I skuddlinjen

Fredrik Græsvik har tilbragt sommeren i Norge. Dagen før flyet går tilbake til Washington hvor han jobber som korrespondent for TV2, møter han oss på hotellet ved Gardermoen. Vi forsøker å finne et rolig samtalested, men musikkanlegget tvinger oss til å oppsøke hotellets lukkede restaurant. Det varer ikke lenge før renholdspersonalet dukker opp med en støvsuger.

– Du aner ikke hvor mange ganger jeg har gitt folk 20 dollar for å være stille mens vi gjør opptak, sier han.

Veien til journalistikken

Fredrik Græsvik har i grunnen alltid trivdes i rampelyset. Han var klassens klovn i barndommen og selvskreven på revyscenen i ungdomstida. I dag er han ikke redd for å innrømme at han setter pris på å stå foran kameraene, og forteller en historie fra Arendalsuka i år, da han satt på podiet sammen med en rek-ke kolleger i forbindelse med TV-programmet «Korrespondentene».

– De sier på rad og rekke at de synes det er litt kleint når de selv blir midtpunktet i serien. Da sier jeg at jeg ikke skjønner hva de prater om. Det er kjempegøy! Det er moro å føle at jeg gjennom jobben min tar tusenvis av mennesker med på en reise.

Veien til skjermen og nyhetsjournalistikken har vært overraskende enkel og egentlig ganske tilfeldig, ifølge ham selv. Jusstudiene i Norge ble i sin tid omgjort til journalistikkstudier i USA på grunn av en kjæreste det ble slutt med allerede før avreise, og ny studieretning ble valgt ut fra hva Lånekassen støttet. Tilbake i Bergen ringte NRK Radio og tilbød ham jobb etter å ha hørt stemmen hans på studentradioen, og mindre enn ett år senere dukket det opp en mulighet som skulle forme den videre karrieren:

– På oppslagstavla var det satt opp en stillingsutlysning som presse- og informasjonsoffiser for den norske styrken i Sør-Libanon. Jeg skrev hovedoppgaven min i USA om pressens dekning av den første gulfkrigen, så jeg tenkte at «den tar jeg»!

Da oppholdet i Libanon nærmet seg slutten, møtte han et team fra TV2 med Finn Ove Hågensen i spissen. Han mente at Fredrik Græsvik kunne være den rette til å overta jobben hans, med base i Bergen og verden som arbeidsplass. Utenrikssjefen i TV2 ringte ganske umiddelbart. Resten er historie, godt dokumentert i norske nyhetssendinger gjennom årene. Hans aller første oppdrag for TV2 ble å dekke Hebron-massakren i 1994.

Konflikt og kritikk

I mange år var Græsviks jobb å rapportere fra Midtøsten, og det er nok igjennom dette arbeidet han også har mottatt mest kritikk, trusler og hets. Et raskt søk i sosiale medier viser at mange har store problemer med å skille sak og person, og mange har vanskelig for å forstå hva en nyhetsreporters jobb faktisk innebærer. «Jødene som Guds utvalgte folk», er et følsomt og betent tema i flere kretser.

– Konflikten vekker mange følelser hos folk, og ikke alle forstår objektiv journalistikk – som innebærer at vi egentlig står og teller antall bomber og antall drepte på begge sider av en krig. Det er jo det som er oppgaven vår, først og fremst. Jeg prøver å forklare dette at vi dekker konflikter fra begge sider. Min oppgave som utsendt reporter til Palestina er jo ikke å fortelle om Israels behov for å bombe, det er den andre sidens oppgave. Min jobb er å rapportere om hva som skjer når bombene faller på den siden jeg står, og så står Brigg og forteller hva som skjer på den israelske siden. Så klager folk på meg, men synes Brigg er flink. Vi forsøker jo samtidig å forklare bakgrunnen for konflikten. Det er viktig å forstå de historiske ideene her. Vi trekker de lange linjene og forklarer for eksempel hvorfor det er så viktig for Israel å ta eierskap over eiendommene på Vestbredden som verdenssamfunnet har ment ikke tilhører dem, forklarer Græsvik.

Krigens ansikt er aldri vakkert, uansett hvilke parter som er involvert. Bomber kommer alltid med lidelse og død, uansett hvem som sender dem. Det kan være ubehagelig å ta inn over seg.

– De som klager på meg, gjør nok ofte det fordi jeg forteller noe de ikke vil høre, og jeg forstår at de kan bli skuffet over sannheten. Ved å jobbe med Israel og Palestina-konflikten i mange år, har jeg alltid fått kjeft fra alle sider og fra alle de kanaler jeg kan få. Men uansett hvem Gud har valgt til hva, så er det et par rettesnorer jeg har som journalist: Det er galt å plassere bomber på en buss med sivile, akkurat som det er galt å bombe en by med sivile – uansett hvem som står bak.

