Vandring gjennom påska 3

Hvordan møter Gud tvilen vår?

Når veien som en gang var opplyst, med ett føles mørk, kan tvilen gnage og usikkerheten råde. Men ved siden av våre egne fotspor, finnes fotsporene til en som møter oss der vi er med omsorg, og leder oss fremover.

• Foto: Tekst: Dan Christian Kristoffersen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 7, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

På Anfield Stadium i havnebyen Liverpool, kan man høre rungende toner av fotballhymnen You´ll Never Walk Alone på matchdagene. Tusenvis av menn, kvinner og barn synger av full hals for samhold mellom lag og supportere. Sangen forteller om håp etter stormen, og om en vandring man ikke behøver å gå alene. I Lukas-evangeliet møter vi to disipler som kjemper en kamp om tro og tvil. Mannen som de trodde var Messias, hadde blitt korsfestet og begravet. Samtidig har de fått høre utrolige nyheter om at den samme mannen skal ha stått opp fra de døde. Midt i vemodet og forvirringen, slår en tilsynelatende ukjent fyr følge med dem på veien.

Les mer om Krigsropet her

– Historien om Emmaus-vandrerne er på en måte også en fortelling om deg og meg, sier Daniel Egeli.

– Vi er alle på livsvandring. Alle har vi våre kamper, og selv om mange av oss føler at vi går alene, så er Gud der, og kan snu håpløshet til håp.

I møtet med de to vandrerne gjør Jesus et poeng ut av å ikke vise umiddelbart hvem han er. Daniel forteller at hvis Jesus hadde kommet til dem som en lysende og overveldende skikkelse, så hadde historien blitt helt annerledes, og vi hadde gått glipp av en viktig dialog.

– Selv om Jesus allerede vet hva de to disiplene tenker på, så inviterer han dem like fullt til en samtale hvor de kan sette ord på de vanskelige følelsene og tankene, for Gud er omsorgsfull og relasjonell, og er ikke redd for vår tvil.

Jesus viser seg for Emmaus-vandrerne

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
(Lukas 24, 13–35)

To hender holder et brød

Helheten

Et puslespill består av flere brikker, og det er først når man har satt brikkene riktig sammen, at vi kan se det store bildet og den store sammenhengen. På vandringen fra Jerusalem til Emmaus gikk den ukjente medvandreren i disiplenes egen takt, og stilte spørsmål som trigget til refleksjon og ettertanke. Han minnet dem om hva Jesus hadde sagt måtte skje, og forklarte på en forståelig måte hvem som er hele Bibelens hovedperson, og hvorfor håpet fortsatt lever.

– Disiplene som Jesus her snakker med, hadde vokst opp i synagogen. De kunne historiene om både Moses og Abraham, og hadde lært å resitere tekstene fra det vi i dag kaller Det gamle testamentet, sier pastoren.

– Jesus satte nå alle skriftene i sammenheng, og viste at det er han som får hele puslespillet til å gå opp. Bibelen handler om ham. Alt sammen, fra første Mosebok og utover.

– Hvordan henger det sammen, siden Jesus ikke dukker opp ved navn før i Det nye testamentet?

– Jesus var der i skapelsen, og allerede i Edens hage fortelles det om han som skal komme og knuse slangens (Djevelens) hode. Alle profetiene peker på ham, og han var der med Israels stamfar Abraham. Jesus er Gud.

– Er dette et eksempel på at det er viktig – også i dag – å ha god bibelkunnskap?

– Det svarer jeg et rungende «ja» til! Kort tid før han ble korsfestet, fortalte Jesus følgerne sine at de måtte ta vare på det han hadde fortalt dem. Bibelen er Guds kjærlighetsbrev til menneskeheten. Den forteller hvor høyt han elsker oss, og hjelper oss til å holde stø kurs i livet, så vi i dag ikke går rundt og kun føler at Gud har sagt noe til oss.

Matrester, ord og ånd

Måltider er viktig. Det er øyeblikkene for å nære vennskap og familiebånd, et sted hvor man kan snakke sammen om stort og smått, og dele liv. Jesus viste seg flere ganger etter oppstandelsen fra de døde, og veldig ofte var mat involvert, også med Emmaus-vandrerne.

