Hjertebarna

Solen titter fram mellom noen skyer over Nordstrand i Oslo. Den herskapelige hvite sveitservillaen fra 1880-tallet, også kjent som gamle Solfeng barnehjem, står høyreist og kikker utover Oslofjorden gjennom store vinduer.

Fra 1921 til 2012 drev Frelsesarmeen både mødrehjem og barnehjem her. I dag er villaen privateid. Rett som det er ringer tidligere barnehjemsbarn på døra, og spør om å få se rommene hvor de bodde i en sårbar periode av livet.

– Se! Der er den gamle karusellen, sier Karl Petter Heie Hansen (36) og Ole Vidar Skogheim (42) i kor.

– Den lekte dere masse med, smiler Margaret Letnes, ansatt i Frelsesarmeens barne- og familievern, i området fosterhjem.

«Guttene» er tidligere barnehjemsbarn ved Solfeng, og Margaret var ansatt her i 17 år.

– Det å jobbe her var en fantastisk tid! Jeg ser tilbake på det med stor glede. Det er veldig spesielt å være tilbake, sier hun.

Det er første gang Karl Petter og Ole Vidar er tilbake på Solfeng siden de bodde her. Det er også første gang de møtes som voksne, men de er usikre på om de bodde på barnehjemmet samtidig. Karl Petter drar frem et fotoalbum, kanskje finner de noe der.

– Så moro at du har med deg den! Alle barna fikk med seg hvert sitt album med minner fra sin tid her, da det var deres tur til å reise videre, forklarer Margaret.

Alle tre lener seg over albumet, blar og diskuterer hvem de kjenner igjen og ikke.

Les mer om Krigsropet her

– Ingen bilder av meg? Jeg var jo særkontakten din, men det var vel alltid jeg som tok bildene, sier Margaret. De går over gressplenen, peker og sammenligner minner:

– Huset var rødt, og der det er glassterrasse nå, var det bare et lite vindu, minnes Ole Vidar.

De nye eierne har pusset opp den gamle villaen, og har gravd frem noen skjulte skatter underveis i prosessen – blant annet fant de igjen den gamle glassverandaen inni ytterveggen.

Fra Sveaborg til Solfeng

Huset ble opprinnelig bygget for en svensk forretningsmann som kalte villaen Sveaborg. I 1921 tok Frelsesarmeen over Sveaborg, og innredet huset til et mødrehjem hvor «de ulykkelig stillede hjemmet tar sig av, skal kunne fange litt sol». Derav det nåværende navnet Solfeng.

En fattig trøst kanskje, men de som havnet i«uløkka» kunne omgi seg med flotte snekkerier i sveitservillaen, og ikke minst nyte utsikten fra en utsøkt glassveranda. Uansett var Sveaborg et godt sted å være i en utfordrende livssituasjon.

Margrete forteller at grunnen til at en slik forsømmelse av barna skjer, oftest er knyttet til rus, og en del psykiatri. Men det er også foreldre som rett og slett ikke har den evnen til å være foreldre.

– Da barna kom til Solfeng, var senga ferdig oppredd og det lå en bamse der og ventet på dem. Vi gjorde det vi kunne for at de skulle synes det var ålreit å komme hit, selv om mange hadde det veldig vondt.

I hverdagen gikk barna enten i barnehage eller på skole. For å gjøre hverdagen så «normal» som mulig, fortsatte de å gå der hvor de gikk før de kom til Solfeng. De ble vekket på morgenen, fikk frokost, og de ansatte laget matpakker, pakket sekker og gjorde alle klare for dagen. Da de kom hjem igjen, hadde alle felles middag og lekselesing. Noen barn hadde fritidsaktiviteter som de gikk på.

– Ellers var huset utstyrt med lekerom, der vi tegnet, malte og lekte. Vi hadde også en stor hage og gjorde mye morsomt på området. I helgene prøvde vi å gjøre det så koselig som mulig med å dra ut i skog og mark, sier Margaret.

Barna hadde også faste samværsdager med foreldre, der noen fikk dra ut, mens andre ut fra familiesituasjonen måtte være på stedet.

