Englemamma 8428

– Jeg ser deg igjen, Amélie

I 2011 opplevde Hilde Ødegård å miste et barn i niende måned. Hun forteller om sjokket, fortvilelsen og sorgen, og hvordan Guds kjærlighet ble en trygghet i det hele - som skatter skjult i mørket.

• Foto: Emmaline Sophie Hekneby / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 25
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Morgensolen skinner over Søndre Slagen kirke i Tønsberg. Det er stille, bare forsiktig brusing i trærne fra vinden høres.

Hilde Ødegård (43) går inn gjennom tunge kirkedører. Lyden slår inn over den tomme salen.

– Disse veggene rommer både stor glede og stor sorg for meg, sier hun og setter seg ned på en benk.

Hun ser opp på den store veggkunsten bak alteret.

– Det var her jeg giftet meg med drømmemannen, og det er her vi sammen begravet datteren vår, Amélie.

Da livet smilte

Hilde og mannen Håkon (50) bor i Tønsberg. De har tre barn sammen, Jesper (12), Emil (9) og Mina (7). Hilde jobber som lærer og Håkon som leder for et arbeidstiltak innen rus og psykisk helse. Hilde er oppvokst i en kristen familie på Hedmarken. I 1999 flyttet hun til Tønsberg for å studere.

– Etter to tøffe livshendelser, gikk jeg gjennom noen prosesser. Jeg betvilte mye av det jeg tidligere hadde bygget livet mitt på og prøvde å holde Gud på avstand. Det gikk ikke i lengden. Jeg klarte ikke å ikke tro, fordi jeg hadde erfaringer. Jeg visste at Gud var ekte.

Hilde forteller at hun landet i en trygg tro, og håpet etter hvert på å møte en mann som hun kunne dele verdier og tro med. Hun møtte Håkon via en felles venn, som mente de passet perfekt sammen.

Hun smiler: – Det er bare en måte jeg kan forklare det på, da jeg møtte Håkon var det som å komme hjem, til en trygg havn. Det var en tydelig pekepinn for paret.

– Vi var forskjellige typer mennesker, men hadde mange like synspunkter – og det var rom for å være hele seg. Det var ingen spørsmål, det var oss.

Ett år senere giftet de seg her, i dette rommet.

Les om Krigsropet her

Hilde Ødegård i Søndre Slagen kirke i Tønsberg
Hilde Ødegård setter seg i benkeradene i Søndre Slagen kirke i Tønsberg: – Det var her jeg giftet meg med drømmemannen, og det er her vi sammen begravet datteren vår, Amélie.

Paret jobbet, og brukte tid på å pusse opp huset og skape et hjem.

– Vi hadde det så godt. Ville vente litt med å få barn mens vi pusset opp – og så var vi klare.

Graviditeten beskriver Hilde som kjempefin. Utenom litt naturlig bekymring, og kvalme gjennom første trimester, gikk alt bra. Hun nøt svangerskapet, gledet seg og hadde gode forventninger.

Jesper kom i juni 2009. En frisk og glad liten gutt.

– Det var ingen Hollywood-boble, men jeg var så lykkelig! Sa til mannen min: «Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ha det så bra, hvor lenge kan dette vare?» Hilde følte hun mestret morsrollen, og nøt permisjonstiden før hun kom tilbake på jobb i mai 2010, i en ny, fast stilling som lærer.

Drømmen var å ha tre barn, der de to eldste var tett i alder. Så Hilde ble gravid igjen, i august samme året.

– Jeg gledet meg enormt til neste barn. Det viste seg å være en jente.

Hilde holder i et rosa fotoalbum.

– Hun skulle hete Amélie, inspirert av den skjønne franske filmen, Den fabelaktige Amélie, fra Montmartre. Jeg så for meg at jeg skulle rope inn til middag: «– Jesper og Amélie!».

Igjen følte Hilde at hun hadde en fin graviditet. Bortsett fra kvalmen i første trimester, og jordmor som bemerket seg at symfysemålet var litt lavt, var det ingen store bekymringer. Den lille jenta i magen fulgte kurven sin, alt var helt fint.

– Jeg hadde det bra. Det var kanskje litt travelt på jobb, men jeg koste meg med å handle inn små plagg og forberede meg til livet som tobarnsmor.

Seks uker før termin hadde kurven begynt å flate litt ut. Det så ut som barnet vokste noe mindre, men var fortsatt innenfor normalen. Hilde gikk inn på kontroll igjen noen uker senere, og alt så fint ut da også. Det var masse fostervann og barnet beveget seg fint.

