Jerusalem, Betlehem og Genesaretsjøen. Jeg ble faktisk døpt i Jordan-elven, hvor også Jesus ble døpt, smiler nordmannen.

Et viktig avbrekk

Helt siden juleplata med Frelsesarmeen i 2006, har Christian reist ut på juleturné med ulike konstellasjoner. Også i julen som var, skulle han ut på tur sammen med Torstein Sødal, Tine Thing Helseth, Vivian Sørmeland og Gaute Ormåsen i Vår Jul-ensemblet. Før turnéstart var artisten imidlertid i tvil om de burde reise. Da mintes han en nesten tjue år gammel opplevelse med A1, fra tiden rundt terrorangrepet på World Trade Center i 2001.

– Vi skulle på turné til Asia og Midtøsten, og ble livredde da vi så hva som skjedde 11. september. Vi måtte likevel dra på grunn av økonomiske hensyn, noe vi syntes var helt pyton, forteller han ettertenksomt.

– Men det ble en helt annen opplevelse enn forventet. Sikkerheten var på topp med metalldetektorer overalt på flyplassene, og vi opplevde at publikummet i Midtøsten virkelig trengte konsertene våre. Mange levde i frykt for at USA ville hevne seg, og vår opptreden ga dem et avbrekk fra alle bekymringene.

Det var ikke vanskelig å trekke paralleller til dagens situasjon. Juleturneen ble gjennomført, og Vår Jul-gjengen gjorde sitt beste for å gi julestemning og julefred til de som kunne komme. Christian forteller hvordan julekonsertene også er en gyllen mulighet til å dele de gode nyhetene om Jesus, i trygge og kjente omgivelser for folk flest.

– Kirkefremmede kommer til kirken, og får høre fortellingene om Jesus gjennom tekstene i sangene. Det minner om hvorfor vi feirer jul, sier han.

Den erfarne formidleren liker selv å bruke noen minutter av konsertene til å fortelle om sine juleperspektiver. Som barn syntes han at juleevangeliet var spennende, med engler, gull, røkelse og myrra. Med Herodes, Josef og Maria. Som voksen har han fått flere og dypere perspektiver. 

– Gud ble menneske, et lite barn. Det viser at vi må ta vare på de mest sårbare blant oss. Han ble født under særdeles enkle kår, som forteller at han ikke kom bare for de fremste blant oss. Han kom for helt vanlige mennesker, understreker Christian. 

– Det første engelen sier, er «frykt ikke». Gud kommer for å fortelle oss at vi ikke trenger å være redde. For meg betyr det at du ikke trenger å være redd for å ikke være god nok, redd for å ikke være elsket, eller være redd for det som kommer i vanskelige tider. Han kommer med budskap om fred. Det er fantastisk å kunne fortelle om det.

Dagene som venter

Få av oss vet hva 2021 vil bringe, heller ikke Christian Ingebrigtsen, som aldri har ligget på latsiden. Håpet er å kunne fortsette jubileumsturneen til A1, som ble 20 år i 2020, og minst ett soloalbum forventes til høsten. Han tror mange andre artister også vil kjøre på for fullt med utgivelser og konserter når pandemien er over, og syns det er flott med musikalsk og menneskelig mangfold.

– Amerikanerne har lært meg å unne hverandre å lykkes. Da jeg var utvekslingsstudent i statene, så heiet folk på meg når jeg spilte og sang. De ga meg troen på at jeg kunne få til noe med musikken, sier artisten ettertenksomt. Christian, som fyller 44 år i disse dager, har kjent mye på janteloven i sin suksessfulle karriere, og skammet seg i en periode over alle trofeene han vant med A1. Et boyband som skrev låtene selv, og med en nordmann som fikk en Brit Award, var ikke nok for enkelte kritikere.

– Men nå har jeg laget en liten «hall of fame» for meg selv i studio, med priser og gullplater på veggen, smiler han.

– Det er viktig å minne seg selv på hva man kan få til.