Hurra for julegrana

Mange barn har fått plass på foreldrenes skuldre, og en liten gutt synger av full hals: «Du grønne, glitrende tre, hurra!» Vi forstår ham. Dette er vinterens svar på 17. mai. For mange familier er det en årviss juletradisjon. De går fra Jernbanetorget til Universitetsplassen, putter penger i Frelsesarmeens julegryte og synger med når julegrana tennes i akkurat rette øyeblikk. Og øyeblikket følger av teksten, når den kjente julesangen hilser det glitrende treet, ikke «hurra», men «god dag»!

Et juletre for alle

På vei opp Karl Johan, hvor Frelsesarmeen året igjennom er et kjent trekk i gatebildet både dag og natt med sin oppsøkende virksomhet, rekker vi også noen raske omveier innom historien. Marta Maria Espeseth er med oss i fakkeltoget, og hun er Frelsesarmeens forskningsleder og fremste ekspert på Othilie Tonning, den legendariske frelsesoffiseren som blir kalt for julegrytas mor. Det var oberst Tonning som også hadde ideen med å sette opp et kjempestort juletre midt i byen.

– Det å hente en gran og sette i stua med lys og pynt, var en tradisjon som begynte å bli vanlig i Norge mot slutten av 1800- tallet, men bare i rike familier, forteller Marta Maria.

– At det ble reist og pyntet et juletre i det offentlige rom, var et tydelig tegn på at julens glede skulle være for alle. Othilie Tonning visste også å bruke fotografiet for å få fram budskapet sitt. Hun samarbeidet med den kjente fotografen Anders B. Wilse, om en rekke juletremotiv som ble trykt i hennes eget tidsskrift, Faklen. Her ser vi med all tydelighet at juletreet var pyntet for de fattige og utstøtte for å plassere dem i sentrum for julens glede og lyse opp en hverdag som kunne være uendelig grå og trist. Juletreet på Universitetsplassen ble et symbol på håp, inkludering og omsorg. Marta Maria er full av historier om Othilie Tonning som visstnok selv var med ut i Nordmarka for å felle det første treet.

– Hun hadde bakgrunn som politiker, og hun lyktes veldig godt med å få til et samarbeid mellom Frelsesarmeen og kommunene i landet.

Helt siden 1927 har Oslo by finansiert arrangementet med julegrantenning, og fortsatt er det slik at kommunen feller, frakter og pynter treet, mens Frelsesarmeen står for selve programmet på Universitetsplassen. Byens ordfører er alltid hjertelig til stede og bringer en hilsen. Tenningen av julegrana er en ubrutt tradisjon helt siden starten for 104 år siden. Til og med under andre verdenskrig ble tradisjonen gjennomført, og også under pandemien, selv om de fleste da måtte følge med via internett. Fakkeltoget kommer nå nærmere og nærmere sitt mål, og vi kan se slottet øverst i Oslos paradegate. Der er det ingen tent julegran på balkongen. Ikke ennå! Det er nemlig en tradisjon at en medarbeider ved slottet følger med på når treet på Universitetsplassen tennes, for så umiddelbart å tenne treet på slottsbalkongen.

Musikanter med rødsprit i lomma

Sammen med faklene er det uten tvil Frelsesarmeens hornmusikanter som skaper den lune, gode stemningen langs veien. Det er ikke eiende marsjer denne dagen, men koselige, rolige julesanger som folk går og nynner med på. En av dem som i mange år har tatt med kornetten sin og bidratt til julestemningen, er Chris Pender.

– Dette er en spennende anledning for oss musikanter, men det er både fysisk og musikalsk krevende, forklarer han.

– Først er det å møte opp på Oslo S for å gå først i fakkeltoget fra Jernbanetorget og spille julesanger helt opp til Universitetsplassen hvor tusenvis av mennesker venter. Men å spille et messinginstrument i flere minusgrader, er risikosport, spesielt for de største instrumentene. baryton, euphonium og tuba består av flere meter med messingrør som fort kan fryse, spesielt ventilene er utsatt. Chris humrer og forteller om musikanter med en liten flaske rødsprit som krisehjelp i lomma. Noen ganger måtte den fram for å få liv i frosne ventiler.

