– Jeg har fått en sterkere egenstemme

Innledningen du nettopp leste, oppfylte ett av skrivebudene til Ines forfatterfar, Edvard Hoem: «Sett leseren eller lytteren inn i situasjonen med det samme».

Hun forteller gjerne og ivrig om det å samarbeide med faren sin, og om sin egen utvikling som låtskriver og artist. Men først rett på sak, til det hun akkurat nå er travelt opptatt med.

– Jeg går snart i studio, og dette skal bli et oppvekstalbum. I 2020 ga jeg ut "Hundre dager" som handler ganske mye om det å få barn og det å bli mor. Nå kommer en fortsettelse av det albumet, og så planlegger jeg enda en oppfølger slik at det blir en trilogi.

Ine har to barn, og begge ble tatt med på babysang i Vålerenga kirke. Siden det var Frelsesarmeen som i sin tid innførte babysang i kirke-Norge, vil vi gjerne høre litt om erfaringene hennes. Hun er ikke vond å be.

Det var en sjokkerende opplevelse å bli mor, og det var så godt å komme på babysang og kjenne fellesskap med andre sjokkerte foreldre. Barna mine elsket det, og for oss foreldre var det godt å bli sett i en tid som er ganske ensom, husker hun.

– Det var et møtested hvor vi kunne senke skuldrene. Sånn har kirkerommet i grunnen alltid vært for meg.

– Kan vi ikke bare få være?

Vi hopper en generasjon tilbake i tid og finner lille Ine på søndagsskolen. Da Edvard Hoem ble intervjuet i Krigsropet for to år siden, fortalte han om sin langsomme vei tilbake til en kristen tro. Dette preget Ines barndom.

– Ja, jeg fikk barnetroen med meg hjemmefra bare ved å være datter til pappa, smiler hun og fyller opp koppen med sjokolade og krem.

– Jeg ble døpt, og jeg ble sendt til søndagsskolen. Senere ble det barnegospel i Paulus kirke, og der fikk jeg synge solo. Det var stort for meg som alltid elsket å synge for andre.

Ine forteller om en tid hvor hun sang av hjertens lyst uten å tenke noe særlig på hva sangene handlet om. Så kom konfirmasjonsalderen, og Ine gikk for kirkelig. Hun husker ennå morens spørsmål: «Men tror du på Gud, da, Ine? Og tror du at Jesus var Guds sønn?»

– Hæ? Det hadde jeg aldri tenkt på.

Ine må le litt når hun tenker på tenåringen som elsket å synge i kirken og som følte seg så glad og trygg i kirkerommet, men ikke hadde fått med seg så mye om troens innhold. Når hennes egen datter spør i dag, svarer hun: «Kanskje jeg tror litt på det noen ganger».

– Det oppleves litt skummelt at vi må bestemme oss så veldig. Jeg er i midten et sted. Hvorfor må det handle så mye om å tro? Kan vi ikke bare få være?

Ine forteller gjerne mer om det hun får i kirkerommet, nettopp opplevelsen av å få være.

– Ingen andre steder har jeg fått så store følelsesmessige opplevelser som i kirken, følelser som jeg kjenner fysisk. Jeg tenker på julen 2023. Hele høsten hadde jeg holdt inne så mye.

Hun hadde sluttet å se på nyheter fordi hun så sine egne barn i barna på Gazastripen. Koret sang "Deilig er jorden", og plutselig slapp hun alle følelsene løs. Det ble både godt og naturlig at det skjedde der og da.

– Ingen synes det er rart at noen sitter i kirkebenken og gråter når koret synger. I kirkerommet kan du være så skjør og så sårbar du bare vil.

Rytme og historiefortelling

I Ines univers av visepop, jazz og salmer, spiller faren en stor og naturlig rolle. Datter og far har samarbeidet i mange år, og Ine har satt melodi til flere av Edvards tekster. De har også turnert med Alt vi har kjært og holdt mange kirkekonserter. De to lytter til hverandre.

– Og så har du altså fått noen gode skriveråd fra faren din?

– Ja, han har gitt meg seks bud om skriving, og jeg husker i hvert fall fire av dem her jeg sitter.

Ine leter i hukommelsen. Det første, om å sette leseren eller lytteren inn i situasjonen umiddelbart, er allerede nevnt.

