Hundre prosent ekte

– Kapellet er opptatt, dere kan ikke gå inn dit!

Fotografen fra Frelsesarmeen møter en stengt dør i Halden fengsel, til tross for at hun har booket fengselskapellet for lenge siden. Nå dundrer tunge rytmer ut bak dørene. Hun må bare belage seg på å vente. Men så står han der med et bredt smil, rapperen André Hadland, eller Son of Light.

Les mer om Krigsropet her

– Det er så fint å gjøre en meningsfull jobb, å få bidra med noe til de innsatte. Jeg håper at folk kan drømme seg litt vekk den tiden vi er der, at de får en pause før hverdagen innhenter dem. Små vinduer er noe vi alle trenger, sier den tidligere Stjernekamp-dommeren.

Han er hyret inn av Kulturdråpen, et prosjekt som sørger for at mennesker på rusinstitusjoner og dagsentre, i ettervern og i fengsler, får et kulturtilbud. Det er ikke første gang han bidrar bak murene. André Hadland har vært leid inn flere ganger for å tilføre motiverte innsatte «noe innovativt musikalsk».

– Det har vært helt fantastisk å jobbe med mennesker som har en unik erfaringsmasse. Jeg vil gi dem noe ekstra, gi noe positivt til dem som trenger det, mennesker som har satt seg i, eller havnet i, mørke situasjoner. Kanskje er de et produkt av noe?

Han vil for all del ikke troppe opp i solbriller og Gucci-belte, og skape avstand til fengselspublikumet. Det han formidler, skal ha dybde.

– Vi begår alle feil. Derfor forteller jeg litt om låtene, for eksempel at en handler om at jeg ikke var en god person i et tidligere forhold.

Brutalt ærlig, kanskje? André innrømmer at han har gått en vei.

– Jeg har prøvd å være på en viss måte, men etter hvert er det mange filtre som forsvinner. Jeg jobber mot at alt skal være ett hundre prosent ekte, sier han og pakker sammen.

Lyset og mørket

Hele vårhalvåret holder han skolekonserter for å inspirere unge til å lese poesi, et bestillingsverk fra Bjørnsonfestivalen. Poe, Ibsen, Blake og Bjørnson tolkes på nytt med rytme og flow når André og DJprodusent Eirik Blåsternes inntar scenen. André Bjerkes Morovers får raske føtter å gå på, og hvorfor ikke la samfunnsrefseren Bjørnson «bounce oss opp», som rapartisten foreslår.

En blank vinterdag har de et pusterom og tar turen opp i Kulturtårnet på Økern i Oslo, til lydmann Daniel Wolds studio. Den gamle kabelfabrikken er kledd i rust, men innsiden åpenbarer lekre lokaler i retrostil.

– Wow! stønner André, imponert over både utsikt og interiør.

– Dette er det flotteste musikkstudioet jeg noen gang har vært i, sier han og slår seg ned i en stilren 60-tallssofa.

Han blir ikke sittende stille. Hele André er rytme. Han snakker med kroppen, hendene er sjelden i ro. Snart er han ute med ny soloplate, Light, den første på ti år. Hiphop'eren har ikke ligget på latsiden. Som mentor for utallige unge rappere har han spilt inn plater og vært med i en rekke band. Så hva vil han formidle?

– Tanker, inntrykk, det som kommer inn. Jeg er en abstrakt artist og lar meg ta dit inspirasjonen tar meg. Jeg har alltid vært opptatt av å skape egne rom. Når jeg har hatt en hit, er det tilfeldig. Mest av alt lager jeg musikk jeg liker selv. Den nye skiva mi handler mye om lyse, åpne følelser, å være mottakelig for det lyse. Det er så mye prat om angst for tiden, så jeg elsker å være kontrær. Jeg ville lage skiven ingen venter på, men som alle trenger.

– Hva er lys for deg?

– Alt som tilfører energi og ikke stjeler den. Jeg er opptatt av kontrastene i livet, hvordan noe kan være to ting, både skummelt og fascinerende. Vi har kapasitet for både godhet og ondskap.

André er ikke redd for å ta fatt i livets dypere spørsmål.

– Jeg er kristen, noe jeg valgte selv. Hele poenget med tro er at det er personlig og intimt. Egentlig vet jeg like lite som andre, men jeg har følt en tilhørighet til materialet, til det historiske. Det er rom for feilbarligheten i troen. Jeg tror Gud er tilgivende, men vi mennesker jobber også med å forbedre oss.

Ekstra drivkraft

Han liker uttrykket: «Gud hjelper den som hjelper seg selv».

– Men så spør jo folk: «Hvordan kan det være så mye lidelse i verden?» Da tenker jeg at vi har fått en fri vilje, og har det gode og dårlige i oss. Vi er feilbarlige, det gjør oss unike.

Midt i spenningene betyr kveldsbønnen mye for ham.

– Jeg kan føle at jeg får ekstra drivkraft hvis jeg sender en tanke opp. I noen situasjoner har jeg bedt innstendig, og da føler jeg at jeg blir rustet med det ekstra jeg trenger. Det er mye vakker poesi i Bibelen. Jeg tror ikke alt skal tolkes bokstavelig, men jeg elsker historien om Babels tårn, den er en beskrivelse av samfunnet vårt.

