Hjertesaken

Stor ble hun aldri, men med sine drøyt halvannen meter på strømpelesten nådde hun uansett barndommens tydelige mål. Beate er en av Rikshospitalets karkirurger. Hun forteller livlig både om oppveksten i en Frelsesarmé-familie og om jobben sin, en jobb hun elsker!

Les mer om Krigsropet her

– Mamma og pappa møtte hverandre i Frelsesarmé-miljøet. Da jeg var liten, flyttet vi tilbake til Oslo, og der engasjerte vi oss i Oslo 3. korps (Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Grünerløkka, red. anm.).

Mamma ble speiderleder, og søsteren min og jeg var både juniorsoldater og speidere. Senere tok jeg også på meg lederansvar i speideren. Jeg tror jeg var 20 år før jeg sluttet i speider´n, så det har vært en stor del av mitt og familiens liv.

– Hva tenker du i dag om verdigrunnlaget du fikk med deg hjemmefra og fra Frelsesarmeen?

– Det har preget menneskesynet mitt og hva jeg tenker om mange ting. I Frelsesarmeen aksepterer man alle samfunnslag og hjelper dem som er dårlig stilt. Hos foreldrene mine er slike tanker veldig tydelige. For dem er det mennesket som teller, ikke hvor på samfunnsstigen du befinner deg, om du går på gata, eller bor i Holmenkollen.

Pappajente på sykehuset

Beate omtaler seg selv som pappajente, og hun fulgte alltid ivrig med på det pappa Harald Lindberg kunne fortelle fra hverdagen sin som hjertekirurg.

– Sykehuset var en naturlig del av familiens liv helt fra jeg var barn og han jobbet på sykehuset i Elverum. Hele familien deltok på arrangementer der, som gudstjenesten på julaften og 17. mai-feiringen. Da jeg gikk på videregående, satt jeg ofte på kontoret hans og gjorde lekser, bare fordi jeg trivdes så godt i sykehusmiljøet.

– Det ble kanskje mye sykehusprat rundt middagsbordet hjemme?

– Ja, han kunne dele både gode og vonde opplevelser fra jobben sin, i hvert fall da vi barna ble litt større. Så at jeg valgte å bli lege, det kom i grunnen helt av seg selv. Jeg visste kanskje ikke om så mye annet, sier Beate og ler: – Litt som med skomakerens barn. Det ble bare naturlig. Eller kanskje
dårlig fantasi?

– Hva var det som fascinerte deg mest? Var det det tekniske ved kirurgien, menneskekroppen eller det at faren din faktisk reddet liv i jobben sin?

– Det var ikke noen sånne prisverdige Florence Nightingale-tanker. Det med å redde liv, det tenker jeg i grunnen mer på nå, sier Beate og får en tenkerynke over brillene.

– Men det fascinerte meg veldig å høre om hva han gjorde, og hva han fikk til på operasjonssalen. Etter hvert ble det barnehjerter han jobbet mest med.

Det som ligger innenfor ribbeina

Tiden er kommet for litt folkeopplysning om begrepene innenfor thorax-kirurgi. Beate er lett å be. Ordene flyter godt når hun får snakke om yrket sitt. Et googlesøk har allerede fortalt oss at thorax er det greske ordet for brystkasse.

– Thorax-kirurgi handler om hjerte og lunger, det som er plassert her i brystkassen, begynner Beate og snakker med både munnen og hendene.

–Tidligere ble man spesialist i thoraxkirurgi og karkirugi samtidig, men nå er det to ulike spesialiteter. Jeg tok en spesialistutdanning i generell kirurgi før det ble karkirurgi, altså det som har med blodårene å gjøre, og i mitt tilfelle handler det nå altså om blodårene i thoraxområdet.

– Den muligheten som fins i dag til å gå inn i blodårene, for eksempel fra håndleddet eller lysken, og reparere karene rundt hjertet – er det slike ting du holder på med?

– Vi skiller mellom intervensjon og operasjon, forklarer Beate tålmodig.

– Intervensjon er å gå inn i blodårene slik du beskriver, mens kirurgi er åpen operasjon, da skjærer vi opp. I dag er det overlapping mellom spesialitetene. Mye av det som tidligere ble gjort med kirurgi, kan nå ordnes med intervensjoner og et lite stikk i håndleddet. Jeg holder mest på med åpen kirurgi hvor jeg går inn fra siden her.

Beate peker ivrig et sted hvor det ligger mye ribbein i veien. Vi motstår fristelsen å spørre om hvordan hun kommer seg forbi de ribbeina, men så kommer det av seg selv.

