Himmelen over Hadeland

Det ser ut som et julekort. Røde og hvite trehus omgitt av kritthvit snø, funklende julelys langs takgesimsen, juletreet på tunet og den kraftige fjordingen spent foran vognen for kanefart. Sliter du med å finne julestemningen, er det nærmest umulig å ikke finne den her på Jevnaker. Hvert år kommer folk fra hele landet for å kjøpe julegaver, eller bare la seg inspirere av de vakre utstillingene på Hadeland Glassverk. For mange har turen hit blitt en fast førjulstradisjon.

– Julekrybben er veldig populær, og noe vi har solgt siden 1996, sier Caroline Francke Berg, salgs- og markedssjef på Hadeland Glassverk. Hun viser frem den enkle julekrybben med de tre figurene av glass. Josef i lysegrønt, Maria i blått og Jesusbarnet surret inn i det som skal forestille et mørkt klede. Bak figurene står en slags kuppel av blått glass.

– Den skal symbolisere himmelen, men kan også fungere som en stall, forklarer Caroline.

Julekrybben kan dessuten bygges ut med flere figurer, både de tre vise menn og engler.

– Vi har to produksjonsløp, så en del ting, blant annet disse figurer, blir i dag produsert i utlandet. Men selve himmelen er håndlaget av glassblåserne her på Hadeland.

Det gjør at hver enkelt julekrybbe blir litt unik, sier Caroline og smiler.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Glass i generasjoner

Det sitter mye historie i de gamle bygningene like ved Randsfjorden. Glassverket som ble grunnlagt på gården Mo i 1762, er Norges eldste industribedrift, og har gitt viktige arbeidsplasser til familiene i området i over 250 år.

– I starten ble det hovedsakelig produsert flasker, medisinglass, apotekerglass og glass til husholdningsbruk her. Men da glassverket fikk ny eier i 1852, ble det gjort store endringer, forteller Caroline.

Med Ole Chr. Berg som bestyrer gikk de over til å lage småglass, det vil si både vinglass, boller og fat, blomsterglass og vaser. Ting vi finner i mange norske hjem, og som gjerne også er arvet fra besteforeldre. I starten hentet Glassverket inspirasjon fra andre europeiske land, men fra 1920 begynte de å utvikle sine egne modeller. I dag er Hadeland Glassverk et aksjeselskap som eies av Atle Brynestad, med rundt hundre ansatte og en omsetning på 100 millioner kroner.

– Vi er først og fremst et glassverk, men kan ikke overleve uten turismen. Vi må være markedstilpasset, og vi må ha tilbud for hele familien, sier Caroline.

For å produsere glass, trenger man sand. Dessuten behøver man tømmer til å fyre i de store ovnene.

– Begge deler finner vi her ved Randsfjorden, sier Martin Johansson.

Han er femte generasjon glassblåser på Hadeland Glassverk, etter at familien hans kom hit fra Tyskland for 150 år siden.

– Råstoffet som brukes til å lage glass, er pellets som består av 60 % sand. I starten brukte de den lokale sanden. Men på grunn av det høye mineralinnholdet, ble glasset farget. Det ble rett og slett brunt, forklarer han og fisker ut en gammel flaske fra en av hyllene for å vise oss.

Siden 1870, og fremdeles i dag, importerer derfor glassverket sand fra de lange, hvite strendene i Belgia og Nederland, for å kunne lage krystall. 260 år etter at de første glassblåserne startet sin virksomhet ved Randsfjorden, for å lage produkter til lokale kjøpmenn og de som bodde i området, har Hadeland Glassverk blitt et kjent varemerke over store deler av verden. Det er det grunn til å være stolt av.

– Det er en tøff konkurranse i denne bransjen, og de fleste av glassblåserne spesialiserer seg innen en spesiell sjanger. Her på Glassverket er det kompetanse innen alle kategorier, og vi har helt sikkert teknikker som ingen andre i Norge har. Vi er snart 260 år gamle og kan vise muskler internasjonalt, det synes vi er veldig gøy! sier Martin.

Selvblåste julekuler

At de har lykkes, viser seg spesielt godt i tiden før jul. Både turister og tilreisende ønsker seg en helhetsopplevelse i de vakre omgivelsene ved Randsfjorden.

– Noe av det som er veldig populært nå, er glass-show, forteller Caroline.

Hun peker på en tribune som står plassert i trygg avstand fra ovnene inne i verkstedhallen, eller Glasshytta som den kalles. Det er dette som er selve hjertet på Glassverket. Det alt spinner rundt. Her kan publikum sitte mens de ser hvordan glassblåserne jobber: De glødende kulene som skyves inn i ovnen, som utvider seg som små ballonger når glassblåserne sender luften gjennom blåsepipen, som formes til glass eller figurer før de får en ny runde i ovnene. Gang på gang gjentas den samme prosedyren før et ferdig produkt til slutt kan skjæres av pipen. Det er fascinerende håndverk, og for den som får lyst til å prøve det selv, er det mulighet for det.

– Publikum kan også få prøve seg som glassblåsere og blåse sin egen glasskule. Det har blitt veldig populært, og nå før jul selger vi rundt 150 selvblåste kuler per dag, sier Caroline.

Et glassverk sover aldri

Trenger man litt inspirasjon før man setter i gang, er det bare å ta seg en runde rundt på Glassverket. Her er det julekuler i alle tenkelige farger og fasonger, i både ny og gammel stil. Akkurat nå er tribunen tom. Men bak sperringene, ved de glødende ovnene er glassblåserne godt i gang med arbeidsdagen. Den strekker seg fra halv syv til klokken tre, med tre innlagte hvilepauser. Litt før de går av vakt, kommer fyreren som jobber frem til kl. 23. To fyrere må til for å holde de fem ovnene i gang, dagen igjennom, året rundt. Sånn har det alltid vært. For et glassverk sover aldri. Den jevne duren fra ovnene gir lovnad om at det til enhver tid finnes glass til den som skal blåse og arbeid til den som er på jobb.

– Dette er fra gammelt av et mannsdominert yrke, fordi det ble betegnet som tungt arbeid. Fortsatt er vi nesten bare menn, sier Asle Bakken og ser bort på kollegene. Selv kommer han fra en av gårdene like i nærheten og begynte på Glassverket som 15-åring.

– Hele familien min har jobbet her. Det har vært en veldig god arbeidsplass som er helt unik. Jeg tror knapt det er sykefravær, og de fleste jobber her i årevis, kanskje et helt yrkesliv, forteller han.

Kollega Frode Østby nikker samtykkende. Han har jobbet på Glassverket siden 1990 og kan ikke tenke seg en bedre jobb. At glassblåsing har blitt regnet for å være tungt mannsarbeid, er lett å forstå. Det er både godt, men også litt skremmende, å stå her foran de glødende gapene. For i tillegg til tunge løft og mye bruk av armene, er det fysisk krevende å oppholde seg i så høye temperaturer. Hver ovn holder en temperatur på 500 grader. Etter fire timer har de sunket ned til romtemperatur. I denne varmen jobber glassblåserne gjennom hele dagen.

– Det går heldigvis greit, uten større uhell. Men vi brenner oss litt hver dag, medgir Asle.

Deilig er den himmel blå

– Nå skal vi blåse en engel til dere, sier Frode og peker bort på en av mennene som står med en lang blåse i hendene.

Frode forklarer at han er i gang med å lage det som kalles en post, et hjelpemiddel for å få på nok glass når han skal begynne selve blåsingen. Ytterst på glasspipen henger en klump som snart skal forvandles til en engel.

– Av og til må han hente ut glass hele fem ganger før posten er sterk nok. Riktig temperatur er avgjørende for et godt resultat. Blir glasset for varmt, kan det klappe sammen, forklarer Frode.

Det varme glasset formes av en slags skrape, laget av tre. Materialet som brukes til dette er tradisjonelt sett bøk eller epletre, men innimellom brukes også papir.

– Vi har en egen form for å lage engler så de blir så like som mulig, forklarer Frode. Akkurat i dag står ikke produksjon av engler på planen, så derfor får Krigsropet en helt egen, håndlaget engel.

Etter at klumpen har fått både vinger og hode, putter Asle den inn i en spesiell maskin som fjerner overflødig glass. Så settes engelen inn i «kjøleskapet».

– Se her, sier Caroline og peker på en tralle som står litt lengre bort på gulvet. Blå kupler står tett i tett.

– Det er himmelhvelvingen over julekrybben. Den blåser vi bare én gang i året. Himmelen er laget av en helt spesiell smelt, og selve blåfargen blir lagt i ovnen, forklarer hun.

Og når glassblåserne først setter i gang, går det unna. I løpet av en dag kan de blåse 200 himler. Nå skal kuplene videre til vask og finpuss før hver enkelt kontrolleres og deretter leveres til butikken, eller sendes ut gjennom nettbutikken.

– Det er sjefdesigneren vår, Maud Gjeruldsen Bugge, som har utformet himmelen. Alt er munnblåst, så her får alle sin egen, personlige himmel over julekrybba.

Caroline smiler mens hun løfter opp en av de blå kuplene som snart skal inn i et nytt hjem. Der skal den stå i en julepyntet stue, kanskje i generasjoner fremover, og minne oss om det som skjedde for over 2000 år siden, da julestjernen blinket på himmelhvelvingen over Betlehem.