Hyttero og sjelefred

For et øyeblikk siden gikk vi i en grå og trafikkert Oslo-gate – nå er vi i et paradis av blomster og trær, små hytter i friske farger, fuglesang og fred. Etter en omvisning i hyttas tre bittesmå og koselige rom i pastellfarger, og en liten rundtur blant trær, urter og blomster, setter vi oss på plattingen for en god og lang prat. Den skal handle om kolonihytta, om den kristne troen og om «ho mamma». Dette snakker Lise gjerne om. Men den skal også handle om å leve med kronisk sykdom og smerter i alle ledd. Dette snakker ikke Lise like gjerne om. Det er noe hun har unngått i alle år.

Les mer om Krigsropet her

Mamma bar oss igjennom

Oberstløytnant Lise O. Luther er offiser i Frelsesarmeen, og for tiden er hun Forvaltningssjef i Frelsesarmeen. Frelsesarmeen er en stor organisasjon, og avdelingen hun leder skal sørge for at Frelsesarmeens verdier forvaltes på en sunn og god måte. Forrige «ordre» var som assisterende nestleder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Hvordan havnet harstadværingen inn i dette? Lise begynner med begynnelsen.

– Pappa tok oss barna med på søndagsskolen på Frelsesarmeen hjemme i Harstad. Da han døde i 1973, fortsatte mamma med det. Hun som brått ble enke med fire små, fikk et sterkt og godt nettverk der. I en tid hvor krisepsykiatri ikke var oppfunnet, ble Frelsesarmeen det trygge stedet for familien vår, smiler Lise alvorlig.

– Det var i voksen alder vi hadde evne til å forstå det ansvaret hun hadde båret for oss i alle år. Vi hadde alt i ho mamma. Hun bar oss igjennom helt til det var vi som bar henne. Det var aldri de store høyder med henne, heller ikke med troen hun lærte oss. Den var bare en helt naturlig del av livet. Hver morgen og kveld så vi henne med en åpen bibel og foldede hender.

Lise valgte å bli soldat i Frelsesarmeen, som sin mor. Men det er et stort steg fra å være en soldat i Harstad, med et vanlig sivilt yrke, til å utdanne seg til offiser og jobbe på heltid i Armeen.

– Først studerte jeg økonomi, men innerst inne visste jeg hele tiden at jeg skulle bli offiser, forteller Lise.

– Jeg som er så traust og jordnær, hadde fått et radikalt kall.

Lise røper at dette skjedde helt konkret, og at hun våknet midt på natta, men flere detaljer får vi ikke. Slike opplevelser gir kan hende bare mening for dem som opplever det selv, tenker hun. For andre kan det høres merkelig og virkelighetsfjernt ut. For Lise har det åpenbart vært sterkt nok til at hun står ved beslutningen flere tiår senere.

Et halvt år på sykehus

Sommeren 1993 kjørte den 28 år gamle løytnanten fra Nord-Norge og skulle tilbake til sitt arbeidssted i Lillehammer. Hun var leder for Frelsesarmeens arbeid der.

– Mamma fulgte meg et stykke på veien. Fra Trondheim skulle hun ta toget nordover. Da klarte jeg nesten ikke å få kofferten hennes ut av bilen, for hendene mine sviktet. Jeg kom meg til Lillehammer med fryktelige smerter i hele kroppen. Den var helt stiv. Fastlegen sa: «Jeg kan si med en gang at du har fått akutt leddgikt». Leddgikt? Jeg hadde aldri hørt ordet før. Lise forteller historien med etterpåklokskapens selvironi.

– Legen ville legge meg inn på revmatisme- sykehuset med det samme, men jeg forklarte at det var nok helt umulig. Jeg skulle ta imot min nye assistent, og jeg skulle til et stevne i Hallingdal. Hjemme hos offiserene på Gol fant jeg et gammelt helse-leksikon. Jeg slo opp på leddgikt og fant fæle bilder av deformerte kropper – helt grusomt! «Er det dette jeg går i møte», tenkte jeg ganske skrekkslagen.

Det ble ikke en uke eller to på sykehuset for den unge Lise. Hun var innlagt et halvt år på revmatismesykehuset i Lillehammer.

– Hva kunne de gjøre for deg på sykehuset?

