Hvorfor går ikke barnefattigdommen ned?

Hvorfor går ikke barnefattigdommen ned? Det var ett av de store spørsmålet på Arendalsuka tidligere i høst. Sammen med Kirkens Bymisjon, Redd Barna, Røde Kors, Sanitetskvinnene, UNICEF Norge og Voksne for barn, kom Frelsesarmeen med innspill rundt familiefattigdom. For selv om Norge har forpliktet seg til å gjennomføre FNs bærekraftmål nummer 1, og halvere barnefattigdommen innen 2030, har barnefattigdommen i Norge økt årlig siden 2011.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 115 000 barn lever i vedvarende fattigdom. Det kan få store konsekvenser for muligheter til å lykkes på skolen, ha et sunt kosthold og god helse, et trygt sted å bo og delta i aktiviteter. Flere politiske tiltak er satt inn uten at den negative trenden snur.

Les mer om Krigsropet her

Bakgrunnen for samarbeidet under Arendalsuka, var et møte organisasjonene hadde med barne- og familieminister Kjersti Toppe i mai. Ministeren ønsket å få innblikk i utfordringer og forslag til løsninger for å få ned barnefattigdommen.

I etterkant av samtalen gikk organisasjonene i dybden på hvert sitt «problemområde». De forskjellige innspillene ble presentert under Arendalsuka, og de skal også gis ministeren i form av notatet «Familiefattigdom i Norge – utfordringer og politiske tiltak».

– Det er veldig virkningsfullt når organisasjonene står sammen, sier assisterende sosialsjef i Frelsesarmeen, Elin Herikstad.

Hjem, kjære hjem?

Frelsesarmeen har fordypet seg i boligutfordringer for barnefamilier.

– Bolig er en av de mest grunnleggende tingene mennesker trenger. Det kommer ganske tidlig i behovspyramiden, lenge før arbeid. Å vite hvor du skal sove, hvor barna dine skal ha en trygg base, kommer før det meste andre i livet, sier Herikstad.

Hun ser at for mange av de familiene Frelsesarmeen har kontakt med, er bolig er en stor utfordring.

– De må bytte bolig ofte, det er dårlig boligstandard og høye leiepriser. Noen har jo kommunale boliger, men veldig mange er henvist til det private leiemarkedet. Flere av disse sliter med å skaffe depositum. Å ikke ha en stabil boligsituasjon er veldig krevende. Noen vet at de snart må ut av en bolig, men vet ikke hvor de skal flytte.

Utfordringene med arbeidslinja

I Norge er det et sterkt fokus på «arbeidslinja», at flest mulig skal komme seg ut i varig arbeid, og at det også er veien ut av fattigdom. Herikstad ser at det er veien å gå for mange. Hun påpeker at også Frelsesarmeen gjennom Fretex har et godt opplegg for å få flere ut i varig arbeid.

Samtidig ser mange av de frivillige organisasjonene at et ensidig fokus på arbeid gjør at mange faller utenfor. Foreldrene som er ikke i stand til å jobbe, som ikke kan jobbe fulltid, eller som må bruke mange år på utdannelse eller helseutfordringer, kan slite med å gi barna gode oppvekstforhold.

– Når familien er på sosialhjelp, er det et stort fokus på foreldrene. Det skal det være, men vi mener at det må være mulig å ha parallelle løp, hvor man både jobber med at foreldrene skal i arbeid, men også at barna har det bra her og nå. Barn har egne rettigheter, og de må ivaretas på en bedre måte.

Hun ser at de familiene som har dårligst råd, ofte blir prisgitt useriøse utleiere og ender opp med en bolig som har dårlig standard. Slike familier møter Frelsesarmeen ofte gjennom prosjektet FamilieBosatt, Oslo Slumstasjon og andre velferds- og omsorgssentrene rundt om i landet.

I notatet «Familiefattigdom i Norge» har Frelsesarmeen to hovedpunkter de legger ekstra vekt på. De mener at Nav må bli pliktig å gi familier veiledning og praktisk bistand, slik at de sikres en god nok boligsituasjon. Frelsesarmeen ønsker at det kommer på plass en kontrollinstans i Nav, som i tillegg til å hjelpe og veilede familien til å finne en bolig, samtidig godkjenner at boligen er trygg nok. Ønsket er at instansen skal få mulighet til å pålegge utleier å utbedre feil og mangler ved boligen.

– Ofte ser vi at familier bor i boliger som har mugg og råte, eller generelt har for dårlig standard. Det er en bolig man må komme seg ut av på sikt, fordi det ikke er bra å bo der.

Herikstad ser også at barnefamilier ofte må bo i samme boligkompleks som mennesker som lager mye uro og ustabilitet, blant annet på grunn av rus. Sprøytespisser kan ligge i området, og det kan være mye bråk hele døgnet.

– Selv om det er en lekeplass utenfor huset, er den ofte ikke trygg, sier hun.

