Hvilestedet

– Før sa folk at jeg alltid var så stresset. Nå sier ingen det lenger. Det tror jeg har sammenheng med at jeg begynner dagen i stillhet. For en som kaller seg supersosial og pratsom, var det ganske unaturlig. Men Tomas Sjödin kom til et punkt der han måtte.

– Jeg har ingen naturlig hang til stillhet, men jeg er nødt til å skjære ut minst én stille time i kalenderen hver dag, ellers blåser jeg bort. Hver morgen starter i taushet for pastoren. Han er helt stille, så kommer bønnen etter hvert.

– Det som forandrer ens liv, er det regelmessige, hva man gjør hver dag og hver uke. Enhver må finne sin form og holde seg til den. Da blir det en stabilitet og et fundament i livet. Tausheten og stillheten gjør oss til mennesker med klarere blikk, et rikere følelsesliv og et dypere engasjement. Å være stille har gjort meg til en bedre lytter. Jeg er blitt mer nærværende, hevder han. Det har vært helt avgjørende i jobben med å lede menighetens sosialarbeid. Folk med store utfordringer oppsøker Smyrnakyrkan i Göteborg. Det er asylsøkere, mennesker med rusproblemer, folk som sliter med sykdom og gjeld. Det hender ofte de frivillige kommer til pastoren og melder om full krise.

– Da har jeg ikke alltid noe svar. Men når jeg har vært i stillheten med Gud tidlig på dagen, blir jeg mer forberedt til å ta tak i ting som oppstår. At jeg kan være så rolig, har direkte sammenheng med stillheten om morgenen der også bibellesningen har vært sentral, forteller han. Den produktive forfatteren har skrevet mye om hvile. I sin ferske bok, Lyden av stillhet, beveger han seg fra stillhet til bønn. Han skriver om hva det gjør med oss å være i ro. For det skjer noe når vi lukker døra og setter oss ned i yndlingsstolen, legger oss i hengekøya og lytter, eller går alene i furuskogen.

Guds ømhet

Det er ferietid, men hva gir oss ro og tiltrengt hvile? Er det å ligge sanseløs i sola på et svaberg? Vugge i hengekøya under trekronene? Traske over fjellviddene? Eller sitte ved et stille tjern?

– Vi faller raskest til ro ved et vannhull på savannen, sier forskningen, noe som Bibelen allerede har fastslått. For vann gjør oss stille, sier Sjödin og henter fram profeten Elia i Det gamle testamente. Gud hadde en bevisst hensikt da han førte Elia til bekkeravinen Kerit. Profetens liv var i fare etter at han hadde refset landets ledelse, han trengte et skjulested, men også et hvilested. Ved vannkilden fikk han alt han trengte. I Salme 23 i Bibelen forteller David hvordan Gud leder oss til hvilens vann og grønne enger.

– Salme 23 rommer hele livet. Man finner en plass i sitt liv der en ikke trenger å fortjene noe. Her er det godt å være, jeg kan synke ned og være trøtt. Samtidig har jeg Guds kjærlighet ett hundre prosent. Vi er ellers så opptatt av at det vi gjør skal gi resultater, men her er det godt nok at jeg bare innfinner meg. At vi kan få legge oss ned, er et uttrykk for Guds ømhet. Han vet at jeg ikke holder i det lange løp hvis jeg ikke hviler. Da går det ut over mine nærmeste, de jeg elsker. Derfor er hvile en kjærlighetshandling. Om jeg hviler, elsker jeg i praksis de jeg har rundt meg. Når jeg er dårligst som forelder, er jeg ofte sliten. Da er det lett å si ting som man angrer på etterpå. Å hvile er å ta ansvar for det viktigste i mitt liv.

Les mer om Krigsropet her

Få igjen pusten

Bibelen nevner ordet «hvile» 112 ganger. Hvorfor er Gud så opptatt av at vi skal få hvile?

– Hvilen er en del av skapelsesordningen. Gud «behøvde» tydeligvis hvile selv, siden han la inn hvilen som en syvendedel av skapelsesuken. De første menneskene kom sent inn i hagen, den sjette dagen. Da sa Gud: «I morgen skal dere hvile». Faktum var at de ikke hadde gjort noe før, likevel skulle de begynne der. Mens vi ser på søndagen som den siste dagen i uken, er hviledagen i jødisk tenkning den første dagen i uken. Så hvilen kommer før aktiviteten. Det sier noe om hvor høyt den ble verdsatt. Hviledagen er så viktig i vårt liv, en dag for fellesskapet og kjærligheten. Hva skjer når vi hviler? Tomas Sjödin går til bokhylla og henter The Message, Bibelen skrevet i et hverdagsspråk. Der står det i Salme 23: «You let me catch my breath», eller røft oversatt: «Du lar meg få igjen pusten».

– Vi kommer inn i Guds pust når vi hviler. Han som har skapt oss, vet at vi kommer til å slite oss ut ganske fort hvis vi bestemmer selv.

– Er det mulig å finne hvilen når alt stormer rundt en?

