Fabo 3beh nett

Hjelp til selvhjelp

En leilighet gjennom Frelsesarmeens botilbud FaBo, er det siste trinnet før et helt selvstendig hverdagsliv i egen bolig. Det handler om å ta regien i sitt eget liv.

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Emmaline Sophie Hekneby/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 48, 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Velkommen til oss, vil du ha en kopp kaffe? Fagleder i FAbo, Stine De Wahl, kommer smilende fra kjøkkenet med en kaffekanne og krus i begge hender.

Lokalet er en oppusset leilighet som er gjort om til kontor. De deler oppgang med leietagerne, noe som gjør terskelen lav for å banke på.

Les mer om Krigsropet her

– Dette er ikke et fellesareal, men vi har all møtevirksomhet her, og på torsdager har vi begynt å ha felles samlinger der vi lager vafler sammen, det er hyggelig! sier hun.

FAbo er et tiltak for personer over 18 år, som trenger hjelp og oppfølging til å mestre en selvstendig bosituasjon. Bakgrunnen kan være rus, psykiske lidelser, kognitiv svikt, eller lettere psykisk utviklingshemming i kombinasjon med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk. Frelsesarmeens botilbud FaBo er på to lokasjoner, en i Oslo, med til sammen 10 leiligheter, og en i Asker, med 16 leiligheter. Beboerne signerer leiekontrakt på egen leilighet, betaler husleie, og er ellers fri til å styre dagene som de selv ønsker. Kontoret hvor beboerne har tilgang på de ansatte, har åpningstider mandag til fredag, men er stengt fire kvelder i uka, samt i helger og helligdager. Beboers bydel betaler for fem timers oppfølgingstjeneste i uka. For mange er FaBo siste trinn med støtte og hjelp, før de går videre og styrer alle elementer av hverdagen selv.

– Det er en utrolig givende jobb, sier Tine Johansen, ansatt i FAbo avdeling Asker.

Tøff overgang

FAbo tilbyr hjelp til rusmestring, hjelp til å jobbe med relasjoner til familie og pårørende, råd og veiledning om økonomi, hjelp til å finne arbeid, nettverksarbeid og fritidsaktiviteter. Leietagerne får også hjelp med medisinhåndtering ved behov, samtaletilbud og ferdig tilberedt middag mot betaling om de ønsker det.

Leilighetene står tomme ved overtagelse, så mange søker sosialtjenesten om etablering, der de får en sum penger til å kjøpe møbler. Da blir de ansatte med på Ikea, der de hjelper til med handelen.

– Det blir gjerne en dagstur, da Ikea kan være overveldende for mange. Men vi tar oss en pause i sofaavdelingen når det trengs, drikker kaffe og spiser litt mat sammen. Vi tar det rolig og prøver å gjøre det til en hyggelig ting, sier Tine.

Hun forteller at det å bytte bolig, er en tøff overgang for beboerne. For de som skal til FAbo i Asker, innebærer det å flytte til en annen kommune, bort fra storbyen.

– Det er veldig fint i Asker, det er gode turområder også har vi Svarteputtvannet i umiddelbar nærhet, der vi griller og bader på sommeren. Det passer fint for de som har behov for litt ro i hverdagen, smiler hun.

Stine forteller at mange beboere får sjokk når de endelig sitter i egen leilighet, noe de har gledet seg så fælt til å bo i.

– Plutselig er de alene! De trodde alt skulle være flott og fint bare de fikk seg en egen bolig, men så blir man bare møtt av nye problemstillinger. Det kan være skummelt, mange har ikke bodd alene før. Hva gjør man når det blir mørkt om kvelden og ensomheten sniker seg innpå? Ute hos oss er det veldig stille om kvelden, det er ikke bare å gå ut til kiosker eller butikker. For mange er det veldig uvant, sier Tine.

Det er FAbo, bydel og beboer, som vurderer behovet til hver enkelt, men det er i utgangspunktet ingen frist for hvor lenge noen kan bli boende. Noen leiekontrakter har kun vart et par måneder, andre i flere år.

– Noen går herfra og inn i egen leilighet, og noen går inn i en høyere omsorgsbolig, det er veldig individuelt, sier Stine.