Hilde holder i et rosa fotoalbum.
Hilde holder i et rosa fotoalbum, med minner fra tiden hun var gravid med datteren.

Det bittelille vekstavviket var innenfor normal. Det var ingenting å bekymre seg for.

Helsestasjonen satte opp en overtidskontroll i tilfelle, men regnet med at Hilde skulle føde til termin, 27. mai. Hun fortsatte graviditeten og telte ned dagene. Hun kjente krusninger i magen dagene før termin, forteller at hun var litt uggen og hadde vondt i ryggen, men det stoppet der.

Jenta kom ikke da, men snart skulle de møtes.

Kjente ikke liv

Tirsdag 31. mai. Hilde forteller at dagen er som sydd fast i minnet. Det var sol og blå himmel, slik som i dag.

– På morgenen sa jeg til Håkon: « – I dag har jeg ikke kjent liv». Jeg syntes det var litt rart, fordi hun pleide å si hei på morgenen, sparke litt og sånn. Kanskje hun sov.

– Mamma minnet meg på at jeg skulle på overtidskontroll den dagen. Jeg hadde helt glemt det, så jeg svingte meg rundt og rakk timen.

Det var en lettsindig stemning på helsestasjonen. Jordmor hadde en korallrosa tunika som flagret da hun gikk. Hilde tuslet bak og lo.

Hun la seg på benken og jordmor tok blodtrykk. Dro frem doblerapparatet og lyttet. Leita og leita og leita.

«– Jeg finner ikke hjertelyden».

Alt stopper. Hilde forteller at kroppen ble som gelé.

– Jeg visste at det var alvorlig, men tenkte allikevel, «nei, det er det ikke». Ni måneder i magen, så klart passer Gud på barnet.

– Jeg hadde gjort alt riktig, spiste ikke en salami en gang, tatt vare på kroppen.

Hun ringte Håkon, ba han komme med det samme.

De dro til sykehuset der Hilde ble koblet opp til et CTG-apparat, som er ekstra skarp på å finne hjertelyd.

– «Der er den», sa jordmoren lettet. Men det hun trodde var babyens lave puls, var min høye.

Overlegen kom inn og koblet til ultralydapparatet.

Hilde lå på benken og så på skjermen at det ikke var noen bevegelser. Håkon holdt henne i hånden. Begge holder pusten, venter.

«– Barnet lever ikke».

Mens legen bekrefter at Amélies hjerte hadde sluttet å slå, at hun ikke levde, gikk Hilde inn i en sjokktilstand. Temperaturen i kroppen sank drastisk, og hun ble iskald.

– Først forstod jeg det ikke, benektet det, sa at det ikke var mulig. Så brøt jeg helt sammen.

– Jeg forstod hvor skjørt livet er, at linjen mellom liv og død er veldig tynn.
– Hilde Ødegård

I tåken får hun beskjed om at hun må føde, at hun må komme tilbake neste dag for å bli igangsatt. Hun får en modningspille med én gang, som begynner prosessen.

– Jeg hadde bedt for Amélie gjennom hele graviditeten, ba Gud ta vare på henne. Jeg hadde kjøpt kjoler, vi skulle ha en datter, men hun var død. Alt skjedde så fort, jeg var helt utenfor min egen kropp.

Foreldrene til Hilde kom for å hjelpe. Folk ville klemme, men Hilde orket ikke. Ville ikke bryte sammen noe mer.

– Magen hadde sunket litt sammen, for det var ikke liv der. Jeg følte jeg var svanger med døden. At jeg gikk og bar på døden.

På sykehuset neste dag, spurte Hilde om legen kunne sjekke igjen, bare en siste gang. Kanskje så de feil, kanskje var det håp? Han sjekket igjen, et forsøk på å gi ro til det som lå foran. Hun var død.

– Jeg fikk dobbel dose riestimulerende på kvelden, og måtte vente på at fødselen skulle sette i gang.

Farvel Amélie

Tidlig om morgenen 2. juni, våknet Hilde av rier.

– Hun kom så fort. Jeg hadde blitt lovet masse smertestillende, men rakk ikke få noen ting.

Smertene var enorme. Hun forklarer skrikene sine som urkvinne-rop. Under en time senere fikk Hilde se datteren sin. Ingen barnegråt og ingen bevegelser. Hun lå der på mammas bryst, med sitt kastanjebrune hår og lange, tynne pianofingre.

Hilde skrek ut etter datteren: «Hvorfor måtte du dø!», lå og holdt beskyttende rundt henne.

Spørsmålet ble leggende der, dypt inni sprekkene av et sønderknust mammahjerte:

«Hvordan kan et så etterlengtet og elsket barn dø ved målstreken? Hvorfor beskyttet ikke Gud jenta mi?».

