Ikke akkurat på Stedet hvil

Klokka er snart 12. Regntunge skyer setter en stopper for sola i en nedstengt Oslo by. Men det skal mer til for å stoppe dem som møter opp utenfor Stedet Sagene. Det er mandag, og det er tid for tur. Gérard er klar. Med tursekk og munnbind holder han en lynleksjon i fransk uttale mens de venter på etternølerne. Victor tar en etterlengtet slurk av en Redbull han akkurat har kjøpt. Han våknet tidlig og trenger litt ekstra energi. Cara var tidlig ute, og nå kommer Anders. Han titter opp på himmelen. Det er ikke lenger noe spørsmål om det blir regn, men hvor mye det blir. Uansett blir det tur, og når Magnus Aasdalen, Peter Nilsson og Karin Sommer fra Stedet er på plass med matpakker og kaffe, setter gjengen av gårde oppover, i retning Akerselva og Nydalsdammen. Beina og praten går. Det er godt å være i gang.

Les mer om Krigsropet her

Ut på tur

Stedet Sagene er et rusfritt kom-og-bidrasted i regi av Frelsesarmeens rusomsorg. Målgruppen er mennesker med avhengighetsproblematikk, som ønsker seg en rusfri hverdag.

– Vi har som overordnet mål å skape en hverdag det er verdt å holde seg rusfri i. Hit kommer mennesker med ulik bakgrunn. Stedet er til for dem som har behov for det, sier daglig leder Line Mærlie.

Da Norge stengte ned på grunn av korona i mars i fjor, måtte også Stedet holde stengt. Siden den gang har de gjort alt de kan for å opprettholde de aktivitetene som var mulig, om enn på en annen måte. Nye tilbud er kommet til, og turtilbudet er utvidet. Tur tirsdag og torsdag ble til tur mandag til og med fredag, og det har vært gjennomført i hele koronaperioden. Mandag og fredag er det langtur på 2-2,5 timer. De andre dagene er det kortere turer. Alt avhenger av været. Men et sted mellom fem og 15 personer har hver eneste gang trålet byen på kryss og tvers og sett smug, bakgater og områder mange aldri har sett før. Det er hyggelig, det er lærerikt, det er samvær med andre, det er godt for kropp og sjel. Tilbakemeldingene har vært gode.

– Det er mange andre tilbud som er stengt ned. Folk synes det er godt å ha et fellesskap å oppsøke. Det har vært godt både for deltakerne og oss, sier Line Mærlie.

Verdifullt samhold

Turgåerne trasker av sted i hurtig tempo. Bortover, og oppover bakkene. Bortsett fra Victor, som ikke går. Han ruller. Fra sidelinjen kan turen i elektrisk rullestol fortone seg som et eneste langt hinderløp. Det er hull og sprekker i asfalten. Det er brostein og fortauskanter. Det er humper og dumper og grusrester fra vinterens strøing. Men Victor klager ikke, der han danner baktroppen sammen med Magnus. Han trives på tur, og manøvrering – og kjøring i det hele tatt – er noe han kan, etter mange år som langtransportsjåfør på kontinentet. Turene med Stedet betyr mye, og han er med så ofte han kan.

– Det er samhold her. Og det godt å ha noe å gjøre, særlig i denne tida. Fra Mor Go’hjertas vei går turen inn i grønnere omgivelser på bred sti langs Akerselva. Gresset ligger vårslapt og vått, og trærne troner med museører på begge sider av elva som flyter friskt forbi. Regndråpene blir stadig flere. Victor og Anders må på med hetta. Karin slår opp paraplyen. Bare den blå graffitireven på muren ved elvekanten tar regnet med knusende ro. Vannet fosser nedover, gjengen fortsetter oppover. Møter løpende fedre med barnevogn, en eldre kvinne med en liten, våt hund. Et barn som stavrer ivrig mot en sølepytt. En eldre kar som leter etter flasker i en søppelbøtte.

Mindre ensom sammen

Regnet har jaget turgåere, studenter og andre fra de mange benkene ved elveanlegget utenfor Nydalen T-banestasjon. Men nå avtar det. Anders skyver hetta av hodet.

– Turene gjør mye for meg. Da blir jeg ikke bare sittende hjemme. Det er mye bedre å være sammen, sier han.

Gérard er vant til det våte element, og har blant annet vært katamaraninstruktør i Thailand. Det kastet lite av seg, men han trivdes. For mange år siden havnet franskmannen i Norge nærmest på impuls, og endte med å leve store deler av livet sitt her. Nå er han 72 år og ensom. Turene gir mulighet til å møte andre i en nedstengt tid.

– Det hender jeg går tur alene også, men da skammer jeg meg og går alltid på steder der jeg møter færrest mulig mennesker, forteller han.

Landskapet vider seg ut ved Nydalsdammen. En gresslette strekker seg ned til vannkanten der en livbøye merket Tryg står støtt. Bakenfor, i kulissene, synger fuglene i høye løvtrær med små, lysegrønne blader.

– Er det noen som er sultne? spør Karin med et smil som sier service.

Opp av sekken løfter hun poser med matpakker og deler ut til turgåerne som benker seg rundt to bord satt opp for en pust i bakken. Plutselig befinner de seg på en avslappet pop up-friluftsrestaurant, der smittevernreglene følges til punkt og prikke.

– Vi har vegetar, kjøttpålegg og egg, fortsetter Karin, og responsen lar ikke vente på seg.