Frelsesarmeens andre hovedpunkt, er at det boligsosiale arbeidet i Norge skal styrkes, ved at det for eksempel kommer på plass ordninger som gjør det enklere å gå fra å leie til å eie.

– Vi må også ha bostøtteordning som i større grad prioriterer barnefamiliene. Det er konkrete tiltak som faktisk kan bidra til å redusere barnefattigdommen.

Herikstad mener vi hele tiden må være på jakt etter de gode universelle ordningene, samtidig som man også har fokus på individ- og familiebasert støtte, fordi alle familier er forskjellige.

I Frelsesarmeens program «Håp i bagasjen», som er etablert flere steder i landet, tar man en skikkelig gjennomgang i forhold til familiens situasjon.

– Gjennom veiledning og støtte lykkes man mye bedre når man ser på hele familiens liv og hvordan situasjon er, og ikke bare tenker at mor eller far må få en jobb akkurat nå for enhver pris. Hvis boligsituasjonen er vanskelig, barna ikke er aktive sammen med andre, man er lite integrert, eller det er andre hindringer, er det vanskelig å stå i en jobb over tid.

Selv om det ikke nødvendigvis er slik at fattigdom går i arv, ser Herikstad at det er flere barn fra lavinntektsfamilier som faller ut av skolen, og det er få målrettede tiltak som fanger dem opp. Hun mener det er god grunn til å se på hvilke grupper av foreldre som er overrepresentert i familiefattigdomsstatistikken, og sette inn målrettede tiltak for denne gruppen. Både innvandrere, storfamilier og aleneforsørgere er gjengangere her.

En liten seier

I årevis har mange av de frivillige organisasjonene kjempet for at barnetrygden skal holdes utenfor når man beregner sosialstønaden til en familie. Fram til nå, har det vært opp til den enkelte kommune å avgjøre dette. Resultatet har vært at noen få kommuner har gitt barnetrygd i tillegg til sosialstøtte, mens de aller fleste har sett på barnetrygden som en del av familiens samlede inntekter.

Dermed har de aller fattigste familiene i praksis ikke fått barnetrygd som en ekstra støtte til barna, noe alle andre familier i Norge får. Men fra i år er det lovpålagt å holde barnetrygden utenfor når sosialtrygden skal beregnes. I tillegg er barnetrygden for barn under seks år økt fra 1054 til 1 676 kroner.

– Det er vi svært fornøyd med. Neste kamp er jo at barnetrygden for de over seks år også skal indeksreguleres, for det koster jo ikke mindre å ha barn som er eldre enn seks år, heller tvert imot.

Selv om økt barnetrygd har ført til at noen foreldre har kommet seg over fattigdomsgrensen, vet Herikstad at en del av disse familiene lever helt på grensen til lavinntekt. Hun er glad for at regjeringen nå har nedsatt en ekspertgruppe som skal foreslå tiltak som skal gi barn bedre levekår og forebygge at fattigdom går i arv.

– De ønsker innspill, også fra de frivillige. Jeg håper at Frelsesarmeen kan være aktive og komme med gode forslag slik at vi også kan bidra til at tiltakene blir gode.

Ønsker ny husleielov

Leieboerforeningen får stadig flere henvendelser fra folk som har uverdige leieforhold. Noen saker blir tatt videre til domstolene, men det er få som har økonomi til det. Daglig leder Lars Aasen mener en ny husleielov må på plass.

– Vi kan ikke herje med folk slik vi ofte gjør i dagens leiemarked og la dem bo utrygt, sier han.

Det er over en million innbyggere i dette landet som er leietakere. Mens noen har gode boforhold hos seriøse utleiere, er det andre som må ta til takke med dårlige boliger og utrygge forhold. Leieboerforeningen, som er en medlemsorganisasjon som gir juridisk veiledning og advokatbistand til leieboere, har siden juni mer- ket en kraftig vekst i antall innmeldinger. Foreningen bistår normalt i rundt 2000 saker i løpet av et år.

Daglig leder Lars Aasen ser at husleieloven fra 1999 ivaretar leietakerne på en mangelfull måte. Han mener loven er utformet i en tid der det å leie bolig ble sett på som en midlertidig løsning, og at boligens standard, og regelverket rundt et leieforhold, dermed ikke ble gitt særlig høy prioritet. I dag er det imidlertid stadig flere som leier bolig på permanent basis, og mange spår en ytterligere vekst i leiemarkedet.

– Forbrukerrettighetene dine som boligleier er dårlig ivaretatt. Alle har krav på en trygg og god bolig til en anstendig pris, men disse rettighetene oppfylles ikke gjennom dagens lovverk, sier Aasen.

Han ser at mange av utleieboligene er små, har lav standard, og ofte ligger i områder med annen bomiljøbelastning, blant annet støy og kriminalitet. Nesten halvparten av henvendelsene til Leieboerforeningen handler om forhold knyttet til oppsigelse eller mangler ved boligen.