– Det andre handler om rim og rytme. Men når det gjelder viktigheten av rim, er jeg bare delvis enig med pappa. Det viktigste er at rytmen er god.

Det tredje budet Ine husker, er at du skal ha en historie å fortelle. Det betyr ikke at du må fortelle den fra begynnelsen til slutt, men den må være så konkret at lytteren kan oppleve sine egne historier. For å forklare, viser hun til to egne låter, først Vi trenger ikke hage, vi.

– Den er skrevet ut ifra hvordan jeg selv vokste opp, og den har resonert godt hos mange. Vi som bor i blokk, beveger oss inn i parker hvor vi deler livet vårt med alle slags folk som vi møter der, sier hun.

Det var oppveksten, og så tok Oslo-jenta sats og hoppet over fjellet vestover. Neste eksempel kommer derfra.

– "Blinkende Bergen!" Historien handler om å komme til Bergen som student, men temaet andre kan kjenne seg igjen i, er ensomhet.

En sterkere egenstemme

Pappa Hoem mener videre at teksten må ha stringens. Den bør ha en klar og logisk flyt uten unødvendig vaghet, og hver del av teksten skal tjene et formål på en effektiv måte. Den som lytter til Ines tekster, vil høre at hun etterlever dette rådet.

– Jeg har fått en sterkere egenstemme med tiden, sier hun om sin egen utvikling som låtskriver.

– Under arbeidet med det neste albumet har jeg brukt Gro Dahle som mentor, og det har vært ekstremt nyttig. Hun gir veldig konkrete tilbakemeldinger.

Ine forteller om det krevende arbeidet med å vurdere hvilke låter som skal bli med på albumet. Grundig som hun er, har hun sendt demoene til fire nøye utvalgte mottakere, en booking-agent, en tekstforfatter, en jazz-musiker og en vanlig publikummer.

– Hjalp det deg til å ta valgene?

Ine nikker. Men hun innrømmer at det fremdeles er et par tvilstilfeller blant låtene. Arbeidet i studio får bli avgjørende. Det er der «kill your darlings-prinsippet» må benyttes.

Lang kamp og hardt arbeid

Ine Hoem er glad og takknemlig for samarbeidet med sin prisbelønte forfatterfar, men hun har ikke kommet til dekket bord som kunstner, slik man kanskje kunne lure litt på. Det ligger mange år med hardt arbeid bak.

– Jeg deler arbeidet inn i epoker, forteller hun.

– Den første handlet om å jobbe med stemmen min. Allerede da jeg sang i barnegospel, sviktet den. Jeg ble hes lenge før noen andre i koret, og ble virkelig fortvilet da jeg rett før russetiden fikk beskjed fra legen om å tie helt stille.

Hun fikk beskjed om ikke å bruke stemmen på to måneder fordi hun hadde knuter på stemmebåndet. Dette ble begynnelsen på en langvarig kamp for å finne stemmen tilbake.

Men Ines identitet lå i det å bruke stemmen til å synge, og hun nektet å gi opp. I mange år trente hun systematisk, og fremdeles tar hun sangtimer.

En del av prosessen ble å verdsette egenarten i stemmen som den lille hesheten gir. Hun skulle begynne å dyrke den, la den bli selve signaturen på det hun gjør.

– Så begynte årene hvor jeg fokuserte på det å skrive melodier og utdanne meg innen jazz. Da skrev jeg på engelsk og hadde mindre fokus på tekst.

– Hva gjorde at du gikk over til å skrive på norsk?

– Det kom helt naturlig. Det virket som en morsom utfordring for meg da jeg var hjemme i permisjon med vår første datter. Plutselig ble det veldig gøy å skrive, historiene kom lettere. Samtidig var det mer krevende.

Det neste store steget for Ine er å produsere selv. Albumet som er under arbeid, er hun selv produsent for.

– Før har jeg lent meg mye på andre, men nå føler jeg meg klar for å bestemme mer selv hvordan resultatet skal bli, med god hjelp av bandet, selvfølgelig.

Egenarten, selve signaturen, den skal absolutt få være der. På vei ut i norsk vinterkulde tas det beskyttende skjerfet på igjen.

– Stemmen skal fremdeles være det næreste og personligste, forsikrer hun oss.