– Jeg er Matilda!

– Det er veldig vanskelig å være sint hvis mange ler. Når et barn for eksempel roper «å, fytti grisen» etter at jeg har sunget en veldig høy tone, er det vanskelig å holde maska, sier Othilie Gilbrant (11).

Hun trekker den stripete kjolen over hodet og krabber opp på en gammel skolepult. Vi er på scenen i Folketeateret i Oslo. Snart skal hun virvle rundt sammen med små og store dansere på den gedigne scenen. Hun skal synge ut. Følge hjertet. Stå opp mot urettferdighet. Og sørge for at de som har lidd urett, får oppreisning.

Men det er det ennå tre timer til. Denne ettermiddagen har hun fått med seg resten av familien (minus pappa) opp den trange trappa for å vise dem litt av livet bak kulissene. Før jul ble det 16 forestillinger, og de fortsetter til langt ut i februar, hvis ikke lenger.

Les mer om Krigsropet her

Othilie er en av tre jenter som alternerer i hovedrollen som den fantasifulle, gløgge jenta med uante krefter. I scene-versjonen av Roald Dahls forrykende historie om Matilda, tar den trakasserte jenta et oppgjør med selvsentrerte foreldre og en maktsyk rektor. Men det tar litt tid før hun sparker fra.

Othilie forstår det:

– Matilda har jo hatt en tøff oppvekst. Hun har aldri blitt støttet i det hun har gjort før, og tror at sånn hun har det hjemme, er slik det skal være. Så skjønner hun at det er urettferdig, at det ikke er greit. Men når hun sier fra, har hun mange bak seg.

Othilie hever stemmen noen hakk, og synger ut tematikken:

«Selv om livet ditt er urettferdig,

trenger ikke du å være flink, bestandig.

Hvis du alltid smiler pent og er medgjørlig,

blir alt som før.

Selv om du er liten, kan du gjøre masse.

Selv den minste tue klarer – velte lasset.

Hvis du lar de slemmeste få overtaket

lar du alle tro at du synes det er okei.

Og det er feil, og hvis det er feil, så må

du velge rett!»

Mye som skal ut

– Jeg har alltid hatt en lidenskap for musikal. Egentlig var det Tobine som lærte meg det, sier Othilie og kikker bort på storesøsteren.

Søstrene er allerede erfarne i showbiz.

– Jeg har ikke gjort noe for det, bedyrer mamma Annette.

Det hele begynte med at Tobine så på Julemorgen der det var intervju med ei jente som hadde spilt Annie og gått på musikalskole. Dermed tok det ikke lang tid før den da ni år gamle Tobine hadde funnet skolen på nettet, og erklærte at der skulle hun begynne. Dit ville også Othilie, og fikk plass bare tre og et halvt år gammel. Det ble flere musikalskoler på søstrene, kreativiteten vokste fram.

I 2016 var Tobine klar med egne sanger, og ble en av finalistene i Melodi Grand Prix junior med sin egenkomponerte låt Halloween. Nå går 17-åringen siste året på musikklinjen, elsker å danse, og har gitt ut mer musikk.

Lillesøster Othilie har rukket å være med i to store oppsettinger i Oslo.

– Hva er det dere har inni dere siden dere vil uttrykke dere med musikk, dans og drama?

– Det er bare så gøy! Jeg blir glad inni meg når jeg synger. Det er fint å uttrykke seg gjennom musikken, sier Tobine.

Mor Annette har enda en forklaring:

– Dere har mye følelser, da. Det er mye som skal ut.

– Jentene i familien har masse følelser, mens guttene er roligere, mener Othilie bestemt.

Storebror Kornelius lar søstrene få prate:

– Jeg driver ikke med musikk. Jeg liker turn og fotball, sier han.

13-åringen er heller ikke så glad i oppmerksomhet, og innrømmer at det kan bli litt i overkant når lillesøsteren tar noen arier fra Matilda grytidlig om morgenen.

- «Othilie, jeg prøver å sove», imiterer storesøster Tobine.

– Hun snakker som Matilda med den høye stemmen. Jeg må si at hun skal snakke litt lavere.