Bildet av Frelsesarmeens bo tilbud FaBo. Et 50-60 talls blokk med gul murpuss og rød vinduskarmer.
Frelsesarmeens botilbud FAbo er på to lokasjoner, en i Oslo, med til sammen 10 leiligheter, og en i Asker, med 16 leiligheter

Egne nettverk

Helsetilstanden og boevnen til de som har leilighet på FAbo, varierer. Fra folk som er i aktiv rus, og de som er i arbeid og ønsker rusreduksjon eller rusfrihet.

– Noe av det vi jobber med, er at de skal ha noe å fylle dagene sine med, så de får mening og innhold – på sitt nivå.

– Hvor mye rom er det for at dere ansatte kan prøve å motivere de som bor her?

– Det gjør vi mye av her, humrer Stine.

– Ja, vi jobber fælt med det, nikker Tine.

– Gatefotballen, for eksempel, det er så mye positivt de kan være med på som Frelsesarmeen tilbyr! Men vi må finne en balanse på hvor mye vi pusher, selv om vi tenker at de ville hatt så godt av disse tingene.

De ansatte har opplevd at det har vært full klaff, når beboere endelig har blitt med på en anbefalt aktivitet.

– «Dette var jo gøy, hvorfor har jeg ikke gjort dette før?» kan de spørre da. Nei, si det! smiler Tine.

– Det er så moro når de finner en aktivitet de liker.

– Vi er opptatt av at vi ikke skal være det eneste benet de står på, men at de skal få sine egne arenaer og nettverk, sier Stine.

Respekt for privatlivet

Det som hovedsakelig skiller FAbo fra andre botilbud i Frelsesarmeen, er at det ikke er en institusjon. Det gjør at balansen mellom privatliv og mengden interaksjon må vurderes nøye.

– Vi har ikke rutinemessig romsjekk, slik som det er andre steder. Men vi har samtaler, der vi enten blir invitert hjem til dem, eller vi sitter i sofaen her og prater. Da får vi grei oversikt over hvordan ting går med dem, om de har vasket eller ikke, eller om de har vært hos fastlegen som avtalt, sier Stine.

– Vi har et oppdrag og en jobb vi skal gjøre. Så vi skal ha oppfølging med beboerne, men vi skal også ha respekt for privatlivet, og ikke tråkke på deres integritet. Det er deres hjem, det er viktig.

Men de ansatte må vurdere hvor grensa går, da de har opplevd at folk samler mye ting, og at hygienen ikke er helsemessig forsvarlig. Noen ganger er det behov for en runde med grønnsåpe og skift av sengetøy.

– Da spør vi om de får det til selv, eller om vi skal hjelpe dem. Ofte sier de at de skal klare det selv, men om vi ser at det ikke har blitt gjort, går vi opp med støvsuger og utstyr og gjør det sammen med dem. «Kom igjen, kompis, opp med håret og på med litt musikk», smiler Tine.

Tine Johansen jobber på FaBo avdeling Asker.
Tine Johansen jobber på FAbo avdeling Asker. – Denne jobben er så utrolig givende. Jeg har verdens beste kollegaer, og det er vi avhengige av i en jobb som dette, der noen dager kan bli mer krevende enn andre, sier hun.

Endringsarbeid tar tid

Historiene til de som bor på FAbo er forskjellige, men en fellesnevner er at livet har vært tøft.

– Hvis mye annet i livet er vanskelig, så hjelper det i hvert fall å ha en stabil bosituasjon. Vi er veldig opptatt av at bydel skal være med å tenke langsiktig på hver beboer individuelt. Skal man endre på noe i livet, som for eksempel å bli rusfri, og få et liv som man er fornøyd med, så er ikke det gjort på seks måneder. Man går gjerne to skritt frem og ett tilbake, sånn er det hele tiden, sier Stine.

Tine forteller om et kurs de ansatte var på, der de snakket om langsiktig endringsarbeid.

– Der lærte vi at fra man går i behandling, til man har ett år som rusfri, tar det i gjennomsnitt ni år. Det er lang tid, og noe man må ta på alvor om man vil se faktiske endringer i livene til folk.