Sammen med andre aktører mener Leieboerforeningen at husleieloven må bli gjennomgått av et offentlig utvalg.

– Vi trenger et tosporet system. Et eget spor for dem som driver dette som næring, og et for de som leier ut deler av egen bolig eller en ekstrabolig. For utleiere som driver dette som næring, kan vi sette strengere krav. Vi trenger en ny lov som gjør leiesektoren mer moderne, velegnet og robust.

På samme måte som at Svanemerket på såpa informerer om at du får et produkt uten skadelige kjemikalier, jobber Leieboerforeningen og andre aktører med å få på plass en sertifisering av både utleier og utleieboligene.

– Et slikt merke vil føre til at forbrukerne vet at de trer inn i et skikkelig leieforhold der alle krav og regler blir fulgt.

Å leve med utrygghet

Hovedregelen for leiekontrakter, er at den minst må vare i tre år. Leier man i en privat bolig, er minstetiden ett år. Aasen ser at svært mange utleiere avslutter leieforholdet etter at kontrakten er utløpt, og kan be leieboer om å flytte uten å oppgi noen grunn.

– Slike korte kontrakter er veldig krevende. Hvis du har barn som går i barnehage eller skole, og som har sine venner i lokalmiljøet, er det vanskelig å måtte flytte. Trygghet er en av de viktigste faktorene for barnefamilier, enslige forsørgere, og økonomisk vanskeligstilte.

Det stilles visse krav til en utleiebolig, men mest i forhold til rømningsveier og brannsikkerhet.

– Det er ingen krav til innvendig standard. Leieboerforeningen får mange henvendelser om mugg i utleieleilighetene, men ser at det er vanskelig å nå gjennom i domstolene med slike saker. Selv om Folkehelseinstituttet sier at ingen skal ha boliger med mugg eller fukt, finnes det ikke nok samstemt dokumentasjon om at sopp og mugg er farlig for mennesker, sier Aasen.

Han er glad for at Husleietvistutvalget både er raskere og billigere enn en vanlig domstol. Men også her ser han at det er vanskelig å vinne saker som handler om mugg i leiligheten. Selv i tilfeller der leietaker vinner fram i retten, eller flytter på grunn av dårlige forhold, ser Leieboerforeningen at de samme leilighetene er ute igjen på markedet etter få dager – i like dårlig stand som før.

Siden konkurransen om boligene er så stor som i dag, ser Aasen at det alltid vil være noen som må ta til takke med slike boliger.

– Vi har ikke et offentlig tilsynsorgan eller sanksjonsmuligheter hvor leiligheter som ikke burde vært leid ut, tas ut av markedet.

Han ser at også standarden på mange kommunale boliger er for dårlige. Leieboerforeningen hadde i en periode et samarbeid med Nav i Oslo, hvor Nav fikk en vurdering av enkelte boliger. Prosjektet er nå avsluttet.

– Utfordringen er at det er mangel på gode boliger, samtidig som det er mange som har rett på å få kommunal bolig. Derfor har ikke Nav stor kapasitet til å vektlegge at boligene har den beste standarden.

Per dags dato er Nav nødt til å tilby en familie bolig i den bydelen eller kommunen de hører til. Kommuner og bydeler som har for få familieleiligheter kan ikke bosette en storfamilie i en annen bydel eller kommune som har mer egnede boliger. Resultatet kan bli at 3–4 personer deler et soverom, og at foreldrene må bo i stua.

De med størst bagasje

Når leiemarkedet er så tøft som det er i dag, blir det ekstra krevende for dem som har store utfordringer i livet fra før, som dårlig økonomi, sykdom, avhengighet, eller tidligere kriminell bakgrunn.

– Mange av de Frelsesarmeen kommer i kontakt med, er nok blant dem som har det aller vanskeligst på leiemarkedet. Det er en skamplett at vi skal gjøre det så vanskelig for de som allerede har store utfordringer.

Leieboerforeningen har samarbeidet med Frelsesarmeen i forbindelse med å skaffe boliger til personer som skal løslates fra fengsel.

– Vi har hørt at noen må gå på visninger iført håndjern. Da er det vanskelig å få leie bolig, og mange ender opp med et dårlig boforhold et sted der egentlig ikke vil være, omgitt av rus og kriminalitet. Da er man tilbake på kjøret igjen ganske fort.

På et nylig seminar møtte Aasen en person som hadde en bakgrunn med rus og kriminalitet, men som hadde tatt grep om eget liv. At han fikk en trygg og god kommunal bolig hadde vært helt avgjørende for at han hadde klart å holde seg rusfri i flere år, og hadde fått jobb. Men det var andre på seminaret som hadde dårlige boliger og fortalte hvor frustrerende det var.

– Det viser at for å få fullverdige liv, er bolig ekstremt viktig, og særlig for dem som allerede har tung ryggsekk. Og da kan vi ikke herje med dem som vi ofte gjør i dagens leiemarked og la dem bo utrygt.