Helbredelse til besvær?

Det er en helt vanlig ettermiddag. Heidi Halvorsen, som mistet synet i voksen alder, er hjemme med familien sin. Så ringer det på døren. Utenfor står en dame som mener hun har fått et oppdrag fra Gud: Å be for henne slik at hun får synet igjen.

Som deltaker i en karismatisk menighet hadde Heidi utallige ganger opplevd at noen kom bort og for å be om at hun skulle bli helbredet. Det var vanskelig for henne, men denne gangen var det ekstra vondt fordi hun ikke var forberedt på at det kunne skje.

– Det vekket mange følelser i meg. Det var vanskelig å si nei, så det klarte jeg ikke. Samtidig fikk jeg ikke helt til å tro på at det kom til å skje noe. Og da resultatet ble at jeg ikke fikk synet igjen, fikk jeg skyldfølelse for at jeg ikke trodde nok. For dama sa også: «Bare tro, så vil det skje. Ring meg når det har skjedd noe».

– Hva gjør slike opplevelser med deg?

– Jeg føler meg dum og kjenner på skam og skyldfølelse. Jeg blir lei meg og føler meg forlatt av både Gud og mennesker der jeg sitter igjen – like blind.

Selv om Heidi synes helbredelse er et vanskelig tema, tror hun det er viktig å snakke om det.

– Det som har betydd mest for meg, er de gangene jeg får lov til å fortelle om mine opplevelser og tanker uten at noen skal prøve å forklare meg hvorfor jeg har det slik. At jeg får lov til å være akkurat den jeg er uten at man skyver bort det som er vanskelig, eller prøver å forklare helbredelsesundrene teologisk: «Det var ikke slik Jesus mente det, skjønner du». Jeg vil ha plass til mine spørsmål og vanskelige erfaringer.

Ikke enten eller

Heidi mener det er to grøfter man kan falle i. Den ene er at «alle kan bli helbredet bare man tror nok». En tankegang som blant annet knyttes til bibelfortellingen om da Jesus helbredet blinde Bartimeus og sa: «Din tro har frelst deg».

Den andre grøfta er at man ser på funksjonsnedsettelsen utelukkende som en variasjon av slik vi mennesker er, og at om man bare blir inkludert i fellesskapet, har man ikke problemer med funksjonsnedsettelsen.

Les mer om Krigsropet her

Det kan til og med forventes at alle skal kjenne det slik noen føler, at funksjonsnedsettelsen er en del av deres identitet – noe de ikke ønsker å kvitte seg med.

– Det er kanskje slik vi mennesker er, at det er enten eller. For meg er det ikke så enkelt. Det er mye vanskelig som følger med det å være blind. Og helbredelsestekstene i Bibelen er like vanskelige for meg om de forklares teologisk eller ikke, eller om jeg inkluderes i menigheten eller ikke.

– Kjenner du at Gud rommer dine vanskelige tanker rundt dette med helbredelse?

– Jeg føler meg veldig trukket mot Jesus på langfredag. Da rommer han hele meg, og alt jeg bærer på. Langfredag er mitt tilfluktsted i troen, sier Heidi.

For da ser hun for seg bildet av Guds sønn som lider. En som selv ikke ble bønnhørt da han var spikret til korset, og som ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi». Det er et bilde av en som forstår den dypeste smerte.

– Men når livet er krevende, kan det være vanskelig for meg å forholde meg til de andre bildene av Jesus, blant annet av Jesus som helbreder mennesker.

Åndelig mikroaggresjon

Heidi er en av bidragsyterne til Synlige stemmer – et skribentprosjekt i regi av Kristent arbeid blant blinde (KABB). Her skriver folk med funksjonsnedsettelser om hverdagen sin. KABB er en interesseorganisasjon som jobber for syns- og lesehemmedes rettigheter til å utøve sin tro i det kirkesamfunnet de hører til.

I tillegg til å tilby et lydbokbibliotek med kristen litteratur og magasiner, har de også kursvirksomhet og materiell for å inkludere folk med funksjonsnedsettelser i menigheten.

– Ønsket er at alle kan oppleve et trygt fellesskap som er fritt for dårlige holdninger, sier Øyvind Woie, generalsekretær i KABB.

Og med dårlige holdninger mener han ikke bare mangel på inkludering overfor mennesker med funksjonsnedsettelse. For det som i utgangspunktet kan være godt ment, kan bli veldig feil når man utsetter folk for forbønn de ikke har bedt om.

Høsten 2022 var KABB sitt Fagforum samlet på Institutt for sjelesorg på Modum Bad. Fagforumet består i hovedsak av synshemmede teologer og ansatte i ulike kirkesamfunn, og skal blant annet bidra til å sette spørsmål om funksjonshemming, tro og rettigheter på dagsorden. Årets tema for samlingen deres var helbredelse. Et av resultatene etter konferansen, er en uttalelse der man oppfordrer norske kirkesamfunn til å ta et oppgjør med uheldig praksis.

