Hvem skal vi bry oss om?

Den amerikanske komiserien Seinfeld rullet og gikk på norske TV-skjermer på 1990-tallet, og i den aller siste episoden havner Jerry, George, Elaine og Kramer i buret. De var vitne til en bilkapring, og gjorde ingenting for å hjelpe offeret. I stedet betrakter vennene det hele på noen få meters avstand. Sjokket er stort når en politimann kommer og forteller at de har brutt «Article 223-7», også kjent som «Den gode samaritan»-loven. Bak murene utbryter George: «Hvorfor skulle vi ville hjelpe noen!?»

Den barmhjertige samaritan har blitt et symbol på medfølelse og nestekjærlighet. Norges første ambulansebåt ble kalt Samaritan, og Frelsesarmeens bøsser som står ute i butikkene, ble tidligere kalt samaritanbøsser. De fleste forbinder altså en samaritan med en «snill person». Men hvordan tenkte de opprinnelige lytterne av historien?

Les mer om Krigsropet her

– Det samaritanske folket var jo fiender med jødene, og vi får gå ut fra at den forslåtte mannen var en jøde. De som hørte på, ville tatt det for gitt at samaritanen kom til å være skurken i fortellingen, sier Marit Byre Myklebust, sosionom og leder for Frelsesarmeen i Bamble og Porsgrunn.

Det motsatte skjer. Presten og levitten – som var satt til tempeltjeneste i Guds tempel – går forbi, mens den tilsynelatende fienden stanser opp, hjelper den skadede og betaler attpåtil for rom, pleie og husly.

– Jesus er en mester i å bruke overraskende eksempler og spissformuleringer, noe man finner igjen i flere andre fortellinger i evangeliene, for det er ofte overraskelsesmomentene i spissformuleringene som hjelper med å understreke viktigheten i et poeng, sier hun.

– I vår tekst bruker Jesus et provoserende eksempel, hvor han viser den jødiske lovkyndige at en fiendtlig samaritan var villig til å hjelpe en jøde. Det står i kontrast til den lovkyndige, som nok helst ønsket å rettferdiggjøre at han skulle begrense hjelpen til å gjelde sitt eget folk.

Frelsesoffiseren forklarer at vi – også i dag – fort kan lage små bokser for oss selv, som vi føler er passende og behagelige, og hvor vi ikke trenger å ta hensyn til andre enn kanskje familie, slekt og venner.

– Men Jesus sparker ned alle vegger, og forteller at alle vi møter på vår vei er vår «neste».

Et menneske

Marit mener det er et viktig poeng at historien om den barmhjertige samaritan står i Lukas-evangeliet. Lukas skrev nemlig først og fremst for mennesker som bodde andre steder i verden.

– Hovedpoenget i fortellingen er at Jesus utvider Guds folk, så det gjelder hele verden. Ved å la noen som er «utenfor» få representere ekte menneskelighet ved sin barmhjertighetshandling, så forteller Jesus at alle kan være et bilde på hva Kristus selv ville gjort.

Hun forteller at den overfalte mannen i fortellingen hadde satt seg selv i en farlig posisjon ved å vandre alene mellom byene Jerusalem og Jeriko, en strekning som ofte var overvåket av banditter.

– Alt som lå igjen, var et nakent menneske, strippet for det ytre. Når jeg møter noen på gata, så begynner jeg automatisk – selv om jeg ikke vil – å klassifisere hvem de er etter hvordan de kler seg, hvor velstelte de er og lignende, men Jesus ber oss om å se mennesket i seg selv.

– Hvorfor gikk presten og levitten forbi?

– Det handlet sikkert både om redsel for selv å bli angrepet og frykten for å bli det man kalte «uren». Hvis den forslåtte viste seg å være død, og de tok på ham, så var man seremonielt «uren» i flere dager, og det ville hindret arbeidet deres, sier hun.