Stine nevner flere utfordringer som mange ikke tenker over, som gjelder i endringsarbeidet. Som det å finne sin identitet blant et folk man har vært isolert fra lenge, for noen, kanskje hele livet – «de ordinære skattebetalerne». De ansatte snakker sammen med beboerne om ting som for eksempel lønningspils, og hvordan man kan forholde seg til det. Skal man da ta en øl eller ikke?

– I det miljøet man kommer fra, har man hatt sin identitet, sin plass. Plutselig skal man finne seg selv her, med de som har gått forbi en på gata i alle år. Det er ikke lett, og det tar tid, sier hun.

Derfor mener de ansatte at det går for fort når bydel initierer utflytting på en beboer allerede i januar 2022, som først fikk seg ordinær jobb i september i år. Stine mener beboere i det minste bør få et år på å være ordinær skattebetaler og komme seg på beina.

Kampen for rusfrihet

Alexander (40) åpner døra inn til hjemmet sitt og ønsker velkommen. Rottweileren Compis kommer løpende for å hilse på. Han er stor og usjenert, mens katten Frida følger skeptisk med fra avstand.

– Det er mange som tror han er skummel, men han er bare så snill. Jeg ville vært mer redd for katten, humrer Alexander og ser på Frida. Hun stirrer tilbake.

Leiligheten er i en annen oppgang, separert fra kontoret. Det har de gjort for å skille de som er i aktiv rus, og de som har mer stabile hverdager.

– Jeg trives veldig. Det er roligere her, naboene mine består mest av eldre Frelsesarmeen-soldater, det er veldig hyggelig. I den andre oppgangen er det litt mer rock'n roll, smiler han og setter seg ned i sofaen.

Alexander har bodd på FAbo i tre år. Han går på LAR-medisin, er i aktivitet på dagtid og jobber på sykehuset noen dager i uken med skadedyrkontrollen der.

– Jeg snakket med legen om at jeg kjedet meg. Jeg er mye alene, og det går ut over psyken.

Legen kjente en som jobbet med skadedyr på sykehuset, og hjalp Alexander med å komme i kontakt med ham.

– Det er en veldig fin jobb å starte med, det er ikke sånn at man må kunne så mye om det for å begynne. Etter noen måneder blir jeg sertifisert til å kunne gå ut og ta oppdrag selv. Så det er en gulrot i enden, sier han.

Alexander sitter i sofaen, i sin lelighet, sammen med l rottweileren Compis og katten Frida.
– Jeg og rusen var aldri noen god match. Lysten til å bli nykter har ligget i meg siden jeg var tenåring. Jeg har alltid kjent at det ikke var meg, sier Alexander som deler leilighet med rottweileren Compis og katten Frida. Han stortrives i FAbo-leiligheten sin.

Overgivelsen

Alexander har kjempet en lang og tøff kamp mot rusen.

– Jeg og rusen var aldri noen god match. Lysten til å bli nykter har ligget i meg siden jeg var tenåring. Jeg har alltid kjent at det ikke var meg. Uansett hvor langt nede jeg har vært, har jeg vært den som pusser tenner og dusjer. Jeg ønsket meg ut, men så ramlet jeg tilbake.

Han ble født i Oslo, og vokste opp på Torshov sammen med mor og tre søsken.

– Broren min var «blitzer» og begynte å ruse seg litt. Vi flyttet til Kongsvinger for å komme oss bort, men det ble bare verre der. Jeg ble ungdom på «Vinger», og det var tøft. Jeg begynte å ruse meg som trettenåring, med hasj og fleinsopp. Jeg rusa meg ikke tungt, men var i en ungdomsgjeng som festet mye og skulle være litt tøffe, sier Alexander.

Han fullførte to år på mekanisk linje på videregående, men ble sakte, men sikkert trukket inn mot et liv styrt av rus. Alexander kan ikke huske en eneste gang som barn, der mor tok en øl. Allikevel ble alle fire søsken rusavhengige.

– Jeg har egentlig jobbet en del gjennom livet, men i bølger. Jeg kunne jobbe som en galning, men om det kom en uke med ferie, gikk alt galt. Da begynte jeg å tulle, så datt jeg av.

Overgivelsen til rusen skjedde julen da Alexander var 25 år. Han hadde fri fra jobb og skulle besøke søstera si i Oslo.

– Den julen satte jeg mitt første skudd med heroin. Da kom jeg meg ikke opp igjen, ikke på lang tid.