– Jesus brukte i tillegg maten til å vise at han ikke var noe spøkelse. Han spiste rett foran øynene på folk, og det lå igjen brødsmuler og beinrester etter fisk. Disippelen Thomas fikk også kjenne på sårene hans etter korsfestelsen.

– Når vandrerne forstår at det er Jesus som sitter sammen med dem, blir han plutselig usynlig. Hva tenker du om det?

– Gjennom århundrene har kirken fulgt en usynlig Gud, og det viser at tryggheten på Gud ikke ligger i å se Jesus fysisk, men å bli fylt av ham Bibelen kaller Den hellige ånd, som rett og slett er Gud midt iblant oss.

Daniel forklarer at veien tilbake til gammelt liv og gamle tanker er skremmende kort for de fleste av oss. Derfor trenger vi en kraft som holder ilden ved like og viser oss hva Bibelen sier. Dette gjør Den hellige ånd.

– Kirken trenger Ordet og Ånden. De to triste Emmausvandrerne trodde de gikk i retning av en solnedgang, helt til Gud selv ruslet opp ved siden av dem og viste dem at solen ikke var i ferd med å gå ned, men i ferd med å stå opp. For dem, og for en hel verden! Gud går også ved siden av oss i dag, og hvis vi gir ham oppmerksomheten vår, kan han endre livet vårt fra solnedgang til soloppgang.

Historien om Emmausvandrerne er på en måte også en fortelling om deg og meg.
– Daniel Egeli, pastor i Filadelfiakirken Oslo

En gnist

I Bibelen finnes et brev som ble sendt til de kristne i byen Korint i Hellas. Der står det blant annet om en liste med over 500 mennesker som så Jesus levende igjen – samtidig. Brevforfatterens navn var Paulus, en mann som en gang forfulgte de første kristne, før han fikk et livsforvandlende møte med den oppstandne Jesus. Også Emmaus-vandrerne møtte Jesus etter korsfestelsen, og de skyndte seg tilbake til Jerusalem og de andre disiplene. De måtte fortelle om hva de hadde sett og hørt.

– Jesus blåste liv i glørne som fremdeles fantes hos Emmaus-vandrerne, for troen er en gave som Gud aldri tar tilbake.

– Kan vi relatere til det i dag? At det finnes tro midt i tvilen man kanskje sliter med?

– Definitivt. Troen kan nesten oppleves irriterende udødelig, smiler Daniel.

– Selv om man sliter med fortvilelse, uløste regnestykker eller møter kristne som gir et dårlig inntrykk av Gud og hans kirke, så er det likevel mange som ikke klarer å gi opp troen.

Pastoren forteller at han kan møte mennesker i begravelser som er tydelige på at de ikke tror, og likevel sier «men». Han tenker man må ha troen som utgangspunkt for å kunne tvile.

– De henger sammen. Så ikke vær så redd for tvilen din. Ofte handler den om krevende følelser eller spørsmål til en tro du bærer inne i deg. Følelser og spørsmål de fleste av oss tidvis brytes med.

– Hva er egentlig denne «brannen» som Emmausvandrerne snakker om?

– Det kan nesten sammenlignes med en slags forelskelse. Plutselig snus prioriteringene og livsperspektivene på hodet, og denne brannen har bredt seg utover verden i 2000 år, og brenner i aller høyeste grad den dag i dag.

Daniel forteller om mennesker han har møtt i andre deler av verden, som forteller om en mann som har dukket opp i landsbyen med naglemerker i hendene; med andre ord åpenbaringer av Jesus, som igjen har ført til at mange mennesker har blitt kristne.

– Troen på Jesus strekker seg fra Reykjavik til Jerusalem, fra Sydney til Hong Kong, sier han.

– Og troen og kirken spres ikke på grunn av plikt eller tvang, men nettopp fordi hjertet brenner. I likhet med Emmaus-vandrerne ønsker man å fortelle andre om det man har sett og hørt, om en Gud som ser deg, også i tvil og mørke.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER