Inkluderende fellesskap

«Alle mennesker er skapt i Guds bilde og har samme iboende verdi. Derfor ser Frelsesarmeen forskjellighet som noe verdt å feire, og søker å behandle alle mennesker med verdighet og respekt.»

Slik starter Frelsesarmeens uttalelse om inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser. Frelsesarmeen over hele verden er forpliktet til å følge opp slike internasjonale føringer og satsninger i sitt arbeid. Målet er å gjøre det mulig for personer med nedsatt funksjonsevne å være fullt inkludert og leve ut sitt fulle potensiale. Nå starter arbeidet med å finne ut hvordan føringene best kan følges opp. Anna Rebecca Solevåg har vært med på å skrive den internasjonale uttalelsen. Hun er soldat i Frelsesarmeen og professor i Det nye testamentet ved VID vitenskapelige høyskole. Nå håper hun på mange gode samtaler om dette i korpsene (nærmiljøkirkene) landet rundt.

– Nå har Frelsesarmeen bestemt seg for at inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser er noe vi skal bli bedre på. Da må vi sammen sette oss ned og finne ut hvordan dette best kan gjøres, sier hun.

Rebecca mener inkludering handler mye om holdninger.

– En av de viktigste setningene i uttalelsen synes jeg er denne: «Når mennesker med nedsatt funksjonsevne blir ekskludert, ser vi mindre av hvem Gud er». Det er det grunnleggende her. Det er en styrke for hele fellesskapet at vi ikke bare sørger for at alle kan komme inn, men også at alle kan delta fullt ut og bidra med sine evner. Gjør vi ikke det, får vi rett og slett et ufullstendig bilde av Gud.

Et fellesskap der livet kan skje

I uttalelsen slås det fast at «Frelsesarmeen søker å fremme gjensidig tjeneste, heller enn at de som er midlertidig funksjonsfriske skal betjene mennesker med nedsatt funksjonsevne.» Rebecca mener dette er noe vi trenger økt bevissthet rundt.

– Vi må komme bort fra tankegangen om at noen er passive mottakere som det skal legges til rette for, mens andre er aktive hjelpere.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er ingen ensartet gruppe. Dermed er det heller ikke alltid enighet om hvilke tiltak som trengs og hva som skal til for å gjøre menigheter inkluderende.

– Når for eksempel kvinner eller svarte kjemper mot diskriminering, er det snakk om tydelig definerte grupper som kjemper for sin sak. Funksjonsnedsettelser derimot, kan være veldig mye forskjellig, sier Rebecca.

På den annen side, det som skiller mennesker med funksjonsnedsettelser som gruppe fra for eksempel kvinner eller svarte, er at vi alle når som helst kan bli en del av denne gruppa.

– Vi er alle født med en kropp, og har dermed en sårbarhet. Derfor bruker vi uttrykket «midlertidig funksjonsfrisk». Alle kan bli utsatt for sykdom eller ulykker og få en funksjonsnedsettelse. Derfor bør vi slutte å tenke at dette er en gruppe vi skal legge til rette for, og heller tenke at vi skal ha et fellesskap der livet kan skje, sier hun.

Frelsesarmeens korps er svært ulike i både størrelse, medlemsmasse, antall ansatte og frivillige, og hva slags lokaler de har. Derfor mener Rebecca hvert korps (nærmiljøkirke) må diskutere hvordan de vil ha det, hvilke ressurser de har og hvordan de kan bli mest mulig inkluderende. Hun mener det er viktig å ta den samtalen uavhengig av om det er mennesker med funksjonsnedsettelser med i korpset. Hvis man venter til det kommer noen som bruker rullestol på møter før man bygger en rampe, kommer det sannsynligvis ingen rullestolbrukere.

– Det er veldig viktig å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser i disse samtalene. Men jeg har mer tro på generelle samtaler, enn at man skal forhøre seg med enkeltpersoner om hva de trenger. Da er vi fort tilbake i en tankegang om at enkeltpersoner har noen behov som andre må møte, mener hun.

For noen korps kan det være mangel på folk som gjør det vanskelig å inkludere alle. Det kan være vanskelig å finne nok frivillige til å følge opp barn med ulike behov på menighetens aktiviteter. Ikke minst på leir eller overnattingsturer.

– Da tenker jeg vi må snu på det. Istedenfor å tenke: «Hvordan skal vi legge til rette for at dette barnet får være med på leir», kan man spørre seg om man kan gjøre om på selve aktivitetene, slik at det blir lettere å inkludere alle.

Rebecca mener kursing av ansatte og frivillige om dette temaet, er en god idé.

– Det finnes allerede kurstilbud, jeg skal for eksempel være med og holde et kurs om temaet «Velkommen inn – for alle?» i regi av Kristelig studieforbund denne våren. Man kan også søke støtte fra dem til å holde egne kurs, forteller hun.

I tillegg mener hun Frelsesarmeen bør alliere seg med, og lære av, andre som har kommet lengre på dette. For eksempel KABB – Kristent arbeid blant blinde og svaksynte, eller Hel-nettverket i Den norske kirke, som jobber med inkludering av utviklingshemmede.

Universell utforming

Selv om inkluderende holdninger er sentralt, må også de fysiske forholdene ligge til rette. Kjell Olav Trobe som er prosjektsjef i Frelsesarmeens Eiendommer as (FEAS), forteller at universell utforming av Frelsesarmeens lokaler er noe FEAS har brukt, og kommer til å bruke, mye tid og ressurser på. Årlig bruker de mellom 30 og 50 millioner kroner på å oppgradere gamle bygg.