– Jeg følte meg så sveket av Gud.

Etter hvert roet kroppen seg ned, og det naturlige «lykkehormonet» slo inn.

– Jeg hadde ventet i ni måneder, og nå var hun her. Det så ut som hun sov. Hun var så fin, lignet på storebror. Det var litt absurd, rett og slett. Jeg følte meg høy. Jeg hadde født et barn, og kroppen reagerte på den måten den er skapt til. Akkurat i det øyeblikket var hun ikke min døde datter, men hun var min datter. Jeg kjente på en sånn enorm kjærlighet, blandet med en bunnløs sorg.

Hilde hørte barnegråt i gangene på avdelingen, spiste mat fra samme kantine med de som hadde fått barn. Hun var en barselkvinne uten barn.

De fikk noen dager sammen med datteren. Foreldrene studerte henne, snakket til henne, undret, og tok bilder.

Etter et par dager var det tid for å si farvel og reise hjem.

– Jeg kjente en avgrunn. Det å komme inn døren hjemme uten henne, var brutalt. Stua var fylt av blomster. Kort med fine, kjærlige ord. Telefonen ringte ofte, og folk kom på besøk.

Hilde Ødegård sitter ved graven
– Begravelsen var veldig flott, men det var også veldig endelig. Da skjønte jeg at «nå er det meg og sorgen», sier Hilde Ødegård. Gravstenen er av et hjerte, der en bit av den er borte.

Noen dager senere var det begravelse. Tiden var kommet for å ta farvel med Amélie.

Over 200 mennesker møtte opp for å støtte familien. Håkon bar den lille kisten i armene sine. Buketten oppå kisten hadde små sommerfugler på seg. Graven fylte de med rododendron, så hun ble senket ned i en seng av blomster.

– Begravelsen var veldig flott, men det var også veldig endelig.

Etter hvert begynte blomstene i stua å visne, og telefonen ringte ikke like mye lenger.

Da skjønte jeg at «nå er det meg og sorgen».

Kunne blitt syk

– Sjokket hang i meg veldig lenge. Livet ble plutselig så sårbart, og jeg ble veldig sårbar.

– Jeg forstod hvor skjørt livet er, at linjen mellom liv og død er veldig tynn. Lettsindigheten min var lenge borte. Uskylden var borte for alltid.

Hilde forteller at hun følte et tillitsbrudd med Gud. Hun trodde på ham, visste at han var der, men kunne ikke stole på ham.

– Samtidig følte jeg at jeg ble båret på bønnehender. Ja, jeg har mistet et barn, og det er kjempetøft – men Gud er der. På en eller annen måte har han sett dette og tillatt det.

Her på jord hadde Amélie mest sannsynlig vært veldig syk. Obduksjonsrapporten viste funn av en sjelden blodproppsykdom, føtal trombotisk vaskulopati, en tilstand som gjør at det over tid danner seg masse blodpropper i morkaken. Det er ofte nært forbundet med CP, alvorlig hjerneskade, eller død.

De fant ingen forklaring på hvorfor dette hadde skjedd. «Du har rett og slett hatt uflaks», sa legen til Hilde. Uflaks.

– Gud kunne reddet henne, hun kunne blitt en fantastisk mirakelbaby-historie. Men hun ble verken multihandikappet eller en mirakelbaby – hun ble hentet hjem, og jeg vet ikke hvorfor.

Hildes mamma er oppvokst i en familie som var taus rundt vonde hendelser. Hilde har fått innblikk i hva det kan gjøre i en familie. Selv valgte hun en annen vei i bearbeidelsen av sin egen sorg.

– Jeg har alltid vært glad i å skrive, og hadde allerede en blogg som jeg skrev på av og til, om mammarollen og livets underfundigheter. Etter at vi mistet Amélie, ble det et sted jeg kunne være fri i å reflektere over det jeg hadde opplevd, tanker og følelser.

Andre englemammaer kom over bloggen, og Hilde fikk over 100 eposter fra folk som uttrykket takknemlighet over at hun satte ord på noe som ellers ikke var så vanlig å snakke høyt om.

– Jeg bearbeidet gjennom å skrive. Var likevel hun som hadde mistet et barn, og var medlem av en klubb som jeg ikke kom ut av. Da ville jeg eie min egen historie. Jeg ville naturliggjøre sorg og tanker rundt det. Å miste et barn er ikke naturlig, men døden er det.


Amélies lille fotavtrykk er gravert inn i steinen.
Amélies lille fotavtrykk er gravert inn i steinen.