Peter henter termosen med kaffe og kaffekrus, og Magnus tilbyr melk i kaffen. Karin tryller fram salt til egget og suketter til kaffen fra sin Sareptas krukke-sekk. Gérard vil ha tre.

– Un, deux, trois, teller hun på fransk når hun klikker sukettene ut av boksen og ned i kaffen hans. Så drysser hun salt på egget han nettopp har skrelt.

Men serveringen stopper ikke der.

– Noen som trenger litt energi? sprudler Karin, og deler ut Kvikk-Lunsj til alle.

Tursjokoladen framfor noen.

Her og nå

Det er ro over Nydalsdammen, der elva renner inn for en liten pause. Vannet samler seg opp og ser ut som det har tenkt å bli værende, før det slippes over kanten i enden av dammen og fortsetter sin ville ferd mot fjorden. Sola stikker fram, og strålene varmer en kort stund. På andre siden av dammen jobber et godstog seg opp Gjøvikbanen, med konteinere merket Schenker, Tollpost Globe og Bring. Et tog med gods fra verden utenfor. Men ved dammen er verden her og nå.

– Jeg tar meg en sykkeltur iblant, men det er jo ikke det samme som dette, sier Anders.

For sykkeltur alene er ikke fellesskap. En av de andre turgåerne vil helst gå under radaren i dag, men forteller gjerne om forholdet til Stedet og hvorfor han er med på tur. Han har noe å gå til, han møter folk, han har noe å gjøre.

– Disse turene er livsviktige for meg, slår han fast.

Han er aktiv i flere av Stedets tilbud, blant annet seiling og sykling. Formen er god, og til sommeren venter Frelsesarmeens sykkelutfordring Pedalkraft, fra Nordkapp til Lindesnes. Sykkelgruppa har holdt det gående en dag i uka utenom de kaldeste månedene. Nå intensiverer de treningen foran sommerens store styrkeprøve. Tennis har det også vært mulig å gjennomføre store deler av koronatiden. Til vanlig har Stedet Sagene en rekke ulike tilbud. Få av dem er mulig å gjennomføre som vanlig når man ikke får holde åpent, men det var de raskt ute med å gjøre noe med. For, som Line Mærlie sier: Det er ikke alle som er så glad i å gå tur. Hun roser medarbeiderne for kreativiteten som gjør det mulig å finne andre løsninger, og alle som bruker tilbudene for bidrag og positivitet. For flere aktiviteter har de tatt i bruk Zoom, der både låtskriverkurs og sosial sammenkomst er nye tilbud.

– Kjempegøy! sier Line Mærlie.

Flere av de tradisjonelle tilbudene er flyttet over på samme digitale plattform: Musikkdelingsgruppe, helt lavterskel, der du kan presentere og dele en sang som har betydd mye for deg eller noen andre. Tegnegruppe, samtalegruppe og stillegruppe har de også fått til på Zoom.

– Vi har tredoblet telefonregningen, men det er verdt det! smiler Line Mærlie.

Tillit og mestring

Det er mye ettervern i arbeidet som drives på Stedet, selv om de ikke har definert seg som et etterverntiltak. De bistår i møte med hjelpeapparatet og Nav, og er opptatt av å ha god oversikt over ulike tiltak i Oslo som folk kan benytte seg av. De deltar på infomøter på ulike behandlingsinstitusjoner for å opplyse om Stedet.

– Forskning viser at det å skaffe seg et rusfritt nettverk etter behandling kan være vanskelig hvis du ikke har det fra før. Og en rusfri omgangskrets er viktig for å hindre tilbakefall. Vi representerer nettopp det, et lett tilgjengelig sosialt nettverk hvor man møter folk i samme situasjon og fyller dagen med aktiviteter man liker, påpeker Mærlie.

Det gir mestring. Kom og bidra-menta-liteten er viktig; at aktiviteten skal være initiert ut fra behov, og at deltakerne er med og evaluerer tilbudene.

– Vi driver et hus sammen, og i det ligger det mye positivt. Sammen tar vi ansvaret for aktiviteter, tilbud og daglig drift, og i akkurat dette oppstår det mye fint. Samtidig skjer det noe magisk når man får utfolde seg og være aktiv sammen med mennesker i samme situasjon, forteller hun.

Mette og tilfredse pakker gjengen ned og bryter opp. Det begynner å dryppe fra himmelen igjen. Men de fortsetter et lite stykke oppover, før de tar til høyre over elva og fortsetter nedover på motsatt side. Sola forsøker seg igjen. Cara og Karin prater om musikk og tekst til akkompagnement fra fossefallet fra Nydalsdammen. Cara trives på tur sammen med de andre. Men hun er hobbymusiker, spiller gitar i diverse varianter og savner gitartilbudet på Stedet, der hun har vært med i gitargruppe og hatt solotimer.

– Jeg gleder meg til det åpner igjen.

En svarttrost synger dem videre på veien. Det er en fugl på hodet til Cara også. På venstre side, i form av en gråblå tatovering.

– Det er en føniks, bekrefter hun.

– Opp av asken, altså?

– Ja!

Turgåerne øker farten i takt med regnet som trommer med tiltakende styrke på paraplyer og hetter. Så åpner himmelen seg. Men å bli våt og kald i fellesskap innbyr til atskillig mer humør og gå på-vilje enn når man blir våt og kald alene. Og i morgen er det ny tur, og kanskje sol? ▪