– Ofte går Frelsesarmeen lengre enn myndighetene pålegger oss. Når det gjelder nybygg, så følger vi myndighetenes krav i Tekniske Forskrifter av 2017, forteller han.

Når det bygges nye lokaler, er derfor tilpasninger for mange ulike grupper på plass. Kjell Olav forteller at det handler om blant annet ledelinjer og kontrastfarger for synshemmede, og tilgjengelighet for rullestolbrukere. Teleslynge for hørselshemmede skal alltid være på plass. Ventilasjonsanlegg og inneklima er også viktig, spesielt for mennesker med astma eller allergi.

Frelsesarmeen eier også en god del gamle bygg som ikke hadde krav til universell utforming da de ble bygget, og som har et stort oppgraderingsbehov. Dette er noe FEAS har jobbet med over lengre tid. Det kan være krevende å sørge for at en del av de eldre byggene er tilgjengelige for alle. Blant annet fordi noen av dem er verneverdige.

– Hvis vi ødelegger verneverdige bygg ved å iverksette tekniske utbedringer, kommer Byantikvaren inn og overkjører Plan- og byggesaksetatens krav. Men vi strekker oss langt for å gjøre byggene våre tilgjengelig for alle, forteller han.

En av utfordringene Rebecca Solevåg peker på, er plattformen foran i korpslokalene. Den brukes av dem som leder eller bidrar under møtene. Men den forhøyede plattformen er ofte utilgjengelig for rullestolbrukere. Også synshemmede og eldre som er dårlig til beins kan oppleve den som problematisk.

– Det sender et signal om at rullestolbrukere er velkomne til å sitte i salen, men ikke som ledere eller bidragsytere på møtene, sier hun.

Kjell Olav Trobe kan fortelle at nettopp plattformene er noe FEAS jobber mye med, enten ved å fjerne den helt, eller bygge om. I nye korpsbygg settes det som regel opp flyttbare plattinger som kan plasseres etter behov, eller faste plattformer med kun ett opptrinn og integrert rullestolrampe.

– Det handler om tilgjengelighet, men også om at mange korps trenger plassen til andre aktiviteter. Men det kan være et stort prosjekt, blant annet fordi det mange steder er manglende konstruksjoner under plattformen. Derfor setter vi i en del korps opp ramper til plattformen isteden, forteller han.

Prøver å finne løsninger

Programsjef i Frelsesarmeen, major Ann Pender, mener inkludering er et tema Frelsesarmeen helt klart bør sette fokus på.

– Mange steder har nok ikke dette vært et stort tema. Vi har blitt bedre på ting som brede dører, lave terskler og handikaptoaletter, men dette handler jo egentlig om menighetens liv. Jeg tror vi må tenke mer på hvordan vi kan sørge for at alle kan delta fullt og helt, sier hun.

Hun har selv sett hvordan plattformen kan være problematisk da hun var korpsleder i Templet korps. Det er vanskelig å se kanten på plattformen, og rullestolbrukere kom ikke opp dit for å bidra eller lede møter.

– Når Templet korps snart flytter, håper jeg det blir gode løsninger på dette. Det gjelder også alle andre korps. Noen har små og gamle bygg, og da er det ikke så enkelt. Men er det ikke mulig å fjerne plattformen, kan man flytte hele møteledelsen ned på gulvet slik at alle kan bidra, sier hun.

Samtidig er hun opptatt av at dette ikke bare bør handle om synlige funksjonsnedsettelser. Mange mennesker har funksjonsnedsettelser man ikke kan se, men som det er like viktig å legge til rette for.

Ann har erfaring med at korpsene finner løsninger når det er aktuelt. Hvis noen for eksempel spør om deres barn med utviklingshemming kan være konfirmant i korpset, svarer man ja og finner løsninger.

– Stort sett kommer barn og unge med funksjonsnedsettelser eller utviklingshemming med en ledsager. Da lar det seg fint gjøre å gjennomføre aktiviteter for alle. Vi prøver å legge til rette når det kommer noen. Men vi bør vise tydeligere at dette er noe vi vil prioritere, og ikke vente til situasjonen oppstår med å tenke gjennom det og planlegge.

Ann mener det er en vanskelig balansegang mellom det å inkludere alle i barne- og ungdomsarbeid, og det å la funksjonsfriske få populære opplevelser som for eksempel overnatting i hengekøye i skogen.

– Her må vi ha med oss både hjerte og hjerne. Noen ting kan tilpasseser leirstedet vanskelig tilgjengelig, kan man bytte leirsted. Andre aktiviteter er det vanskelig å tilpasse. Her må vi ha en god dialog med foresatte. Men det er klart, hvis vi publiserer et veldig aktivitetsbasert program med mange turer, er det en fare for at noen velger oss bort.

Fordi nærmiljøkirkene er så ulike, mener Ann at det ikke finnes noen fasit på hvordan korpsene kan inkludere alle. Hun mener det er naturlig at korpsrådene begynner diskusjonen om dette.

– Jeg jobber mye med divisjonsledere, som igjen jobber med sine korps, og jeg kommer til å sette fokus på dette temaet. Jeg tror det handler mye om å løse opp i holdningene våre, at vi ikke tenker «oss» og «dem». Det bør heller handle om at «noen ganger hjelper jeg deg, andre ganger er det motsatt» – at vi ser hverandre, avslutter hun.