– Det handlet om å få kontroll på utbruddet og finne medisin som kunne fungere. Jeg fikk også kurs i det å leve med leddgikt, men den informasjonen var jeg ikke i stand til å ta imot på den tiden. Jeg var i sjokk. Det kom en stor uro over meg. Hvordan skulle livet bli med en kropp som var i krig med seg selv?

– Du var i starten på et yrke som du opplevde å ha et kall til. Hva tenkte du om det?

– Jeg ble fortvila, og jeg kjempet hardt med Gud – spesielt en natt på sykehuset. Jeg diskuterte og spurte: «Hvorfor skal jeg ha det så vondt?» Da skjedde det noe. Det er rart å fortelle dette, for det er egentlig veldig ulikt meg, men jeg så et skriftord på veggen: «Forfra og bakfra omgir du meg». Jeg har nok kjempet senere også, men siden den natta har jeg følt på en indre ro, tross alt som er usikkert med en slik sykdom.

Troen er en levegg

– Kan du fortelle mer om hva troen er for deg? Den er åpenbart ikke noe som tar det vonde og vanskelige bort fra livet ditt?

Lise lar blikket gli over den sommerlige idyllen rundt seg og finner ordet hun vil bruke.

– Troen er min levegg. Den tar unna noe, men ikke alt. Jeg blir ikke fritatt for utfordringer, heller ikke for sykdommen. Leddgikt er noe som kan brenne ut, men hos meg er den like aktiv som før. Jeg vet ikke noe om hvordan framtida blir, men jeg kjenner meg trygg likevel.

Lise innser at det er umulig å forklare at det går an å være urolig og trygg samtidig, men gjør et forsøk.

– Tryggheten handler ikke om at Gud vil gjøre meg frisk, men at livet mitt kan være verdifullt og interessant likevel, at jeg kan trives og finne min vei. Jeg er nødt til å leve regelmessig for å fungere, men det går fint. Jeg trives med hverdager. Noen higer etter store opplevelser, men kanskje det beste er å trives i hverdagen sin?

– Hvorfor har det vært så vanskelig for deg å snakke om dette med smerter og sykdom?

– Jeg har vært så redd for å bli sykdommen min, at folk skulle se ordet «leddgikt» med store bokstaver over hodet mitt når de snakket med meg.

– Men nå har du likevel snakket om det, og det kommer på trykk.

– Nå er jeg blitt 55, og jeg tror jeg har bevist at jeg er mer enn sykdommen min. Frelsesarmeen har gitt meg utfordrende oppgaver i alle år, og jeg er så takknemlig for det, sier Lise.

Hun tenker med stor glede på åtte år som internat-ansvarlig på Jeløy folkehøgskole og ti år som personalsjef i Frelsesarmeen, med base på Frelsesarmeens hovedkvarter. Når vi snakker om viktigheten av å ha en god arbeidsgiver, er det en ivrig eks-personalsjef som tar ordet.

– Det er jo sånn at når man er trygg på arbeidsplassen sin, så klarer man også å yte mer, mener hun.

Lise vil også framheve tryggheten i å ha gode leger og sykehus. Hun har alltid stolt på det norske helsevesenet og følt at det spiller på lag med henne.

– Du har vel fått mange forslag til alternativ behandling, også?

– Å ja, masse, og mange råd om kosthold. Hvis jeg skulle fulgt alle kostholdsrådene jeg har fått, skulle jeg bare levd på bananer, ler Lise og løfter kaffekoppen.

– Jeg har faktisk en fordel i å ha en diagnose som folk forstår. Jeg har stor respekt for alle som lever med skjulte sykdommer, men har like vondt som meg. Ingen kan klare å bære dette alene. Jeg har en god og klok familie rundt meg, og jeg har venner som står med meg. Det er mange jeg kan takke for å ha gitt en hjelpende hånd med praktiske ting. Snart kommer det to som skal klippe hekken for meg, sier Lise og ser på klokka.

– Jeg ber dem utsette det en times tid.

Hytte i Oslo

Den utsettelsen var bra, for vi er ennå ikke kommet til historien om hvordan Lise O. Luther ble «kolonist» i Oslo. Og så må vi få vite om O-en står for Othilie eller Olava …

– Uff nei, det er nok Olga, sukker Lise og forteller at hun rev ned navnelister på skolen når mellomnavnet var tatt med.