– Vi må åpne brystkassa og magen, dele mellomgulvet og nærmest åpne kroppen på langs, og så kan vi skifte ut hele hovedpulsåren den veien og sy inn en protese i stedet for. Men ofte kan vi bruke intervensjon og sette inn en stentgraft hele veien herfra og ned til navlen, sier Beate og peker fra et sted over kragebeinet.

– Og så kan man leve godt videre?

– Ja, med hjelp av litt metall og litt goretex og sånn.

Mye av arbeidet på avdelingen hennes handler også om hovedpulsårene og blodårene opp til hodet.

– Det er enten innsnevringer eller utposninger, trangt eller stort, og da er det å bytte ut hovedpulsåren eller lage en bypass for å gi blodet en ny vei.

Tren gjerne med måte

«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det», sier et eldgammelt ordspråk fra Bibelen. Beate ler gjenkjennende og skjønner hvor vi vil.

– Nei, jeg er ikke noen klassisk kostholdsapostel. Jeg er i grunnen opptatt av måtehold i alt i livet. Røyking er selvfølgelig noe man ikke må begynne med, men det vet jo alle nå. Ellers er det lurt å trene litt, men jeg er slett ikke sikker på om kroppen vår er laget for å løpe maraton. Jeg møter ikke pasientene mine med å gi dem skyldfølelse for det livet de lever, det er det ingen hos oss som gjør, sier Beate om thoraxavdelingen ved Rikshospitalet.

– Betyr det at en røyker på 80 får samme behandling som en røykfri 50-åring?

– Ja, vi utreder alle individuelt og ser hvilke risikofaktorer det kan være ved en operasjon. Alder i seg selv er en risiko, men er man sprek nok, så er det ingen aldersgrense eller betingelse for hvem vi behandler.

– Du møter ofte mennesker som er redde før de skal gjennom store operasjoner. Hvordan er det for deg?

– Det er viktig å sette seg ned med pasienten og være nøye med å gi alt de trenger av informasjon. Vi må fortelle om risikoen ved inngrepet, men samtidig står det i legeloven at man skal gi hensynsfull informasjon. Det er ulikt hvor mye pasientene vil vite. Noen spør masse, og andre vil ikke vite.

– Men faktum er vel at det er en risiko for at man kan dø under operasjonen?

– Det er det, men den er ikke høy. Dødeligheten ved planlagte operasjoner er veldig lav. Når jeg trøster pasienten, kan jeg ikke si at det ikke er noen fare. Men jeg kan vise at jeg er trygg foran operasjonen. Den som skal fungere som kirurg, må trives med teamarbeid. Det er så langt fra noe one-woman show som det kan bli. I operasjonssalen må samarbeidet fungere knirkefritt, men også i pasientkontakten.

– Det er sykepleierne som kommer nærmest på pasientene, og spesielt når vi skal snakke med svært syke pasienter, er det vanlig at vi går dit sammen. Sykepleierne er jo også de som er hos pasienten og deres pårørende etter operasjonen, så de har en veldig viktig rolle i det å ivareta, trøste, informere og berolige pasientene våre.

– Men selv om de fleste pasientene overlever, så får du tett innpå deg hvor skjørt livet er. Tror du at du tenker annerledes om liv og død enn mange av oss andre?

– Ja, døden er ikke noe skummelt for meg. Det er sjelden smerter og ubehageligheter ved det å dø for en som ligger på et sykehus. Vi lindrer det vonde. Og det er ikke ubehagelig å være til stede når et menneske dør. Men det som er tøft, er emosjonene rundt det, følelsene til de pårørende.

Døden og livet

Beate tar oss et øyeblikk med til opplevelsen i rommet når et menneske dør, og hun får det til å høres fredelig og godt ut.

– Du vet, hos oss opplever vi at pasienten er dypt sedert, som det heter når de har fått mye beroligende og smertelindrende, så vi har ikke noe kontakt. Likevel merker vi forandringen i rommet når vedkommende er død. Jeg klarer ikke å sette ord på hva det er, men vi merker det, og det er ikke noe vondt eller skummelt ved det. Heldigvis er det flest gode beskjeder å gi, og Beate syns pasientkontakten er noe av det beste med jobben. Hun smiler varmt og forteller om veldig syke pasienter, som blir liggende lenge på sykehuset etter operasjonen før de gradvis blir bedre. Dem får hun gjerne en nær og god relasjon til.

– Det å møte takknemligheten hos pasienten når de kommer seg og blir bra, det er virkelig en utrolig tilfredsstillelse, sier Beate med et kroppsspråk som alle forstår. Hun klapper seg selv på hjertet.