«Fagforumet i KABB ser med stor bekymring på at kristne fellesskap møter mennesker med funksjonsnedsettelser med mål om at de skal helbredes fra sin funksjonsnedsettelse. Vi vil fraråde helbredelsespraksis som ikke er basert på en likeverdig relasjon», heter det blant annet i uttalelsen.

Mange KABB er i kontakt med, forteller om utfordringer med ubedt forbønn. På gata, på kirkekaffe, eller hvor som helst, kan folk tilby dem helbredelse. Det kan oppleves vanskelig og vondt.

– Jo mer synlig funksjonsnedsettelsen din er, jo større er sjansen for at noen vil tilby deg helbredelse, sier Øyvind Woie.

Han tror det i slike situasjoner oppstår en ubalanse i maktforholdet mellom den som ber og den som blir bedt for.

– Den ene opplever at man har en gave man skal bruke, mens den som blir bedt for kan kjenne et ansvar i forhold til den som utfører helbredelsen når det ikke skjer noe.

Øyvind Woie mener at slik praksis kan føre til «åndelig mikroaggresjon». Den som ikke blir helbredet, kan få en følelse av at «jeg burde egentlig vært annerledes», eller «jeg burde blitt frisk».

– Hvis du samtidig ikke føler deg helt inkludert i menigheten – fordi ingen snakker til deg, ikke får deltatt i fellessangen eller ikke får med deg informasjon – da kan dette til sammen føre til et dårlig åndelig selvbilde. Du kjenner deg ikke god nok, verken som person eller kristen. Det igjen kan føre til traumer som er vanskelig å behandle. Noen vil kalle det en krenkelse eller overgrep, sier han.

KABB er i dialog med Kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep – Vake – om å utvikle tilbud til folk med funksjonsnedsettelser som opplever «åndelige overgrep».

– Dette er en sårbar gruppe i utgangspunktet. Det er mange som får en alvorlig funksjonsnedsettelse i voksen alder som opplever det som en dyp krise man må forholde seg til hele livet.

Inkludering i Frelsesarmeen

I 2016 utarbeidet Kirkenes verdensråd skriftet «The gift of being» – «Tilværelsens gave» – der man klart tar et oppgjør med forestillinger om at funksjonsnedsettelser er knyttet til synd eller for liten tro. Forfatterne, som alle har funksjonsnedsettelser, poengterer at «alle mennesker er en del av Kristi kropp», slik Bibelen forteller, og har sin unike verdi og oppgave.

Inspirert av «Tilværelsens gave» har Frelsesarmeen internasjonalt utarbeidet sin egen uttalelse om inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser, som gjelder for hele den internasjonale Frelsesarmeen.

Sammen med The International Moral and Social Issues Council i Frelsesarmeen, har teolog og frelsessoldat Rebecca Solevåg vært sentral i å skrive uttalelsen.

– Med en felles internasjonal uttalelse ønsker Frelsesarmeen å tydeliggjøre at vår holdning overfor mennesker med funksjonsnedsettelser er inkluderende og menneskerettighetsbasert. Vi ønsker også å ta et oppgjør med forestillinger som at funksjonsnedsettelser er knyttet sammen med synd eller for svak tro, samt ureflekterte holdninger som ekskluderer mennesker med funksjonsnedsettelser.

Hun påpeker at alle mennesker er medborgere som har noe å bidra med.

– En person med funksjonsnedsettelser kan i like stor grad be for, eller være til hjelp for en som er funksjonsfrisk, som motsatt, sier Rebecca Solevåg som også tar opp disse temaene i boken sin «Religiøst medborgerskap».

Bibelens helbredelsesfortellinger

Men hvordan snakker vi om temaet helbredelse? Bibelen forteller at både Jesus og disiplene gjorde mennesker friske, men den forteller også om de som ikke ble helbredet. En av dem er apostelen Paulus som forteller om «en torn i kroppen» som plaget ham.

«Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» (2. Kor 12,8).

– Det kan godt være at Paulus hadde en fysisk funksjonshemming. Han hadde levd et tøft liv og hadde blant annet overlevd et forlis og blitt torturert av myndighetene for sin tro. Og selv om vi ikke vet nøyaktig hva han led av, er det nærliggende å tro at Paulus var den første funksjonshemmede teologen, sier Rebecca Solevåg.

Samtidig finnes det flere bibelfortellinger om folk som faktisk ble helbredet, som den blinde tiggeren Bartimeus som fikk synet igjen. Rebecca Solevåg tror helbredelsesfortellingene har like mye en sosial så vel som en medisinsk dimensjon. Blinde på Jesus tid var avhengige av almisser for å overleve og var helt utestengt av fellesskapet.

Jesus møter denne mannen og spør: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Når Bartimeus ber om å få synet igjen, får han det – men samtidig blir hele livet hans endret. Han blir med Jesus og disiplene videre på vandringen mot Jerusalem. Det er en radikal inkludering og oppgradering av livet hans.

Hun tror ikke Jesu ord «din tro har frelst deg» betyr «din tro har gjort deg frisk». Eller at andre ikke blir helbredet fordi de har en for svak tro.

– Jesus anerkjenner troen til den han helbreder, men det er Jesus som helbreder.

Teologen tror det kan skje helbredelsesundre også i dag. Men hva er egentlig et under?

- Jeg tror det skjer et fantastisk under hver gang et menneske har et personlig møte med Jesus. Da blir de sett og får oppleve hans guddommelige kjærlighet på samme måte som de personene Jesus helbredet da han gikk omkring i Israel.

Varme hender

Bibelen forteller at kristne skal få ulike gaver, og at noen får helbredelsens gave. For teolog og professor ved MF Vitenskapelig Høyskole, Jan-Olav Henriksen, var det svært overraskende da han i voksen alder ble fortalt av en annen person at han hadde fått varme hender. Han begynte å bruke denne gaven på folk som oppsøkte ham, og flere forteller at de har blitt kvitt plagene sine. Men ikke alle blir helbredet. Det er han også veldig bevisst på å si til den enkelte.

Vanligvis er det heller ingen «quick fix», men en prosess. Dette er heller ikke et alternativ til andre behandlinger, men mer en supplerende behandling.

Jan-Olav Henriksen sammenlikner sine varme hender med medisiner. Det som virker for en, fungerer kanskje ikke for en annen, og noen ganger kan de virke på måter man ikke har forutsett. Han er også tydelig på at han aldri oppsøker noen for å be for dem. Folk må selv spørre om hjelp.

– Det er veldig uklokt å springe rundt å tilby folk helbredelse. Da kan man få inntrykk av at det er mer for å styrke eget ego, eller bevise noe, enn å hjelpe folk. En helbredelsesgave skal forvaltes med stor varsomhet og lydhørhet for hva folk har behov for.

– Hvordan skal man forholde seg til at noen blir helbredet og andre ikke?

Det har jeg ikke svar på. Heller ikke bibeltekstene gir noen forklaring på hvorfor noen i enkelte tilfeller blir helbredet, mens andre ikke blir det. Jesus gir ikke engang disiplene klare svar når de tar opp spørsmål om helbredelse.

Han tror de største feilene man kan gjøre når man har en helbredelsesgave, er å love for mye og å la være å følge opp den enkelte. Selv prøver han å møte personene flere ganger over tid.

– Ofte settes det i gang prosesser som går langt utover den tiden jeg møter dem, og jeg vil følge med på hvordan det går. Problemet med helbredelsesmøter, er at de er øyeblikkhendelser. Og min erfaring er at det er viktig å kjenne til folks livshistorie fordi den påvirker måten man forholder seg til sykdom og lidelse på. Det kan man ikke se bort fra.

– Hvordan følger du opp en person som har et ønske om å bli helbredet, men som ikke blir det?

– Det er individuelt, men jeg minner om at jeg har sagt at det ikke er sikkert at det virker. Jeg prøver også å trygge folk på at det ikke har noe med deres egen tro å gjøre. Det er veldig viktig, for det er mye forkynnelse som sier at bare man tror nok, så blir alt bra. Det er løgnaktig teologi. Jeg har møtt mange mennesker som har fått hjelp uten de har hatt en særlig sterk tro. Samtidig kan det at de får hjelp, styrke troen.

Er det noe Jan-Olav Henriksen mener er viktig å holde fram i kristen forkynnelse, er det at det tragiske er en del av menneskelivets vilkår.

– Vi blir ikke kvitt det. Selv mennesker som opplever helbredelse, vil før eller siden oppleve at det kan skje tragiske ting med dem eller andre. Alle skal dø en gang – det er også en del av menneskelivets tragedie. Vi må ha et nøkternt syn på dette.

Å øve seg på å tro

«Hva skal jeg gjøre da, Jesus? Når jeg ikke klarer å tenke at det er jammen til det beste at jeg er blind? Og ikke klarer jeg å komme til deg – eller la sånne snille venner ta meg med til deg. Da rømmer jeg heller motsatt vei! Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg veit ikke hvordan jeg skal tåle sånne tekster. (Bibeltekster om helbredelse. Journ.anm). Jeg veit ikke hvordan jeg kan slutte å slåss. Jeg håper vel at du ser meg nå, at du forstår. At du er hos meg i stormen som raser i meg selv om det virker som om du ligger og sover i båten», skriver Heidi Halvorsen i et av innleggene på Synlige stemmer.

Hun har hatt mange troskamper. Likevel føles det som om troen sitter i ryggmargen. Hun blir ikke kvitt den om hun så ville:

– Nå er jeg i ferd med å nærme meg det stedet der troen føles som en trygghet. At jeg kjenner at Gud evner å favne meg uavhengig av hva jeg greier eller ikke greier.

I den prosessen har andaktsboka «God morgen» av Geir Gundersen vært til hjelp. Der sier han blant annet at tro er å øve seg.

– Det er en god tanke. Tro er ingen prestasjon, men noe man kan øve seg på der det er lov å gjøre feil. Og man trenger ikke å ha alle svarene.