I 1953 ble huset restaurert og gjenåpnet som barnehjem. Da fikk også institusjonen navnet Solfeng. Under befaringen holdt daværende territorialleder i Frelsesarmeen, Wycliffe Booth, en tale der han blant annet sa:

«Uten kjærlighet vil det være umulig for oss å skape gode, harmoniske hjem, og ordene rommer en sannhet som ingen verken kan eller vil bortforklare. Det er den Gudgitte kjærligheten som har skapt de gode barnehjemmene. Det er den som har bygd opp det rette forholdet mellom «tantene» og barna. Det er den som har skapt harmoni i barnesinnet, så barna senere har kunnet gå framtiden i møte som sterke unge kvinner og menn. På dette er all Frelsesarmeens barnehjemsvirksomhet bygd; kjærligheten.»

På den tiden var ofte barna på institusjonen fra spedbarnsalder til de ble voksne. Slumsøstrene bodde på hjemmet og fulgte barna døgnet rundt.

I 1993 skiftet institusjonen navn til «Solfeng akutt- og utredningsinstitusjon for barn». Det var for barn mellom to og tolv år, både tvangsplassering og med samtykke fra foreldre. En del av de som kom var i akutt krise og trengte en plass på kort varsel, helt ned til en halv time.

De sårbare

Margrete ser opp på villaen som har huset utallige sårbare skjebner.

– Barn er uskyldige, de gjør ingenting for å fortjene å vokse opp i et utrygt hjem, det er så urettferdig. Det er mange tøffe historier. Man blir ikke vant med det, men man lærer seg å håndtere det.

Hun forteller at de ansatte på Solfeng brukte å snakke mye sammen, i tillegg fikk de regelmessig ekstern veiledning:

– Det er det å se at veldig mange får det bedre, at man faktisk kan gjøre noe for dem, som gjør jobben så givende, sier hun.

Barn har alltid ligget på hjertet til Margaret, og hun visste tidlig i livet at det var dette hun skulle drive med. Det var etter hun var ferdig på videregående at hun begynte som ekstravakt på Solfeng. Selv om hun etter hvert flyttet til Stavanger for å studere, jobbet hun på Solfeng gjennom sommeren og i alle ferier.

– Jeg trivdes så godt her! Da jeg kom tilbake i 1990, fikk jeg først en stilling som miljøarbeider, og så som styrerassistent. Der var jeg i elleve år, sier Margaret.

Etter det jobbet hun 15 år i førstelinjetjenesten i barnevernet, både som saksbehandler, teamleder og barnevernleder. Så kom hun tilbake til Frelsesarmeen i 2015, hvor hun nå jobber som områdeleder for fosterhjem.

– Hvordan opplevde du det var for foreldrene å si farvel til barna sine da de kom til Solfeng?

– Noen ganger forstod de situasjonen veldig godt, at de ikke klarte å skåne barna. Man kunne se at de falt til ro, de visste at det var noen som nå kunne passe på barnet deres. Andre ganger opplevde vi noen ordentlige opprivende og hjerteskjærende avskjeder.

På innsiden

Ole Vidar åpner døren og går forsiktig inn i det som en gang var hjemmet hans. Det er stort, herskapelig. Tykke vegger og høyt under taket.

Det første rommet han ser, er kjøkkenet. Det er helt forandret, inngangsdøren er borte.

– Det var en gigantisk telefon som hang på denne veggen, sier han og peker på en flate mellom to vinduer:

– Den ventet jeg mye ved, ventet på at mamma skulle ringe.

Han trekker seg videre inn i huset, forbi store stuer. Malekunst i taket, originale peisovner med vakre detaljer og elementer. Det er slik Ole Vidar husker det. Men trappen opp til andre etasje gjør inntrykk.

– Det var brunt her før, trefarget. Så var det nydelig rosemaling i taket, men de har malt det hvitt, sier han med en litt skuffet undertone.

Han var seks år da han kom til Solfeng. I to år bodde han her, og kom regelmessig på besøk flere år etter at han flyttet.