Frelsesoffiseren forklarer at Jesus helt tydelig viser at hensynet til personlig risiko og renhetsregler må vike for nestekjærligheten. Presten og levitten blir – på tross av sine posisjoner – avkledd som mennesker som ikke har forstått Guds vilje i situasjonen.

Sprenger grenser

Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær. Og når vi veit kva vi har gjort mot alle desse dine små, forstår du at vi snur oss bort ifrå den Gud vi skulle sjå.
(Fra salmen «Den fattige Gud», Edvard Hoem)

Helt fra Jesus ble født, blant fattige gjetere i en liten landsby, tilbrakte han tid sammen med mennesker som hadde lite status i samfunnet, mennesker som ikke ble sett på som likeverdige, om det så gjaldt tollere, kvinner, barn, fattige – eller folk fra et fiendtlig folkeslag. Også i dag bærer mennesker merkelapper. Kvinner og menn som settes i båser av andre basert på bakgrunn, kultur og etnisitet. I noen tilfeller får merkelappene store konsekvenser.

– Det er slikt man har sett i folkemord i Europa og Afrika, hvor mennesker har blitt fratatt sin rett som likeverdige mennesker, og blir en gruppe som man ikke trenger å anerkjenne på lik linje med seg selv og sine. Dersom man kaller andre mennesker rotter, svin og kakerlakker lenge nok, har historien vist at det kan åpne veien for grusomme misgjerninger.

Marit forteller at historien om den barmhjertige samaritan viser at vi tilhører den samme menneskeheten, og er skapt av den samme Gud.

– Det er egentlig ikke så rart at den lovkyndige i teksten tenkte mest på sitt eget folk, for Gud hadde vært veldig beskyttende overfor Israel, som var landet hvor verdens frelser – Jesus – skulle komme fra. Landets religiøse liv var i det hele og store preget av avgrensning mot andre. Nå var imidlertid den tiden forbi, sier hun.

– Jesus åpnet Guds rike for alle mennesker, og i denne fortellingen viser Jesus – som er Gud – at man skal blåse i renhetsregler og farer når situasjonen krever medynk. Blåse i at offeret kanskje forakter sin redningsmann. Blåse i at det koster tid og penger, og at du blir skitten på nevene.

I dag

– I teksten står det at «du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Hva betyr egentlig det?

– Livet med Gud omfatter hele vår eksistens, hele vårt hjerte og hele vår sjel. Alt vi er. Vi skal også – slik vi har snakket om her – vise nestekjærlighet overfor alle mennesker, noe som kan virke både skummelt og vanskelig til tider, slik det var for presten og levitten. Folk er bare folk.

Marit påpeker likevel at Bibelen ikke må tolkes dithen at tekstene skal passe med hva vi syns de burde bety i forhold til våre egne ønsker, men heller at vi lar tekstene utfordre oss.

– Hvem er presten, levitten og samaritanen i dag, i vår sammenheng og kultur?

– Det kan være oss alle. Den ene dagen er vi et menneske som ikke vil bli hindret i dagens gjøremål, den andre dagen kan vi være en som er redd for sitt eget skinn, og den tredje dagen kan vi være en som er preget av medfølelse.

Av og til kjenner vi oss igjen i han som lå forslått på veien, og frelsesoffiseren forteller at tankene da leder over til hvem som har hjulpet oss i tøffe situasjoner.

– Ofte kommer hjelpen fra uventet hold, fra mennesker med en rufsete bakgrunn, eller kanskje fra folk som kom til landet som flyktninger, mens de man trodde skulle hjelpe, ikke ser en.

– Hva gjør vi når vi føler at dagliglivet med jobb, småbarn og andre forpliktelser ikke gir oss rom og energi til nestekjærlighet for andre enn de nærmeste?

– Den vi kaller Den hellige ånd, Guds ånd, kan veilede oss. Troen og hengivelsen til Gud forandrer hjertet vårt, så vi blir sanne mennesker, slik Jesus viser oss. Det er dét Den hellige ånd gjør. Han forandrer verden, hjerte for hjerte.