– Men vi er noen skravlehøner begge to. Hvis vi får en sang på hjernen, er vi i gang. Det er ikke rolig hjemme hos oss. Vi har hørt musikk siden vi var små, for både mamma og pappa driver med musikk.

Velger å tro

Mor Annette har spilt flygelhorn i Frelsesarmeens territoriale hornorkester, mens far dirigerer Montebello Brass og spiller kornett. Familien er aktivt med i Frelsesarmeen og går i Templet, Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Oslo sentrum, der mor og far er soldater, og Othilie og Kornelius går på søndagsskole.

– Det er et godt fellesskap og et ankerpunkt. Det er der vi hører hjemme. Barna synes det er gøy med søndagsskolen. Spesielt under pandemien var Digital Søndagsskole et høydepunkt, forteller Annette.

– Ja, veldig! istemmer Othilie.

– Vi hadde nesten ingen ting å gjøre på den tiden, så vi gledet oss til søndagen.

I sommer var Kornelius på Frelsesarmeens barnefestival på Jeløya og møtte nye og gamle venner fra hele landet. Men i høst har konkurranser og øvinger lagt beslag på en del søndager. Det liker ikke Tobine, som har vært aktiv i Frelsesarmeens unge voksne-arbeid, Connect. Det siste året på videregående er travelt, i tillegg til konserter og musikaler.

– Jeg savner det veldig, for det betyr for meg. Fellesskapet der får jeg ikke ellers. Å komme dit er veldig fint. Jeg er veldig glad i å synge lovsanger. Jeg elsker musikk, men det er noe spesielt med lovsang. Gjennom lovsang får du en «connect» med Gud.

Lillesøsteren er enig:

– En ting er å synge, men i lovsangen har du et budskap. I Frelsesarmeen synger vi om en annen og får formidlet et budskap.

Tobine trekker opp den grønne buksa og viser fram en liten tatovering. Hun vil være synlig med hva hun tror på.

– Jeg valgte å tatovere et kors over høyre fot. Korset skal vise vei for den veien jeg skal gå. Jeg går med ankelsokker hele tiden, så korset er lett å få øye på. Mange spør: Er du kristen? Da har jeg muligheten til å fortelle litt. Det er en fin måte å gjøre det på.

– Du er ikke redd for å snakke om det du tror på?

– Nei, jeg sier det til alle jeg får anledning til å si det til. De fleste er jo skeptiske, men jeg forteller vitnesbyrdet mitt, hva jeg har opplevd, om tryggheten jeg føler. Noen spørsmål kan man ikke svare på. Det eneste svaret man kan gi, er å fortelle hva man selv tror på og har erfart. Jeg vet at det alltid er en som er der.

Annette reflekterer videre:

– Vi har snakket om at du velger å tro. Når du kommer til kort med å svare, så tar du et aktivt valg: Du velger å gå den veien og stoler på at det som står i Bibelen er sant.

Tobine kjenner at hun har noe trygt i livet sitt.

– Hvis jeg er lei meg, lukker jeg øynene og ber eller synger, så opplever jeg at jeg blir tryggere. Og hvis jeg er usikker på hvilket valg jeg skal ta, så ber jeg, og blir mer og mer sikker på hva jeg skal velge.

Othilie kommuniserer med Gud på sin måte.

– Jeg tenker det inni meg. Jeg ber til Gud om kvelden. På søndagsskolen laget vi et kors. Det tok jeg med meg på skolen og la i jakken min. Så holdt jeg rundt det og ba. Vi laget også en bønneskål der vi kunne skrive lapper om noe vi skulle be for. Noen på skolen er nysgjerrige og skeptiske og spør: «Må du alltid være snill fordi du er kristen?» Da svarer jeg: «Man er bare et menneske».

Står imot strømmen

Othilie fikk rampelyset på seg allerede da hun var seks år gammel. Da søkte begge søstrene om å komme på audition til Sound of Music, men bare Othilie fikk prøvespille og endte i rollen som den yngste av barna von Trapp.

– Jeg kom ikke med, men jeg ble veldig glad på Othilies vegne, smiler storesøsteren.