Selv skriver han om lys og mørke, om det eksistensielle.

– Men min musikk skal være for alle. Det verste jeg vet er å presse troen min på andre, men noen får nok sjokk når jeg sier at jeg er kristen. Folk har så mange forestillinger om hva det er. Det er uheldig med svarthvitt- syn, polarisering er farlig. Jeg er opptatt av hva folk føler og tenker, hvem de er. Jeg har en nysgjerrighet kombinert med åpenhet.

– Hvordan landet du på artistnavnet ditt, Son of Light?

– Mange tror det er messiansk, men det første navnet jeg prøvde var Enlighten, altså opplysning. Så ble det N-Light-N, men jeg følte jeg trengte en mer ydmyk versjon og ble Son of Light. Egentlig betyr detm «sønn av meg selv».

Starten

Som tiåring var han solgt. Etter å ha mast seg til å leie filmen Beat Street og sett den x antall ganger, begynte André å kopiere bevegelsene og skjønte at dette fikset han. Endelig hadde han funnet sitt eget uttrykk. Etter hvert som han ble god i engelsk, lyttet han mer til tekstene og ble tiltrukket av rytmikken. Fra 14-årsalderen skrev han egne tekster. Da breakdancebølgen la seg, fortsatte André med moves’ene. I Lindesnes nærradio fikk tenåringen slippe seg løs med eget program om rap-musikk, og endte opp som første europeiske reporter som fikk intervjue de største amerikanske artistene. 17 år gammel dro han alene over til New York for å gjøre research og knytte kontakter. Da produsenten Tommy T fikk se og høre André, ble det demo og starten på karrieren. Et par tiår senere holder 47-åringen fortsatt koken på fulltid.

– Hva er det ved hiphop som holder deg gående?

– Jeg er heldig som kan gjøre dette som jobb. Selv om jeg arbeider hardt, er jeg aldri på jobb. Jeg har nok et piff av Peter Pan-syndromet; jeg vil bare være der hvor jeg kan føle noe. Jeg er poet og elsker det skrevne ord, den frie, duracell-måten du kan kommunisere på gjennom poesi. Og poesi betyr «jeg skaper».

Arven fra Kina

«Du har jo mongolsk konkav, men bare på det ene øyet», kommenterte optikeren da André som 14-åring var på synstest. Tre år senere fikk han høre den utrolige historien om tippoldefaren sin.

– Han var kinesisk, smiler André, blå i blikket.

Under bokser-opprøret i Kina sommeren 1900 måtte et ungt brødrepar flykte ut av landet. Årsaken: De var kristne. Opprørerne tilhørte en nasjonalistisk bevegelse som foraktet alt vestlig og ville fordrive alle utlendinger. Hatet rettet seg særlig mot kristne misjonærer og konvertitter. De to brødrene prøvde å komme seg til Amerika, men ferden dit ble kronglete. Båten de var om bord på, sank ved Nigeria, og brødrene ble plukket opp av et handelsfartøy som hadde kurs for Stavanger. Der måtte de bli en måned før det ble overfart til USA. I ventetida fikk den ene broren bruk for gartnerkunnskapene sine, og så dukket en fager jente fra Jæren opp. Dermed var det gjort. Den ene broren giftet seg og ble i Norge, den andre dro til USA.

– Det rare var at før faren min fortalte denne historien, hadde jeg en dragning mot kinesisk kultur, forteller André.

Derfor var det en spesiell opplevelse å dra til Kina for å holde konserter.

– Det er fint å føle at nå har jeg vært der tippoldefaren min kommer fra.

Sterk og svak

Kanskje var det ikke så rart at han følte seg annerledes i oppveksten. Men det har også gjort ham sterk. Han våget å gå motstrøms.

– Det er klart vi skal snakke om mental helse, men det har vært mye fokus på det folk har slitt med. Jeg synes vi kan fokusere på det som gjør oss sterke. Det å være annerledes gir drivkraft. Det sier jeg også til ungdom når jeg reiser rundt på skoler.

Men han er ikke redd for å ta i det smertefulle. Sammen med gutta i Madcon har han produsert låter for Kirkens Bymisjon, og artistene holdt lite tilbake om vonde kapitler i egen oppvekst under en konsert for gatas folk.

– Da vi skulle sjekke mikrofonen, sto vi og gråt.

Det skader ikke å være ydmyk, å gi ut en sår historie. Jeg har flere bekjente fra barndommen som havnet på heroin. De du ser ute på gata, er ikke en uformelig, grå masse. Mennesker er mennesker, sier han og kjenner at det gjør godt å stille opp for andre.

– Det første veldedighetsarbeidet jeg gjorde, var faktisk for Frelsesarmeen.

Han snakker om førjulskonsertene Håp i ei gryte. Fire år på rad sto han på utescenen på Karl Johan mens folk samlet inn penger til Frelsesarmeens sosialarbeid. I 2022, Frivillighetens år, stiller han gjerne opp for flere. Men nå er det barn og ungdom som skal få en ny opplevelse. Neste år skal Son of Light ut på skoleturneen Rimetimen for å leke mer med ord, rytme og musikk. Det er her han føler seg hjemme, når han kan riste ordene løs, være litt vill og gal sammen med Bjerke og «farmora og mormora, den furia i furua». ▪