Nei, da er det hyggeligere å snakke om kolonihytta. Hun forteller at det tok 12 år på venteliste for å få kjøpt den. Hun hadde nesten gitt opp håpet da hun fikk tilbudet om å kjøpe den lille, blå hytta.

– Jeg ble så glad! Jeg ville ikke hatt råd til å kjøpe en vanlig hytte. Kolonihyttene har faktisk en makspris, og jeg tror den ligger på rundt 300 000 nå. Det er en del regler om hvem som kan få kjøpe, og det er en del forpliktelser ved å ha en slik hytte. Det er flere timers dugnadsarbeid, og det er forventet at man dyrker jorda og holder det pent rundt seg.

Hytta til Lise ligger like ved «Portveien 2», som mange husker fra barne-TV. Hun er blitt en ihuga «kolonist» og er med i velferdskomiteen som sin dugnadsinnsats. Hun kjenner naboene, og hun kjenner historien til kolonihagene: På slutten av 1800-tallet kom ideen om hvordan Oslo-folk som bodde i bygårder, kunne få mulighet til å dyrke egen mat. I 1907 ble den første kolonihagen anlagt med parseller. Etter hvert ble det mulig å bygge en liten hytte på parsellen, slik at man kunne bo der i sommerhalvåret. I dag er det åtte kolonihager i Oslo, og det står 5000 på venteliste for å få kjøpt en hytte. Det fins også kolonihager i andre byer.

– Fremdeles er det regler for hvor mye av tomten som skal brukes som dyrkbar jord. Det er for eksempel ikke lov å bygge platting over hele gressplenen, forteller Lise.

– Er det slik at du alltid har hatt «grønne fingre»?

– Nei, smiler Lise der hun sitter i sin oase omgitt av blomster i alle farger og uten en eneste vissen rose i sikte.

– Det var noe som vokste fram i meg da jeg oppdaget kolonihagene og begynte å drømme om min egen lille plass.

Takknemlig for arbeidsgleden

Det står ikke «leddgikt» over hodet til Lise O. Luther, slik hun har fryktet. Det står «takknemlighet». Nå vil hun snakke om hvor takknemlig hun er for arbeidsgleden. Arbeidslivet ble ikke slik hun hadde tenkt da hun begynte som offiser i Frelsesarmeen. Hun kunne ikke drive med menighetsarbeid, men hun har fått bruke andre sider av seg selv.

– Jeg er en tilrettelegger, smiler hun.

– Jeg får bistå dem som jobber med det viktige grasrotarbeidet, drive sørvis slik at de får utført oppgavene sine best mulig. Da Korona-pandemien rammet oss, ble det min jobb å lede det sentrale beredskapsteamet i Frelsesarmeen. Jeg blomstrer når det koker rundt meg.

Annen hver uke er Lise likevel tett på mennesker som Frelsesarmeen først og fremst er til for. Mandag kveld er det «Tro og tilhørighet» på Frelsesarmeen på Grünerløkka, et ærverdig gammelt hus som Norges befolkning er vant til å se julepyntet til «Håp i ei gryte»-programmene på TV2.

– «Tro og tilhørighet» begynte som et Alpha-kurs for folk fra Gatehospitalet. Senere er andre kommet med, og det er blitt en plass hvor vi kan snakke om alt som opptar oss. Vi møtes som likeverdige rundt et bord, deler et tema og ber sammen. Der er jeg bare Lise. Den gruppa har tilført oss så mye, og vi har fått både soldater og nye tilhørige.

– Kan det være en fordel å ha prøvd seg litt i livet når du møter mennesker som for eksempel sliter med rus?

Lise nøler med svaret.

– Det er nok ikke mange som vet at jeg er syk, selv om de ser de skjeve fingrene mine. Uansett har de det mye tøffere enn meg. Men jeg håper at det gjør noe med meg, at jeg har en ydmykhet overfor de vanskelige spørsmålene. Jeg håper framfor alt at folk rundt meg merker den grunnleggende tryggheten jeg har i meg. Jeg tror på en kjærlig Gud, en Gud som ikke er krevende. Jeg er fri for forpliktelser overfor Gud. Det er den tryggheten jeg fikk med meg fra ho mamma. ▪