Troen og nestekjærligheten

Det var under et ordskifte i avisen Dagen at Fredrik Græsvik kom med følgende uttalelse: «Jeg er en kristen journalist. Selv om min jobb ikke er å drive kristen journalistikk, utgjør min tro en viktig del av verdisynet som ligger i bunn for alt mitt virke.»

– Det var et oppslag i Dagen hvor jeg visstnok «sto fram» som kristen, men jeg har aldri prøvd å skjule det, sier han.

– Kan du utdype hva du legger i det kristne verdi-synet?

– Det er først og fremst nestekjærlighet. Dette at man prøver å gjøre det beste man kan for andre mennesker. Og at det er feil å drepe.

Nestekjærlighet blir et viktig begrep når man har sett så mye av det motsatte på nært hold.

– Da jeg skrev boka «Flukten» om flyktningkrisen i 2015, sa jeg at jeg er skuffet over nordmenn. Det var mange mennesker som druknet i Middelhavet og trengte hjelp. De første som kom, flyktet stort sett fra Syria og Afghanistan. De flyktet fra en krig. Jeg har sett hva krig er, og det er internasjonalt anerkjent at folk har lov å flykte fra en krig for å redde sitt eget liv. Det så det først ut som de fleste forstod, men så snudde det da folk skjønte at de kom til vår egen dør, selv om det ikke var så mange. Da snudde folk, de verdiene med nestekjærlighet var ikke viktige lenger. Det skuffet meg, for jeg mener de verdiene må være der. Vi må ta vare på hverandre! Det er vår fordømte plikt! Disse landegrensene som noen har tegnet med blyant kan ikke stanse folks rettigheter under krig! Jeg har anerkjent at vi er nødt til å dele vår rikdom og våre ressurser med andre. Om vi ser på utsiktene i verden nå, så vet vi at det vil komme flere kriger, flere flyktningkriser. Om vi stanser folk fra å redde sitt eget liv, da er vi medskyldige i at de dør, sier han engasjert.

– Det viktigste for meg er at fortellingene om Jesus blir kjent, de som handler om hvordan vi kan bli bedre mennesker.

Erkjennelse og bekjennelse

Den kristne bekjennelsen har på ingen måte vært like opplagt for Fredrik Græsvik bestandig. Som tenåring tok han et bevisst valg om å ikke la seg konfirmere, og på femtenårsdagen meldte han seg ut av statskirken.

– Presten lurte på om jeg ikke kunne vente litt, men jeg ville markere at jeg ikke trodde, sier han.

Senere i livet formet det seg likevel en kristen tro – en erkjennelse av at han var kristen.

– Hva skjedde?

– Jeg har ikke fått det hjemmefra på noe vis. Så det var rett og slett en erkjennelse av at de verdiene som jeg liker i kristendommen er så mange at jeg tenkte at: «Men da er jo jeg kristen». Det er egentlig bare så enkelt som at jeg føler at jeg er kristen og bærer med meg de kristne verdiene, de er en del av min kultur. Jeg vil gjerne være kristen om jeg selv kan få definere hva troen min er for meg og hvordan den skal dyrkes, sier han.

Det er imidlertid mange som vil lytte når Fredrik Græsvik selv setter hverdagsord på den kristne troen og plasserer den rett inn i det utfordrende reporterlivet.

– En gang ble jeg invitert til Olavsdagene i Trondheim hvor jeg satt i Nidarosdomen og biskopen intervjuet meg om min tro. Det er klart at da virker det stort. Men det ble en veldig fin greie. Etter det ble jeg kontaktet av masse presse som var der, og jeg var nærmest på en turné det neste halvåret og fortalte om min tro i kirker rundt omkring. Det var på en måte helt merkelig, smiler han.

Græsvik har lest hele Bibelen, både Det gamle og Det nye testamentet, og innrømmer at det er mye det kan være vrient for en dokumentarjournalist å svelge unna. Under og oppstandelse. Spørsmålstegn og forbehold. Men på den annen side – «hvorfor ikke», som han sier det.

– Jeg setter pris på å sette meg i en stille kirke, lukke øynene og slappe av. Sitte i Notre Dame en varm sommerdag i Paris, for eksempel. Gå inn i det svale rommet og føle den roen som kirkerommet gir. Det er jo en grunn til det, det er ikke bare fordi det er stille og rolig og folk hvisker. Det er noe annet som ligger der, det er en historie som beveger meg også. Jeg merker jo det. Da jeg var i FN-tjeneste tok presten i bataljonen oss med til Jerusalem, Betlehem og Nasaret. Det var første gang jeg var i Betlehem, og jeg var helt uforberedt på hvordan det var å komme inn i Fødselskirken. Jeg fikk frysninger, jeg var helt sånn ... «wow!». Du spør om jeg tror på Jesus? Her ble Jesus født! Og selv om det ikke kan dokumenteres at det var akkurat der, så er det ikke så viktig, det heller. Det å vite at store deler av verden er samlet rundt dette, det gir en fellesskapsfølelse som er god.