– Ja! Rastløsheten er hvilens fiende. Jeg kan være i stormens øye, og legge hver dag i Guds hånd selv om jeg ikke kan se noen utvei. Når jeg legger meg her og takker Gud for at han er, for hans nærvær, er det alltid en som er med. Senere kan man se situasjonen på en ny måte. Han spretter opp:

– Skal jeg vise deg mitt hjørne? Han loser oss ut av kontoret, inn i dagligstua til en velbrukt, grønn lenestol. Det slitte setet har blitt forsterket med et teppe.

– Et bra sted å begynne dagen, fastslår han.

Det vi lengter etter

Så var det ferien, da. For noen kan det være utfordrende å finne hvilepulsen i de etterlengtede ukene.

– Iblant trenger man tid for å komme ned i tempo og slippe det man står i. Hvis jeg utpå sommeren kan si: «Jeg har ikke tenkt på jobb», da har jeg kommet ned i en hvile som man kan forvalte resten av året. Når en har smakt den lange hvilen, er det lettere å ta den igjen i en weekend, mener Sjödin.

– Under pandemien har flere kjent at det kan bli vel mye hvile og stillstand. Hva tenker du om det?

– Ja, mange har blitt påtvunget et roligere tempo. Spørsmålet er hva man fyller tiden med. Jeg tror pandemien har lært oss å leve et liv som er mye sunnere. Vi er mer hjemme og reiser ikke så mye. Det kan være minst like spennende å utforske nærmiljøet. Han elsker Italia, men har som mange andre, utsatt flyturen. Sammen med gode venner har han og kona tatt turskoene på og utforsket Västra Götaland.

– I denne tiden har vi fordypet relasjonen til noen få, det er vi blitt bedre på. Ingen av oss klarer å ha dype vennskap med mange. Om få uker drar han lenger, nordover til Kramfors der han har røttene sine.

– Det er et vannhull for meg. Det er ingen steder på jorden der jeg kommer så fort til ro som der.

Å forstå hvem vi er

På svensk betyr «tystnad» både stillhet og taushet, et positivt ladet ord, ifølge Sjödin.

– Det er inte tyst i tystnaden. Stillhetens store spørsmål er ikke hva vi ikke vil høre, men hva vi lengter etter å høre. For noen kan stillheten og hvilen bli en påminner om noe vi ellers løper fra. Sjödin er klar over at smertefulle minner kan melde seg, vi møter oss selv på godt og vondt. Likevel fastslår han at stillheten er legende. For det skjer noe hvis vi våger å la tomrommet være der og nullstiller oss selv.

– Vi kan lære oss å bli venn med stillheten. Den hjelper oss til å forstå hvem vi er. Vi kan bli vár det finstilte i tilværelsen. Hvis vi er stille og lar tankene komme, da blir også koblingen til Gud veldig tydelig. Det erfarte han for to år siden. I seks uker ble den travle pastoren tvunget til å ta det fullstendig med ro. Ryggen som hadde kranglet lenge, ble operert, og Sjödin ble beordret til å ligge mye, lytte og rusle i skogen. Der fant han en annen atmosfære, andre lyder, og lærte seg å lytte på en ny måte.

– Man lærer å lytte til Guds skaperverk, man flytter fokuset bort fra seg selv. Er det noen som virkelig trenger stillheten, så er det de sosiale. Det som krydret tiden mens kroppen ble leget, var at jeg kjente at ingen forventet noe av meg. Jeg kom inn i en dypere hvile.

Gud i stillheten

Kanskje er det noe av dette Jesus inviterer oss til når han i Matteus 11,28 sier: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Motstykket er muligens alle ordene vi lirer av oss? Med oppvekst i en pinsemenighet har Sjödin opplevd at bønn kan bli temmelig pratsomt, særlig på bønnemøter.

– Det hadde vært fint om Gud hadde fått en sjanse til å si et ord. For han er ivrig etter å si noe til meg, han taler ofte med en hvisken eller små bokstaver. Om jeg er stille innfor Gud, så kan det føde noe. Da våkner behovet for å si noe til Gud. Om man bare raser inn i bønn med behovene sine, risikerer man å aldri høre hva Gud sier først, sier Tomas Sjödin.

– Tausheten er ikke tom. Den er så aktiv at jeg faktisk vokser. I min verden er stillheten full av lyd. Om man lytter til Gud, kan man oppdage ham over alt, og aller tydeligst i naturen. Når folk har fortalt ham at de synes det er vanskelig å be, har Sjödin gitt dem en utfordring: «Gå ut i skogen og lytt!»

– Senere har flere sagt at de har fått tilbake bønnelivet sitt. Bønn handler ikke om prestasjon: «Det er når vi finner hvile i at Gud er den som har bedt om å møte oss, den som har ventet på oss ved møtestedet og har lagt alt til rette, det er da hvilen i bønnen har en mulighet til å innfinne seg», skriver han. Hjemme i Säve strekker pastoren seg ut i «hängmattan» og humrer når han hører at hengekøye-salget i Norge har skutt i været det siste året.

– Det må jo være et uttrykk for en lengsel etter å bli gynget. Her opplever du en vektløshet, du slipper jorden og alt den står for.