Janteloven som forsvant

Den knallgule genseren til Kidist Tateke konkurrerer med sola denne dagen der hovedstaden viser seg fra sin beste side. Selv stråler hun av glede og trygghet. Kidist har fast jobb på Fretex, er aktiv på Frelsesarmeen på Grønland i Oslo og trives i Norge sammen med mann og to barn. Hun ler ofte og snakker lett. Slik har det ikke alltid vært. Lenge følte Kidist at alle ordene bare hopet seg opp i hjertet. Hun fikk dem ikke ut. Sånn var det også i Etiopia der hun vokste opp. Det ble ikke enklere da hun kom til Norge i 2009.

– Jeg fikk nok kultursjokk. Akkurat det er jo egentlig ikke så rart når man flytter fra en kultur til en annen. Man vet ingenting om det nye stedet eller hvordan samfunnet fungerer, sier Kidist, mens hun setter seg ved et av bordene på Frelsesarmeen på Grønland.

Det var rett etter hun hadde født sitt første barn at hun kom i kontakt med Frelsesarmeen.

– Jeg ble værende på sykehuset noen dager etter at jeg hadde født, og jeg var veldig stille. En sykepleier kom og snakket med meg. «Trenger du venner?» spurte hun. Det gjorde jeg jo. Jeg var ny i dette landet, hadde ikke familie her, og nå hadde jeg også et lite barn. Jeg trengte noen som kunne veilede meg.

Sykepleieren tok noen telefoner. Kidist fikk snakke med en sosialkontakt på sykehuset. Kort tid etter ringte Bente Våge som var leder for Home Start familiekontakten i Frelsesarmeen på den tiden. Oppgaven deres er å hjelpe og støtte familier som er i en sårbar fase. Kidist smiler ved tanken på den korte og greie beskjeden hun fikk i telefonen: «Vi skal komme hjem til deg.»

– Jeg hadde sett for meg at jeg skulle bli spurt om å komme og snakke litt med noen i Home Start. Jeg forventet ikke at de skulle komme hjem til oss og hjelpe helt konkret. Jeg ble veldig glad.

Ordene på innsiden

Kidist ble anbefalt å gå på Sammen, et treffsted på Frelsesarmeen på Grønland. Her er det mange ulike tilbud, og hun trivdes umiddelbart.

– Jeg har hatt mange fine stunder her. Jeg husker til og med hvem jeg har sittet sammen med og hva vi har snakket om ved de ulike bordene, sier hun og slår ut med armen.

Hun beskriver et internasjonalt miljø, der alle blir glade når hun kommer i døra.

– Vi har gode samtaler om barneoppdragelse, familieliv, tro og andre tema. Det er så fint!

De norske ordene har hun lært seg bemerkelsesverdig bra, men likevel var det lenge slik at hun ikke klarte å delta i samtaler eller ta kontakt med fremmede. For selv om Kidist fort følte seg hjemme på Sammen, og alltid har hatt en trygg tro på Gud, var det noe som gjorde henne lukket. Ofte hadde hun lyst til å snakke som de andre, men da dunket hjertet så voldsomt at hun mistet energien til å si noe. Hun var redd for misforståelser, for at det hun sa skulle såre noen. Ordene ble værende på innsiden, bak en dør hun ikke klarte å åpne. Hun var likevel ofte på Frelsesarmeen, og på en samtalekveld ble diktet Anti- janteloven lest. Mens Janteloven blant annet sier at «Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er like meget som oss. Du skal ikke tro at du duger til noe», ble det nå sagt helt andre ord: «Du er enestående. Du er mer verd enn noen kan måle. Du kan noe som er spesielt for deg.»

– Det som ble lest opp på Frelsesarmeen var jo det motsatte av det Janteloven jeg hadde i hjertet sa jeg skulle gjøre. Mens Antijanteloven ble lest, banket hjertet mitt veldig. Jeg svettet.

Etter opplesningen var det samtaler rundt småbordene. Alle snakket, bortsett fra Kidist. Hun gikk hjem, stilte seg foran speilet og spurte høyt: «Hvorfor er ikke jeg som de andre? Hvorfor kan jeg ikke snakke som dem? Hvorfor kan jeg ikke kvitte meg med det Janteloven gjør med meg?»

Litt kan forandre mye

Der, foran speilet, skjønte hun plutselig at hun har noe å si, noe som andre kan lære av. En av foreldrene hadde sagt en setning som hadde brent seg fast: «Selv om du ikke klarer å si det du vil, er det kanskje slik at du puster det». Plutselig følte Kidist seg god nok som hun var. Hun behøvde ikke si noe for å være like verdifull som de andre, og da var det som om døren som stengte ordene inne plutselig åpnet seg på gløtt.

– Etter den dagen våget jeg å snakke litt, og litt kan forandre livet ditt, for da klarer du noe. Hvis jeg nå ikke greier å delta i en samtale, så er det ok. «Nei vel, så går det ikke i dag, men det går kanskje neste gang», sier jeg til meg selv.

Også de andre på Sammen har lagt merke til forandringen.

– Hendelsen ved speilet skjedde rett før sommerferien, så da vi møttes igjen om høsten, trodde de andre at jeg hadde vært på norskkurs, smiler hun.