Med livet som innsats

Som mangeårig korrespondent i krigsområder rundt i verden, har Fredrik Græsvik vært tett på døden mange ganger. Som i 2016, under kampene om Mosul, da han rapporterte under direktesending. Plutselig hørtes skarpe skudd, og røykskyer steg opp fra sanden rett ved siden av ham.

– Jeg så ikke kulene, men jeg skjønte at det var nærme. Vi hadde leid skuddsikker bil, så jeg gikk bak den før jeg rakk å bli redd. Da jeg så det opptaket i ettertid, skjønte jeg jo hvorfor nyhetsankerene hjemme ble redde og avsluttet sendingen. Det var altså en skarpskytter fra IS som forsøkte å skyte meg. Selv trekker han fram en hendelse fra 2014, da IS tok kontroll over Mosul i Nord-Irak, og han selv satt i en bil som skulle kjøre til siste trygge checkpoint.

– Grensene flyttet seg fra time til time. Da vi kjører igjennom det sjåføren trodde var nest siste trygge checkpoint, holder jeg øynene igjen, men titter tilfeldigvis opp og får i et glimt øyekontakt med den kurdiske soldaten i det vi passerer posten. Han ser plutselig veldig forstyrra ut. Så jeg går ut og spør hvor IS er, og han peker mot et punkt 200 meter lenger ned i gata. Der sto svarte IS-flagg og to væpna menn. Da sjåføren min hadde vært der tre timer tidligere, var den posten kurdisk. Nå hadde de hoppet et skritt tilbake. Uttrykket i soldatens ansikt stanset oss. Er det rart jeg blir religiøs?

Serena hotell

Det er langt fra eneste gang livet har vært i fare. Mange husker terrorangrepene på Serena hotell, da den norske journalisten Carsten Thomassen ble drept av talibanske terrorister.

– Under terrorangrepet på Serena er man engstelig når man ikke helt vet hva som foregår, men der handlet det etter hvert mest om behovet for å gi førstehjelp. Da går vi inn i en helt annen modus. Jeg kan førstehjelp. Da handler det bare å få tak i den bagen med utstyr og begynne å hjelpe. Da har du en oppgave. Jeg tenker ikke da at jeg ikke burde vært der.

– Du tenker aldri når du lander trygt etter noe slikt, at «nå er det nok, nå skal jeg finne på noe annet»?

– Det vi sier etterpå, og som er det riktige å si, er: Det blir ikke mindre viktig å dekke dette fordi en kollega dør – tvert imot. Vi lærer noe hver gang vi blir satt på prøve, og tar andre forholdsregler neste gang. Jeg skjønner at jeg har vært ganske nær døden, og jeg har vært vettskremt. Det jeg lærte fort, er at begynner det å smelle, så løper vi.

Drømmejobben

De siste årene har bydd på andre arbeidsoppgaver. Da Donald Trump ble valgt til president, bestemte TV2 seg for å ha en fast korrespondent i Washington. Ved fire anledninger har Græsvik, sammen med den norske statsministeren, besøkt det ovale kontor og fått stille spørsmål til presidenten direkte.

– Jeg har drømmejobben nå. Jeg tenkte jeg ville savne min lidenskap for spenningen, men så er det jo egentlig det samme i USA, fordi amerikansk politikk ikke ligner på noen ting som har vært tidligere. Det er et politisk ordskifte som er helt forferdelig. Det er tidenes mest interessante presidentperiode i USA, og jeg får ha orkesterplass til noe av det rareste som har skjedd i amerikansk politikk, sier Fredrik Græsvik.

– Men jeg har tenkt på hvor avhengig man blir av adrenalinkicket. Jeg er en adrenalinjunkie, jeg liker spenningen, men det er jo den euforiske lykken over å klare å mestre oppgaver under ekstreme forhold som er lykkegreia. Når kuler og granater flyr rundt øra på deg, kjenner du det er krevende, men du kjenner en lykkefølelse når du klarer det.

Et liv i skuddlinjen har bidratt til at den erfarne utenriksreporteren er svært lite skvetten, noe de fremmøtte ved en forlagsfest i Oslo nylig fikk merke. På et tidspunkt kom det voldsomme sprak fra høyttalerne i lokalet, som lyden av en eksplosjon.

– Mange bøyde seg ned, det var vel bare komiker og skuespiller Odd-Magnus Williamson og jeg som ble stående. Han kom bort til meg etterpå og sa at han hadde sett på meg: «Om du dukker, så dukker jeg!»