Hjemkomsten

Steinar Hulback smiler og vinker samtidig som han tar ut en gitar fra en rød kassebil på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret i Tønsberg. Siden han ble frisk og kom inn i et kristent fellesskap, har han og gitaren nærmest hatt fast følge. På reise fra menighet til menighet med livshistorien sin. Ved et kafébord innendørs forteller 60-åringen at han dro til sjøs som 15-åring.

– Jeg var eventyrlysten og ville se verden og samtidig bo gratis og tjene penger, begynner han, men avbryter seg selv med å hoppe enda litt lenger tilbake. Til før-skolealderen og oppveksten i Lørenskog. Han var mye hos mormoren sin fordi både moren og faren var til sjøs i lange perioder.

– Da jeg overnattet hos henne, satte hun to lenestoler mot hverandre, og oppi der sov jeg. Mormor var stille og veldig ordentlig, og hun var frelsessoldat, så der var det suppe, såpe og frelse som gjaldt. Og hun sa stadig at jeg måtte bli frelst.

– Jeg ble en tulling

Sjømannslivet var mindre glamorøst enn Steinar hadde sett for seg, særlig de tre gangene han befant seg midt i Golfkrigen mellom Iran og Irak. Siste gang fikk han valget mellom å dra hjem eller fortsette på handelsskipet for dobbel månedslønn. Steinar takket nei og mønstret av etter seks måneder.

– Det var ikke min krig, sier han.

Hjemme i Norge gikk han inn i Marinen, der han blant annet var i Kystvakten. Her var det fredeligere forhold, men nå ble alkoholforbruket han hadde lagt seg til som sjømann verre og verre.

– Det begynte med helgekos, men du vet, med 20-25 frustrerte mannfolk trykt sammen på liten plass, så blir det lett sånn.

Steinar pynter ikke på historien sin.

– Jeg ble en tulling. Var mye på kaia og rana folk som gikk av danskebåten. Passet på å peile ut de letteste ofrene, de som var litt påseila etter turen.

Pengene gikk til hasj, speed og amfetamin. I flere år dreide alt seg om kriminalitet med politi og skyting så det holdt.

– Det er sjukt hvor gæærn det går an å bli, kommenterer han.

Våknet på Ullevål

En dag han kjørte med både stoff og alkohol i kroppen, gikk det veldig galt. Steinar våknet opp på Ullevål sykehus med knekt nakke. Som en del av behandlingen for den, ble han introdusert for morfin.

– Etter fem, seks måneder bestemte legen at jeg skulle kutte den ut, men uten noen annen plan. Dermed fikk jeg en kamerat til å sette et skudd heroin på meg.

Skuddet ble starten på fire år som heroinist. Dette ble hans krig. Steinar fikk plass på rehabilitering, og var på rett spor helt til den dagen han fikk besøk av en kamerat som hadde aids.

– Vi satt der og surra med øl og heroin, og det endte med at vi bytta sprøyter. Sånn satte jeg hans sprøyte i min arm, og hiv-smitten gikk rett i blodet. Jeg skjønte det med én gang og ble plutselig veldig edru. Jeg hadde skutt døden rett inn i blodet.

Ennå er det håp

Steinar ble hiv-positiv og stadig sykere av misbruket sitt. Da han var sikker på at døden ikke var langt unna, ropte han ut beskjeden om at han ikke gadd mer.

– Jeg ba Gud om å ta meg hjem. Jeg var sliten, lei og ensom. Da hørte jeg en som ropte navnet mitt klart og tydelig. Ingen visste hvor jeg var, så derfor skjønte jeg jo ikke hvem dette kunne være. Den nærmeste å tenke på var mormor, så jeg ropte ut: «Er det deg, mormor? Er det deg, så vis deg», sa jeg en gang til. Da jeg ikke fikk noe svar, skjønte jeg at det var Gud. Steinar lener seg bakover på stolen og trekker pusten dypt inn før han fortsetter.

– Ikke lenge etterpå var jeg til kontroll for hiv-smitten min. Svaret var mer enn oppløftende. Legen fant ikke spor av viruset lenger.

Steinar fikk med seg papiret med prøveresultatet på, og siden har han hatt det liggende i Bibelen sin. Etter dette sykehusbesøket gjorde Steinar andre prioriteringer. Han tok riktignok en omvei om Plata for å skaffe litt stoff, men akkurat den dagen var det ikke én som solgte stoff der.

– I stedet fikk jeg øye på et telt. Jeg trodde først det var sirkus, men da jeg så banneret med «Ennå er det håp» på, så gikk jeg inn. Der inne stod en kamerat og fortalte om Jesus. Da gikk tankene mine til mormor med én gang. Steinar ble i teltet. Han hadde vært mye på søndagsskolen og trodde på Gud, men nå hørte han også at selv om han stod i trøbbel til oppover øra, så skulle han ikke bekymre seg.

– Jeg hørte at hvis jeg var villig til å gå inn i Guds plan, så stod dørene åpne for meg.

Møtte en levende mann

Kameraten i teltet fortalte om den første åpne døra, døra til nedtrapping for metadon på Evangeliesenteret. Steinar pakket en bærepose med klær, sprøyta si og en kniv å forsvare seg med, pluss 37 kroner.

– Da jeg kom fram, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde bruk for verken kniv eller sprøyte der, og siden har jeg ikke sett noe til det. Etter fem måneder med mye for-bønn var jeg rusfri og frelst.

– Du trodde jo på Gud fra før?

– Ja, men nå møtte jeg Jesus. Før hadde jeg kjent ham som et lite barn i krybben og som en god venn, men nå møtte jeg ham som en levende mann. En som hadde utført en hel masse for menneskene rundt seg.

Steinar møtte ham som hadde forandret livet til mange andre. Helbredet spedalske, blitt med hjem til den mislikte Sakkeus, og gitt verdighet og en ny start til kvinnen som fariseerne ville steine fordi hun hadde hatt mange menn.

– Hvordan møtte du ham?

– Gjennom en sang på et møte. Vi sang «Jeg vil hjem til Jesus nå», og den traff meg så veldig at jeg nesten måtte holde meg fast i ei gammel dame jeg stod ved siden av. Jeg kjente en ubeskrivelig glede og trygghet som jeg fortsatt kan finne tilbake til. Det var da jeg bestemte meg for å gå på bibelskole.

Sånn kom Steinar inn i et trygt og varmt fellesskap. Han lærte å spille gitar og begynte å bidra på kristne møter.

– Jeg er sammen med andre som har snublet og falt og er i ferd med å reise seg igjen.

Steinar har reist seg.

– Mormor lærte meg «Kjære Gud, jeg har det godt», og det hender jeg synger den om kvelden nå også. Og jeg vet at mormor ba for meg hver dag. Så selv om jeg ble frelst etter at hun hadde «reist hjem», så fikk hun svar på bønnen sin.