Othilie koste seg i rollen og ble bitt av basillen. Hun fortsatte å gå på auditions uten å komme gjennom nåløyet, ikke før Matilda skulle settes opp. Da spilte hun inn en video der hun sang, og fikk grønt lys til å komme på audition. Det tok litt tid før de hørte noe.

– Vi satt rundt middagsbordet, begynner Othilie, før Tobine overtar:

– Og så hadde vi brus, det var litt uvanlig midt i uka, så da skjønte jeg det. Da sier pappa at han hadde fått en telefon, at Othilie skulle få være med i Matilda.

– Da hadde jeg begynt å hoppe rundt, sier Othilie.

– Ikke nok med det. Hun skulle få være Matilda!

– Da begynte jeg å gråte.

Jeg gråt også, smiler Tobine, som støtter lillesøsteren sin:

– Hun er jo lille meg, liksom.

Det var mye som skulle på plass, tekstmassen er enorm. Matilda har lange monologer og må holde tritt med musikk og film. Othilie må leve seg inn i hendelsene, innprente dansetrinn og rulle rundt på gulvet i en heseblesende koreografi. På scenen er timingen rå, hun må være på det meste av tiden.

I ukesvis satt mor Annette og hørte datteren. De måtte jobbe med motivasjonen og satt med stoppeklokke. Når den ringte etter ti minutter, var det tid for litt godteri.

– Å pugge tekst var det vanskeligste, sukker hun, men nå sitter den spikret.

– Det er ekstremt mange med i produksjonen. Vi er fra åtte år til 57. Alle er så snille og hyggelige. Vi er så tett på hverandre og blir som familie.

En stemmepedagog har hjulpet henne med å ikke å slite ut stemmebåndene, og hun har lært å snakke høyere opp i nesen for å få mest mulig lyd. Othilie er ikke nervøs foran forestillingene, mest spent.

– Det kribler litt i magen. Mange spør meg: «Blir du ikke redd når det er så mange i salen?». Men jeg merker ikke det, for jeg ser dem ikke.

Mamma Annette:

– Hvis det er noe du ikke føler du har fått til, så ber vi kvelden før om at du skal få en ro i det som uroer.

– Det er ikke et alternativ å ikke ha det bra når man er der. For det er så gøy! Spenningen ved å lage teater er så stor. Med en gang jeg går på scenen er jeg i en boble, i et univers. Jeg tenker heller ikke som meg selv når jeg står der. Jeg tenker som Matilda. Jeg lever meg så inn i rollen, jeg bare blir Matilda. Ingen ting føles unaturlig, forteller Othilie.

Men noe er utfordrende.

– Det er når Robert er helt oppi meg. Han er jo så snill, hyggelig og morsom bak scenen, men når han står over meg, blir jeg litt redd.

For rektoren, Agatha Trunchbull (Robert Stoltenberg), opptrer svært truende mot elevene og vil aller helst sende dem ned i det beryktede kjellerrommet, «Kveler’n».

– Othilie er akkurat som Matilda, hun er veldig glad i matte, sier Tobine.

– Ja, jeg sitter om kvelden og løser Sudoku.

I den mest hektiske innøvingsperioden ble det en del skolefravær. Det var ikke så lett for en som elsker skolen, men hun hang med.

– Har du litt av Matilda i deg?

Othilie nøler, men de andre er overbevist:

– Mye! Hun er veldig tøff og går sine egne veier. Står imot strømmen. Hun er med i elevrådet for andre gang. Læreren sier at du er veldig inkluderende, opptatt av rettferdighet og at alle skal være med.

Hva tenker de om framtiden?

Tobine er definitiv:

– Jeg vet at jeg skal fortsette med musikk, så får vi se hva det blir.

Othilie holder mulighetene åpne.

– Jeg er veldig glad i skolen og interessert i matte. Så jeg vet ikke. Det er så mange veier jeg vil gå. Vi får vente og se. Men jeg kommer til å drive med teater og gå på flere auditions.

Annette ser på klokka. Othilie må gjøre seg klar, forestillingen nærmer seg.

– Kos deg, da! roper mamma.

Noen timer senere lyder klappsalvene. Da er jobben gjort. Matilda har satt på plass egosentriske voksne, slått ut fienden og funnet en trygg havn, alt levert med en stemme som går himmelhøyt.