– Å spille på julegrantenning er en skikkelig morsom opplevelse. Masse folk, god stemning, alle er glade, det er en veldig sterk og tradisjonsrik anledning. Det er ofte mørkt og vanskelig å se notene. Det kan være bikkjekaldt, men det er likevel en dag hvor man er stolt av å være med i Frelsesarmeen og glad for å være musikant.

Økende behov for hjelp

Vi er kommet fram til Universitetsplassen hvor mange nå står og tramper og slår floke for å holde varmen. Mange foreldre og besteforeldre leier barna sine bort til julegryta. Ivrige små fingre putter mynter og sedler i gryta og får tilbake et «takk og god jul» fra Frelsesarmeens julegrytevakt. Eller de samarbeider med den voksne om å vippse til den digitale gryta. I flere år på rad har aviser og andre medier bragt Frelsesarmeens bekymring ut til folket. I det siste har de år for år merket et økende behov for hjelp til helt basale ting, som mat og klær. Så julegryta trengs, og heldigvis gir den jula mening i flere retninger. For mange givere gir den en god og trygg følelse av varme og omsorg, og for andre er den mye mer enn et symbol – den redder jula!

Steinar Albrigtsen har en sang om julegryta hvor refrenget gir uttrykk for den gode følelsen:

«Og julegryta henger der
så varm og trygg og stor.
For julegryta rommer litt
av himmelen på jord.»

Geir Smith-Solevåg, Frelsesarmeens kommunikasjonssjef, forteller at pengene som gis i julegryta, går til mer enn julehjelp. De brukes til Frelsesarmeens hjelpearbeid gjennom hele året.

– Helt konkret kan gavene bli til alt fra mat, klær, omsorg, pleie, et meningsfullt arbeid, et rusfritt fritidstilbud, ferieopplevelser for en barnefamilie, og til et inkluderende fellesskap. Over 16 000 timers dugnad blir lagt ned av både ansatte og medlemmer i Frelsesarmeen med god hjelp av frivillige, idrettslag, politikere og andre fantastiske ildsjeler som gjør det mulig å vokte grytene over alt, smiler Geir Smith-Solevåg. Han understreker med bred penn hvor viktige de mange grytevaktene er for både Frelsesarmeen, givere og mottakere. Vaktene passer på gryta, og de sørger for at hver enkelt giver får en personlig takk for det de putter oppi.

Lys og sang trosser mørket

Endelig! Tiden er inne. Stillheten senker seg over den store folkemengden, og alles øyne vender seg mot det 20 meter høye juletreet idet musikantene spiller forspillet til sangen alle venter på: «Du grønne, glitrende ...» Idet lysene tennes, bryter applausen løs, øyeblikket etter blir juletrelysene på slottsbalkongen tent, og alt er som det skal være: «Velkommen, du som vi ser så gjerne!» Det blir hilsen fra ordføreren, juletanker fra Frelsesarmeen, årets juleartist synger, og votter og hansker finner hverandre i ringer rundt juletreet. Fremmede smiler til hverandre. Til slutt kommer den sangen som for mange er den aller fineste og den som berører aller sterkest, ikke minst i en tid med krig i Europa: «Deilig er jorden!» Teksten til «Deilig er jorden» ble skrevet av den danske dikteren Bernhard Severin Ingemann i 1850. Danmark fremsto alt annet enn deilig på den tiden. Landet var i krig mot Preussen, og dette året utkjempet de et brutalt slag. Ingemann hadde også i privatlivet opplevd mange sorger. Før han fylte 20 år hadde han mistet begge foreldrene og tre av brødrene sine. Det var en trass i det da han skrev de velkjente ordene. Nei, jorden er ikke bare deilig. Jorden er også nådeløst grusom. Men akkurat her, og akkurat nå når vi står tett i tett og synger sammen, kan vi kjenne at vi blir fylt av noe godt og håpefullt: «Fred over jorden! Menneske, fryd deg! Oss er en evig frelser født!»