Vil se henne igjen

– Jeg har måttet bruke mye krefter på å reise meg igjen etter rystelsen. Det har vært tungt – og ensomt.

Sekundærsorg er følgene sorgen etterlater seg når den selv etter hvert blir mindre.

– Det vanskeligste for meg har vært alt slitet som har kommet etterpå.

For Hilde var ikke sorgprosessen som en børstebil, som børster bort det vonde mens den beveger seg fremover. Hun forklarer det heller som en snøskuffe, som dro alt med seg.

Sykmelding, tid borte fra jobb, søvnproblemer, utmattelse og angst.

– Jeg ble redd for brann og tyveri, sykdom og død. Uroen satt som en klo i kroppen, var hele tiden i beredskap. Utmattelsesreaksjonen med utslag i angst er noe jeg lever med fortsatt. Jeg har måttet bli kjent med en ny meg, som jeg synes er vanskelig å godta. Jeg gikk lenge og ventet på at gamle Hilde skulle komme tilbake, men i dag favner jeg sårbarheten.

Etter tapet av Amélie, fikk paret to barn til. Først en gutt, så en jente. Begge graviditetene ble kategorisert som risikosvangerskap.

– Det var veldig tøft. Med Emil lå morkaken foran, så jeg kjente veldig lite liv, og det var akkurat det med lite liv jeg måtte passe ekstra på. Følte at livet hans lå i mine hender.

Hilde fikk tett oppfølging og hadde mange ultralyder, gjorde alt som kunne gjøres. Så kom han. En frisk, gråtende og sprellende liten gutt.

Øynene blir blanke:
– Det var helt ubeskrivelig å få Emil på brystet. Han var så vakker, og jeg følte en sånn storhet.

To år etter, kom Mina.

– Det var så gøy at vi skulle få en jente. Personligheten hennes er helt rå, hun er bare fantastisk.

Hilde forteller om livets matematikk som ikke går opp:
– Det er viktig å si at man får det barnet man skal ha. Hadde Amélie levd, hadde vi ikke hatt Emil og Mina. De er gaven som kom etterpå, sier hun.

Solen trenger gjennom store, høye trær. Hilde bærer på noen lilla blomster som hun skal legge ved graven. Gravstenen er av et hjerte, der en bit av den er borte. Amélies lille fotavtrykk er gravert inn i steinen. Det er pyntet med lykt, sommerfuglfigurer og blomster.

Hilde smiler varmt mens hun legger blomstene på plass, og tenner et lys.

Hilde forteller om livets matematikk som ikke går opp: – Hadde Amélie levd, hadde vi ikke hatt Emil og Mina. De er gaven som kom etterpå, sier hun.
Hilde forteller om livets matematikk som ikke går opp: – Hadde Amélie levd, hadde vi ikke hatt Emil og Mina. De er gaven som kom etterpå, sier hun.

På Amélies årsdag gjør familien alltid noe hyggelig sammen. Første året hadde de piknik ved graven med muffins og ballonger. Nå går de kanskje ut og spiser, eller drar på båttur.

– Jeg ser på livet i magen som et liv. Ni måneder i magen, et fullbårent barn, som var helt perfekt. Hun skulle vært hos oss, men vi feirer det korte livet og det hun gav oss.

I dag har Hilde ingen aktiv sorg. Det er stort for henne å dele. Hun tenker på Amélie, hun er med dem, og de snakker om henne. Hun ville fylt 11 år i juni.

– Jeg føler jeg har akseptert det som skjedde, og plassert henne i himmelen.

Hun forteller at tapet har lært henne å nyte gode øyeblikk. Hun tar ingenting for gitt og er takknemlig for det hun har.

– Gud er skaperen av alle ting, og han kjenner meg. Jeg har klynget meg til Guds kjærlighet og til alt som har med håpet å gjøre. Jeg tror på en Gud som bryr seg, og som går sammen med meg gjennom livet. Han krever ikke hurtige helbredelser. Jeg tenker at Gud står der med åpne armer og tar imot meg, også tror jeg mer og mer på skatter skjult i mørket.

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.» (Jesaja 45,3)

– Jeg får ikke svar på alt i livet, og har måttet legge fra meg mange spørsmål langs veien. Min jobb er å forsone meg med det som har skjedd, og leve videre med den kjærligheten jeg bærer for barnet mitt.

Hilde smiler:
– Når jeg ser Amélie for meg, ser jeg en glad, liten luring. Med langt kastanjebrunt hår. Og når jeg en dag ser henne igjen, skal jeg omfavne henne, og si at jeg elsker henne. Så inderlig høyt.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER