Hjertebyen

I det beina bærer deg ut av Hazrat Shahjalal International Airport i Dhaka, skjønner du med én gang at du befinner deg i et land som er ganske annerledes enn Norge. Det er natt, allikevel oppleves det som om hele byen er våken. Natten er transportarbeidernes «time to shine». Den tett befolkede hovedstaden i Bangladesh legger transport av eksportvarer til natten, slik at dagslyset får tilhøre taxisjåfører, rickshaw-sjåfører og den vanlige mannen i gata. Mens mange påstår at New York er byen som aldri sover, står nattelivet i Dhaka fram som en sterk konkurrent. Lyden av konstant tuting følger oss som en godnatt-sang gjennom byens mørke gater.

Mer enn én gang har det blitt snakket om rettighetene og arbeidsforholdene til tekstilarbeiderne i Bangladesh – et land verdens klesproduksjon er avhengig av, men som også daglig kan levere historier om undertrykkelse og tvangsarbeid. En industri vi i Vesten ofte ønsker å lukke øynene for, og som vi dermed med vår ignoranse bidrar til å opprettholde.

Når mennesker holdes nede ved tvangsarbeid og dårlige arbeidsforhold, ødelegges ikke bare dette ene enkeltmennesket. Generasjoner kjenner på konsekvensene av moderne slaveri, og det blir en del av menneskers identitet og historie. Det infiltrerer deres DNA og selvbilde, og det adopteres videre i generasjoner i form av valg, livsstil og handlingsmønstre.

Denne historien har både konsekvenser og mange tilleggshistorier. Dette er én av de mange historiene bakenfor.

Livet på bygda

Turen går ut av storbyen Dhaka med sine 7 millioner mennesker, til de små landsbyene. Vi tar innenriksfly fra Dhaka til Jashore – en tur som tar like lang tid som Oslo–Trondheim. Vi er på vei til Shankorpur. Underveis stanser vi for få et inntrykk av hva det gjennomsnittlige livet i Bangladesh handler om, for å forstå det livet vi snart skal få se.

De fleste familier lever på én inntekt – mannens inntekt. De fleste kommer fra små landsbyer. Storbyene lokker med arbeid og «fantastiske muligheter». Byens skyggeside er det færre som snakker om. Kanskje det ikke er nødvendig. Kanskje alle egentlig vet, men mulighetene er så få at man tar en sjanse.

Mannen pakker sammen noen enkle eiendeler – og drar. Det er lenge til neste gang han kommer hjem igjen. Kanskje han har blitt pappa i mellomtiden. Ordninger som pappa-permisjon, foreldrekvoter og barnehager er fremmedord. Kvinnene sitter igjen. Alene? Ikke nødvendigvis. Den voksende magen forteller om et nytt svangerskap. Rundt henne stikker tre andre hoder frem. Nummer fire er her snart. Og pappaen kommer kanskje hjem om seks uker, kanskje om tre måneder ... Ingen vet helt sikkert.

Det eneste sikre er at det blir lenge til han får permisjon fra fabrikkjobben i Dhaka. De lange oppholdene skaper allikevel et helt nødvendig bidrag til familiens spinkle økonomi, og alternativene er altfor få. De er fanget av manglende muligheter, og kvinnene sitter igjen. Kan man reise fra barna sine for å tjene penger selv, slik at familien kan få en inntekt til? Nei. Hvem skal da passe på dem, lage mat, sørge for at ilden ikke slukker? Det mangler ikke på ansvar og oppgaver.

Denne situasjonen er mer blitt en regel, enn et unntak. For mange. For en hel landsby. I månedsvis eksisterer denne landsbyen bestående av bare kvinner. Mennene er borte. Noen er på en fabrikk i Dhaka, noen jobber som bygningsarbeidere i Kuwait, noen jobber i India, med innsanking av mat til en hel verden. Tiden går og barna vokser opp, ofte uten skolegang. Fremtiden er allerede bestemt. Uten utdannelse vil historien bare gjenta seg i generasjoner. Uten to inntekter finnes det ikke muligheter til å betale for den obligatoriske skoleuniformen eller skolepengene. Livet på én inntekt handler om å overleve, ikke om å leve. Men hva om familien kunne fått to inntekter? Da ville situasjonen endret seg enormt.

En by med bare kvinner

Kan en landsby overleve på å brodere hjerter? I en landsby sitter mange kvinner samlet under et blikktak. Alle titter ned, noen snakker litt. Barna er i nærheten og leker med hverandre. Det hviler en fredfylt stemning over den lille samlingen med mennesker. Et steinkast unna er elvebanken som knytter dem til resten av verden. Den lille landsbyen heter Shankorpur. Et kjapt søk på Google gir ingen resultater. Du finner et lignende navn i India, men det er ikke der – dette ligger i Bangladesh, rundt to timer kjøretur på humpete landeveier ut fra Jashore, gjennom landsbyer som lager murstein eller driver med risproduksjon, forbi hester og esler som frakter folk og avlinger fra et sted til et annet. Til du kommer til en elvebank så fredfull og salig at scenen er som klippet ut av en film. Du kan høre ditt eget hjerte slå. Hvilepuls.

Det er bare én vei videre – på en enkel pram med fraktedekk, over elven med duvende vannplanter.

Over på den andre siden blir vi møtt av en mann i hvit skjorte, blå bukser og burgunderrøde klaffer på skuldrene – antrekket er velkjent: Frelsesarmeens uniform! Kvinnen ved siden av ham bærer en marineblå sari med en hvit overdel. Også hun har Frelsesarmeens burgunder-røde offisersklaffer på skuldrene. «Welcome!» Vi samler hendene og bukker i respekt. Frelsesarmeens folk fører oss videre inn på sandete veier. Det hviler en søndagsstemning over oss, selv om det er onsdag. Under en blanding av palmer og mangotrær brytes stillheten. Blikkene vendes opp, og der kommer de oss i møte – en landsby av kvinner. Bare kvinner. Vi blir møtt av dans, blomster, kokosnøtter og takknemlighet.

I 1997 startet Frelsesarmeen prosjekter i Bangladesh med fokus på å gi arbeid til kvinner. Arbeidet måtte være fleksibelt og enkelt, med tanke på at kvinnene har få muligheter for å reise fra hjemmet. Her finnes ikke barnehager eller SFO. Drivkraften var ønsket om å skape selvstendige inntekter som kunne bedre hele familiers muligheter og flere generasjoners fremtid. Ringvirkningene ville være en selvstendig inntekt, og dermed en begynnende likestilling og fattigdomsbekjempelse. Familien var fattig fordi de kun overlevde og ikke levde. En inntekt til, ville gi dem muligheter til å forbedre leveforholdene, og holde dem unna infeksjoner og sykdom i regntiden, men det ville også kunne gi familien mulighet til å sende barna på skole. Skolegangen vil kunne løfte neste generasjon ut av fattigdom og forbedre livet i fremtiden.

Historier om håp

Løsningen ble enkle, broderte hjerter. Tilbake i landsbyen starter vi samtalene med flere av kvinnene som sitter og broderer. Hendene jobber raskt, samtidig som vi småprater. Bevegelsene og stingene er kjente. Noen kan sikkert gjøre det i blinde, for dette er ikke bare en hobby, dette er det som gjør at de har vunnet tilbake selvstendighet, respekt og muligheter i livet. Kvinnene forteller om at flere av barna deres går på skole. De har råd til å betale skolepenger og kjøpe skoleuniform. Takket være noen enkle broderier og en rettferdig lønn for jobben.

I sidesynet får vi øye på noen jenter som ser veldig like ut. De har på seg fargerike antrekk og matchende tildekking på hodet. De er søstre. Den eldste fører ordet:

– Dette betyr så mye for meg. Jeg har ikke giftet meg ennå, men jeg studerer og skaffer meg en utdannelse selv. Jeg bruker lønnen jeg tjener på å brodere hjerter, til å dekke utgiftene det koster for transport til Jashore. Jeg studerer historie på universitetet i Jashore, det gjør søsteren min også, og drømmen er å bli lærer. En annen kvinne kommer frem. Hun forteller at det er første gang i livet hun har fått mulighet til å tjene egne penger. Historiene fortsetter å komme. Kvinnene forteller om at barna endelig har kunnet få gå på skole, noen forteller om ektefeller som tidligere var skeptiske til at de skulle jobbe, men som ser hvordan livet har forbedret seg. Noen forteller om at livet i de store byene ikke levde opp til forventningene. Om skyggesidene. Om bakmenn og tvangsarbeid og dårlige arbeidsforhold. Noen forteller om skammen over å komme hjem igjen, men om at de har fått nye muligheter nå. Alle forteller om ektefeller som er borte – lenge om gangen. Noen forteller om bedre liv fordi de nå kan kjøpe nødvendige medisiner. Det er så mange historier. Like mange som det ligger broderte hjerter foran meg på gulvet.

En sier: – Hver gang jeg syr en Others-tag på et produkt, minner det meg på betydningen av dette ordet. Frelsesarmeens senter er ikke bare en arbeidsplass eller et opplæringssted. Her har jeg lært hvilken verdi arbeidet mitt har, og jeg har lært hvordan jeg kan klare meg selv i livet.

Shankorpur er en levende by, med både broderte hjerter og bankende hjerter. Og hjertet blir et større symbol, og forteller flere historier, enn jeg trodde fantes. Historier om selvstendighet, om arbeid, om håp.