Hun beskriver en stor frihet over å kunne snakke om det hun vil.

– Før var det slik at hvis noen spurte om noe, så hadde jeg ofte noe å bidra med, men jeg tenkte alltid at noen andre ville svare på en bedre måte. Nå tar jeg ofte sjansen på å gripe øyeblikket, for kanskje er en samtale viktig for den personen akkurat i dag. Den sjansen kommer kanskje ikke igjen. Å snakke på riktig tid og på riktig måte betyr mye for meg. Nå er jeg trygg på det jeg sier. Det skjedde da Janteloven som var i hjertet forsvant.

– Hva sier du til andre som føler seg hemmet av Janteloven?

– Det er ingenting galt i å oppsøke profesjonell hjelp for å få noen verktøy, for eksempel. Men for meg var det å gå på Sammen som å gå til en gruppepsykolog. Så hvis det er lang venteliste hos psykologen, kan folk komme her på Sammen, ler Kidist.

Hun pleier å si at folk kan komme til Frelsesarmeen på Grønland for å puste.

– Så kan de utvikle seg i eget tempo, og delta på det de ønsker. De kan søke kontakt med én person for eksempel, og begynne der. For Kidist har samtalekveldene på Sammen betydd ekstra mye:

– Vi har nok lett for å tenke at vi vet så mye, men vi kan ikke alltid forklare det vi vet. På samlingene som heter Samtalen øver vi oss på å snakke sammen om ulike tema, som følelser og familieliv. Det er som en skole for livet. En leve-skole. Man får ikke karakter, men man får lære veldig mye.

Les mer om Sammen Grønland her

Balanse

Nå har Kidist en god balanse i livet. Hun har klart å akseptere at hun noen ganger er sosial, andre ganger ikke. Hun føler ikke lenger at det er et krav å delta i samtaler.

– Det kan virke som om alle har lært at man må snakke for å være frisk, men man er ikke syk selv om man ikke føler for å si noe i en bestemt situasjon.

Det var en samtale med en av de andre foreldrene på Sammen som hjalp henne til å innse dette.

– Sønnen min var to år, og helsesøsteren var bekymret over at sønnen min ikke ville snakke til henne. Da jeg kom på Sammen etterpå tenkte jeg veldig på om det var noe galt med gutten. Jeg fortalte det til noen av de andre mødrene, og en av dem utbrøt: «Han kjenner jo ikke helsesøsteren. Det er ikke så rart at han ikke hadde lyst å snakke med henne i dag. Han snakker jo med oss. Det er ikke noe galt med sønnen din.» Kidist gikk lettet hjem.

– Hvis jeg ikke hadde gått innom Frelsesarmeen, ville jeg vært bekymret og lei meg. Ordene som ble sagt ble en hjelp i eget liv også. Jeg innså at det er lov å være sjenert, og å ta ting i eget tempo. På den andre siden føler jeg meg fri fordi jeg ikke lenger har Janteloven i hjertet. Før kunne jeg ikke ha snakket slik jeg gjør akkurat nå. Når man er i et fellesskap man føler seg trygg i, er det mye lettere å åpne seg.

Troens vei

Troen er viktig for Kidist. Det har den alltid vært siden hun gikk i kirken i Etiopia.

– Jeg tror hjertelig på Gud. Jeg takker ham for alt som har skjedd i livet mitt. For meg betyr troen trygghet, kjærlighet og takknemlighet. Nå har jeg blitt tilhørig i Frelsesarmeen fordi det er godt å høre til det stedet som har forandret livet mitt.

– Guds menneskesyn handler om at mennesker har en unik verdi og ulike evner. Fungerer troen din også som en antijantelov i livet ditt?

– Ja, på en måte, men man kan ha en sterk tro på innsiden samtidig som man føler seg utrygg i det miljøet man er i. Men når man finner den riktige veien som gjør at man kan snakke om troen, med egne ord og følelser, da viser også utsida den indre tryggheten.

I dag har Kidist en følelse av å være trygg – på alle måter. Hun, som har studert internasjonalt miljø, og trives godt på Fretex der hun tar imot bestillinger fra de ulike butikkene.

– Jeg er veldig glad i jobben min, for det er ikke bare teori. Jeg får gjøre noe konkret for miljøet. Jeg er så takknemlig, for god helse, jobb og familie og venner. Troen min gjør at jeg ikke tar store sprang i livet. Det er ikke noe som haster. Jeg går på troens trygge vei.

Når hun forteller andre om troen på Gud, hender det at noen avfeier det som bare tull.

– Selv har jeg aldri tvilt på Gud. Mitt problem var at jeg ikke kunne snakke om ham. Nå kan jeg det, og det gir meg trygghet. Jeg kan ikke fortelle andre hva de skal tro på, jeg kan bare dele min historie. For meg er ikke troen noe tull. Jeg vet hva som er i hjertet mitt.

Antijanteloven

Du er enestående.

Du er mer verd enn noen kan måle.

Du kan noe som er spesielt for deg.

Du har noe å gi andre.

Du har gjort noe du kan være stolt av.

Du har store ubrukte ressurser.

Du duger til noe.

Du kan godta andre.

Du har evne til å forstå og lære av andre.

Det er noen som er glad i deg.

Erling Førland