– Dagen jeg kom sitter som støpt i minnet. Mamma var med meg, vi tok taxi sammen. Hun hadde nok mye hun ville si, men jeg så bare på dette som en stor barnehage. Det var huskestativ, karusell, og andre barn å leke med.

Moren spurte hvor lenge han trodde han skulle være her. «Bestandig!», hadde han svart.

Gerda, daværende husmor, lurte på hva Ole Vidar ville ha til middag. Siden han var ny, fikk han lov til å velge.

– Jeg hadde nettopp sett Disney-filmen «Lady og Landstrykeren», så det ble spagetti og kjøttboller den dagen. Det er et godt minne, sier han.

Ole Vidar kom til Solfeng fordi begge foreldrene var rusavhengige. I hovedsak var det mor som var den tyngste, synlige misbrukeren. Far jobbet i Tollpost, og holdt jobben noenlunde greit, men drakk seg fra sans og samling i helgene.

Det var alkohol, pillemisbruk og vold i hjemmet.

– Det var vold mot meg også, jeg husker det godt. Bedre nå enn da jeg bodde her, sier han.

Han forteller at da han kom til Solfeng, kom han til en ny tilværelse, og da falt det han kom fra litt bort.

– Jeg ble naturlig innstilt på at jeg skulle beskytte foreldrene mine, og åpnet ikke opp om det jeg hadde opplevd. Da ble det holdt på avstand, og jeg omstilte meg fort. Dette var det nye hjemmet mitt.

En «Oliver Twist-story»

Ole Vidar forteller om Mona Enstad som var soldat i Frelsesarmeen, og jobbet som regnskapsfører på Solfeng et par dager i uka.

– Jeg synes det var spennende med Mona, så jeg ble ofte sittende og prate med henne da hun satt på kjøkkenet og spiste lunsj. Hun fortalte om barna sine, om den ene sønnen som likte å kle seg ut og leke. Jeg husker jeg lengtet etter å bo i en sånn familie, drømte om det. Ville så gjerne ha det de hadde.

Det Ole Vidar ikke visste da, var at han også hadde festet seg i hjertet til frelsessoldaten.

En sommerdag fikk han beskjed om at Mona og mannen, Nils-Petter, hadde søkt om å bli fosterforeldre, og at de gjerne ville komme på besøk sammen med sønnene sine. Etter et par måneder med besøk, ble han hentet hjem til sin nye fosterfamilie.

– Det var veldig fint å forstå at noen ville ha meg. Jeg var litt skeptisk til å begynne med, for jeg hadde en vond opplevelse med en annen familie som vurderte meg, men som trakk seg sent i prosessen. Men det tok ikke lang tid før jeg forstod at dette var familien min. Mona og Nils- Petter har tatt veldig god vare på meg. Jeg er barnet deres, og de er mine foreldre, smiler han.

Han vokste opp i en aktiv Frelsesarmé-familie, der de ofte var på gudstjenester i Templet, Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Oslo sentrum. Han var også i speideren og spilte i «Junior-strengemusikken».

Ole Vidar er i Sivilforsvaret, og bor og arbeider i Hønefoss. Han jobber i et reisebyrå og driver egen bedrift ved siden av. Han har i dag fire gutter, to med ekskona, og to med sin nåværende kone.

– Som pappa er jeg veldig bevisst på at jeg ikke skal gjøre samme feil. Jeg gir mer av meg selv, enn jeg selv fikk – det er viktig for meg.

Forholdet til sin biologiske mor endret seg da hun bestemte seg for å slutte å ruse seg. Det gjorde hun for å kunne få være i livet til barnebarna sine.

– Det var veldig fint, hun ville prøve å ta igjen det tapte. Men da hadde hun holdt på så lenge, med alkohol, piller og røyking, at hun var veldig preget av det. Men hun trente på helsestudio tre dager i uken, og vi gikk lange turer sammen.

En dag for noen år siden, tok helsen til moren en brå vending. Hun havnet på sykehuset med raskt blodtrykksfall. Ole Vidar kjente han måtte komme seg dit fort, og tok bussen opp. To timer senere var hun borte.

– Jeg er glad jeg var der, at jeg fikk tatt farvel med henne. Jeg har forsonet meg med at hun ikke strakk til som mor da jeg var liten, og jeg er glad for at vi fikk den tiden vi gjorde sammen mot slutten, sier han.

Lette etter svar

Karl Petter holder i det gamle fotoalbumet og ser utover Oslofjorden. Han var seks år gammel, skulle snart begynne på skolen. Det er mye han husker fra de 18 månedene han bodde her. Men det som skjedde hjemme hos mor og far, det som gjorde at han, bror og søster ble hastet ut, er helt borte for ham.

Søskenflokken hadde en yngre søster som ble født mens de var på barnehjemmet, men hun ble adoptert bort før de fikk møte henne.

– Jeg har forstått at det som skjedde hjemme var ille, at det var en del vold, både fysisk og psykisk. Far var voldelig, og mor beskyttet oss ikke. Men jeg husker ingenting av det selv. Det er derfor jeg begynte å grave litt i min egen historie, sier han.

For seks år siden ba han om innsyn fra Oslo kommune, for å se i papirene sine. Han kontaktet også Margaret for å høre mer, så de møttes på en kafé og snakket sammen.

– Mye av det som stod der, og det jeg hørte, overrasket meg. Jeg var ikke klar over hvor alvorlig det var.

Karl Petter forteller at søsteren hans har autisme, og hver gang hun ser deres biologiske mor, utagerer hun.

– Søsteren min var veldig ung da vi ble hentet ut, så det må ha skjedd noe, når det sitter så i nervene hennes.

Etter 18 måneder på Solfeng, med Margaret som særkontakt, var det en familie i Risør som gjerne ville ta inn alle tre søsken. De var tydelige på at de ikke ville ha det på noen annen måte.

– Jeg husker dagen de kom og hentet oss, med en stor, rød bil. Da tenkte jeg: «Hva nå?» Vi hadde møtt dem i to omganger, og så var vi plutselig en familie – det er rart å tenke på. Broren min falt naturlig inn i rollen som nytt familiemedlem, og begynte å si «mamma» i det han gikk over dørstokken, omtrent. For meg tok det ganske lang tid.

Margaret ble med barna til Risør i 14 dager, for å være der i overgangen.

– Det var en veldig fin måte å overlevere dere på. Som regel drar man på besøk, men det var så langt, så vi fant ut at de kom på besøk her én gang, og så ble jeg med dere ned. Siste helgen hadde jeg med meg bestekompisen til Karl Petter, som han hadde blitt kjent med her, sier hun.

Da de kom ned til Risør hadde de nye foreldrene bygget om huset for å få plass til alle tre. Karl Petter begynte på skolen noen uker senere, og mener selv at han utagerte en del. Han var også innom Nic Waals Institutt i Oslo, en poliklinikk i psykisk helsevern for barn og unge, som har ansvar for utredning, diagnostisering og behandling av moderate til alvorlige psykiske lidelser.

– Rettsaken med de biologiske foreldrene mine var pågående, noe som tok på. De klarte ikke la oss gå.

Selv om foreldre får avslag, og får beskjed om at barna skal fortsette å bo i fosterhjem, så har de rett til å anke det kommende året.

– Slik er det for mange barn og fosterfamilier. Det er fryktelig slitsomt og gjør det vanskelig for dem å komme seg videre. De får ikke ro, og får ikke avsluttet det kapittelet, sier Margaret.

Når Karl Petter reflekterer over livet sitt, forteller han at han selv mener han har vært heldig. I dag er han gift med Bohyun. Dersom de skulle ønske å få barn, så spiller det ingen rolle om det er deres eget, eller igjennom adopsjon eller fosterbarnordning. Han har en master i motivasjonspsykologi, og jobber som advokatfullmektig i et konsulentselskap i Oslo.

– Jeg hadde en tøff start på livet, men det gikk jo bra. Det blir mennesker av oss også, smiler han.