Alexander opplevde å være hjemløs, og flyttet frem og tilbake på forskjellige hospits, noe han beskriver som «det mørkeste stedet på jord». Selvfølelsen var på bunn. Den indre stemmen som alltid hadde plaget Alexander, og hvisket at dette ikke var den virkelige ham, ble taus.

– Jeg husker første gang jeg var på hospits, da tenkte jeg: «Nå er jeg narkoman». Jeg var på mitt verste da jeg bodde sånn, jeg ruset meg hardere. Der er du bare rundt folk som ruser seg, så man går inn i en boble og har ingen motivasjon til å komme seg ut av det, innrømmer han.

I det miljøet man kommer fra, har man hatt sin identitet, sin plass. Plutselig skal man finne seg selv her, sammen med de som har gått forbi en på gata i alle år. Det er ikke lett, og det tar tid
– Stine De Wahl, Fagleder på FaBo

Alt forandret seg

I 2015 ble Alexander akutt syk, og måtte operere hjertet tre ganger på kort tid. To ganger åpnet de brystet, og en gang gikk de inn gjennom lysken. Han fikk også blodpropp i hjernen, som gjorde at han våknet opp lam fra livet og ned. Alt på grunn av rusen.

– Jeg aksepterte ikke at jeg ikke skulle kunne gå, det var det ikke snakk om, jeg trengte beina mine! Så jeg begynte å jobbe for det, og det ble vendingen min. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne fortsette som jeg hadde gjort store deler av livet mitt, sier Alexander.

Leiligheten er møblert med blomster, bilder, hyller og figurer.

– Dette er søsteren min, sier han og peker på et innrammet bilde av en smilende, blond kvinne.

– Hun døde av overdose i 2009. Det var henne jeg besøkte den julen da jeg brukte sprøyte første gang, minnes han.

Katten Frida strekker på beina og setter seg tilbake i samme posisjon igjen.

– Her sitter jeg, 40 år gammel. Ingen barn, ikke hus, ikke noen ting. Det synes jeg er vanskelig å tenke på. Men jeg har leilighet og jobb, og har den lille familien min her da, sier han og klør Compis bak øret.

– Men jeg skulle ønske jeg hadde tatt tak i livet mitt før.

– Det krever en vanvittig styrke å komme seg ut av det livet du levde, er du ikke litt stolt av deg selv også?

– Joda, jeg er jo det. Jeg vet at jeg har vært heldig, og trives utrolig god her på FAbo. Jeg kunne bodd her for alltid.

– Hvilken drøm har du for livet ditt videre, nå som du har kommet dit du er i dag?

– Jeg har lyst å jobbe, og være mer sosial. Jeg har meldt meg på Hekta på jobb. Der skal jeg få hjelp til å finne passende arbeid for meg, så det håper jeg blir bra. Kanskje bygge nettverk og bli kjent med kollegaer, smiler han.

En porselens hund i full størrelse står til pynt i Aleksander sin lelighet.
Alexander har én hund til selskap og én til pynt.

Det er håp

Stine forteller at progresjonen til Alexander har vært fantastisk å følge med på.

– Alexander er verdens herligste fyr!

Hun forteller at solskinnshistoriene er de der man ser at innsatsen over tid fungerer, både fra personen selv, fra de ansatte som er rundt, og bydelen, og at samarbeidet er bra. Det er en beboer som nylig har fått seg fast jobb, og en annen har kjøpt seg leilighet med startlån. En annen person har flyttet til en ny kommune på eget initiativ, leier en leilighet på ordinært grunnlag og går på skole i den kommunen.

– Dette er folk som har vært helt nede, men som har klart å komme seg opp! Jeg blir ekte rørt og veldig glad på personene sine vegne. Det er faktisk mulig – det er håp!

Det håpet bærer de ansatte for beboerne også når de ikke klarer det selv. Så er ønsket at de etter hvert kan overføre håpet til dem.

– Hva er det beste med å jobbe her på FAbo?

– Det er å møte så mange flotte mennesker, med ofte så umulige utgangspunkter. Og det er så moro å se at mange klarer seg, og tar regien over sitt eget liv. Det å få være med på den reisen, det er et privilegium, smiler Stine.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent