– Jeg strikker med hjertet

Ella Løvås på 85 år har strikket over 300 par siden starten av prosjektet Sokker som varmer i 2014. I sommer ankom hennes siste bidrag til Frelsesarmeens hovedkontor: to fulle, blanke søppelsekker med sokker.

– I disse vanskelige tider, håper jeg de kommer frem til noen som virkelig trenger det, sier Ella.

Vi besøker henne ved Setermoen i Bardu i Troms. Tåken ligger tett rundt det hvite huset med svarte lister. I den store hagen har bjørka blitt gul. Vinteren er på vei, og dagene blir stadig kortere. Ved vinduet i stuen står en burgunderrød stol. Her har Ella stikket utallige sokker, men også votter, kofter, gensere, barneklær og kjoler.

– Jeg har alltid strikket og heklet. Til barna mine ble det ullbukser, gensere, kjoler og alt de trengte. Da jeg var rundt 40-50 år begynte jeg å levere inn til messer for salg. Jeg vever også gulvmatter, og har strikket duker og sydd bunader.

I 2014 vant Ella Sokker som varmer-konkurransen da hun leverte inn 108 par. Også da kom hun på trykk i Familien. Å strikke med hjertet er en god ting, synes hun.

En aktiv dame

Ella liker å holde seg i gang. Hver torsdag er hun på «Loftet» med pensjonistforeningen og vever og strikker. De selger håndarbeidet lokalt og bruker pengene til nytt materiell, og til slutt på julemessen til inntekt til pensjonistforeningen.

– Jeg pleier å si at vi bruker én krone både to og tre ganger, smiler 85-åringen.

På pinnene i dag strikkes søte, små selbuvotter. Ella har fem barn, seks barnebarn og snart fem oldebarn. I strikkeposen ved siden av stolen ligger et halvferdig babyteppe som hun strikker på mellom sokker og votter.

Med årene har det blitt vanskeligere å strikke store plagg og tepper, for skulderen verker. Hun sliter også med vondt rygg og har hatt isjias hele sitt voksne liv.

– Nå strikker jeg nesten bare sånne lette ting, og garnnøstene ligger jo der, vi kan ikke kaste dem, men må utnytte ressursene våre, sier strikkeren.

Ella strikker helst «russelester» i to farger. Hvor oppskriften kommer fra vet hun ikke, den sitter i fingene. Det tar henne tre dager å strikke ett par sokker.

– Når jeg strikker, tenker jeg ikke på noe annet. Jeg liker ikke å spise tabletter for ryggsmertene mine, og da hjelper det å ha noe å gjøre som flytter fokuset bort fra smertene, forteller Ella.

Da barna var små og ryggen var på sitt verste, var det eneste som hjalp å ligge på gulvet, på hardt underlag. Da kunne hun slappe av.

– Mens jeg lå der, kunne jeg strikke en halv barnekjole, forteller hun.

En lokal strikkekjendis

Ella strikker ikke for å bli kjent. Tvert i mot. Hun leverer gjerne til messer og har i alle år gitt vakre hjemmestrikkede klær i gaver til familie og venner. Men arbeidet foregår i det stille. Hun vil ikke ha så mye oppmerksomhet. Likevel har ryktet om Ellas håndarbeid forsert landegrensene.

Plaggene hennes er ikke bare varme, men også veldig vakre.

En dag banket det på døren. Der stod en eldre mann som hadde hørt om Ellas arbeide og lurte på om hun hadde noe han kunne sende til sine slektninger i USA. Han ville ha noe som var laget lokalt i Bardu.

– Jeg fant fram en stor hjemmestrikket duk. De ville ha den hengende på veggen, så da måtte jeg få tak i eineroppheng og de ville ha navnet mitt brent inn, forteller Ella om hendelsen. Hun ler litt når hun tenker på det.

Etter hvert har flere banket på døren, og Ellas arbeid har blitt sendt til Tyskland, England og flere ganger til USA. Det er spesielt selbuvotter som slår an.

– Det må være ull som varmer

I løpet av 10 år har altså Ella strikket over 300 sokker. Og selv om hun vant konkurransen den gangen i 2014, er det er det ikke viktig å vinne. Hver sokk er av betydning.

Ella lar strikkepinnene hvile i fanget. Tankene hennes går til de som mottar sokkene. Hun har lenge lurt på hvem de er, og hvilke liv de lever.

– Jeg vet hvor vondt det er å være kald. Det verker i hele kroppen, og derfor må det være ull når vi strikker. Men for at sokkene skal bli litt sterkere, har jeg med en tynn tråd syntetisk garn, forteller hun.

I dag er det flere som sliter økonomisk og med å få hverdagen til å gå opp. De som mottar sokkene Ella strikker er alt fra familier med dårlig råd, mennesker uten hjem og med vanskelige liv.

– Jeg synes det er forferdelig hvor mange som sliter i dag. Selv er jeg minstepensjonist. Alt stiger i pris, mat, hus og varer. Hvordan er det for dem som har familie i tillegg – det må være grusomt. De skal dele den kronen på to og tre og fire.

Hun håper et par gratis sokker hjelper.

– Jeg skulle gjerne gitt dem mat, hus og alt. Det viktigste for meg er at sokkene kommer frem til de som absolutt trenger det, og at sokkene varmer.

– Vi kan ikke få nok sokker

Ved Fyrlyset og Feltpleien i Oslo er hjemmestrikkede sokker noe av det mest verdifulle som deles ut. Varmen er livsviktig gjennom vinteren.

I en sidegate på Grønland i Oslo ligger Fyrlyset og Feltpleien. Her kommer mennesker som har det vanskelig i livet. Mange sliter med rus, og noen har ikke et hjem. Her får de hjelp til å dekke grunnleggende behov, slik som mat, legehjelp og sosial kontakt. Mange er ensomme.

Innerst i lokalet ligger «Vaskeriet». Her kan besøkende få klær og levert inn tøy til vask. I en skuff ved disken ligger hjemmestrikkede sokker i alle mulige farger og mønstre.

– Det blir fort tomt når vi har hjemmestrikkede sokker og luer. Vi kan ikke få nok, forteller Grete Ødegård som er avdelingssykepleier ved Feltpleien, som er helsetilbudet ved på huset.

Noen ganger følger det med en liten lapp i sokkene. Et hjerte og et ønske om en fin dag. Det synes Grete er rørende. Hun ser hvor mye det betyr for mottakeren.

– Wow, tenk at disse er til meg!

I en stolgruppe ved vinduet sitter Emil sammen med en venn. Av hensyn til livssituasjon og pårørende holder vi Emil anonym. Det ene benet hans hviler i kryss over det andre. Vi ser et par vakre, hjemmestrikkede sokker med nydelig mønster i oransje, grønt, hvitt og litt rødt.

– Er de ikke fine, sier Emil med entusiasme. Ansiktet hans lyser opp når vi spør ham om sokkene.

– Jeg er stolt av disse sokkene, og jeg tror ikke akkurat at de er strikket av restegarn.

Emil tar av seg den grønne skoen for å vise oss mønsteret.

– Mønsteret er helt nøyaktig på begge sokkene. Jeg har lagt dem side ved side for å sjekke, og det er helt utrolig. Jeg synes det er fantastisk hvordan noen bruker så mye energi på å strikke så fine sokker. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men da jeg fikk velge akkurat disse tenkte jeg: «Wow, de må være strikket av en veldig snill dame på 87 år», forteller Emil.

Varmer godt på vinteren

Fyrlyset og Feltpleien drives av Frelsesarmeen og er et lavterskeltilbud for mennesker med rusutfordringer over 18 år. Grete og miljøarbeider ved Fyrlyset, Alan Tchicaia, forteller at det daglig er 150-225 mennesker som benytter seg av de ulike tilbudene. Alan har jobbet her i 19 år. Han vet hvor vanskelig alt blir når kulden kommer.

– Selv bruker jeg ullsokker 80 prosent av dagene i året. Når vinteren kommer, er det befriende å ha varme, tørre føtter, sier Alan. Han estimerer at Fyrlyset og Feltpleien har over 2000-3000 unike brukere på et år. De har ingen eksakte tall, men stadig flere oppsøker tilbudet.

To ganger i uken har de oppsøkende arbeid på kveldstid. Noen ganger har de med varme sokker i sekkene som de kan dele ut til de som fryser.

– Fryser du på bena, fryser du i hele kroppen, sier Alan.

Etter 19 år i jobben har han sett det meste.

– Jeg har grått, jeg har ledd. Noen forsvinner, noen dør. Unge kommer til, og noen har vært her i alle år. Jeg kaller dem for «guttene mine». Vi er som en familie, forteller Alan.

– Her skal alle bli ønsket velkommen og alle grunnleggende behov skal bli tatt på alvor. Mange er også ensomme og får dekt sine sosiale behov her, forteller Grete.

– Fortjener en tur til Spania

Vi møter Bjørn. Han er 64 år og har besøkt Fyrlyset og Feltpleien i lang tid. Bjørn har et vanskelig og utfordrende liv bak seg, og går i dag på metadon.

Foran ham ligger sokker han kan velge mellom. Han velger seg et par med røde og sorte farger og et par oransje.

– Den vinteren som var i fjor vil jeg ikke oppleve igjen, sier han med et gufs. Jeg har sovet steder hvor det er like kaldt inne som ute. Med varmedress, to dyner, svær boblejakke og lue, votter og sokker, sier Bjørn og kikker på sokkene.

Han er glad for at de er strikket i ull.

Vi forteller at det er Ella som har strikket akkurat disse sokkene, og at hun i sommer leverte to store sekker med hjemmestrikkede sokker. Bjørn kikker opp og er imponert.

– Hun burde få en gave. En gratis ferie til Spania for alt arbeidet. Det er ikke bare-bare å sette seg ned å strikke sokker, sier han mens han studerer sine nye par.

Selv har han aldri tatt i en strikkepinne, og ingen strikket til ham i oppveksten.

– Jeg ser opp til de som gjør dette for oss som går rundt og fryser. Har hun virkelig strikket 300 par sokker, spør Bjørn, fremdeles overrasket. Han smiler.

– Da burde hun få 300 billetter til Spania!

Også Emil har en beskjed til de generøse strikkerne:

– Hadde jeg møtt dem, ville jeg sagt på en høflig måte: For en fantastisk kvinne du er, som bruker så mye glede og energi på å strikke til andre mennesker.

Du visste ikke at du strikket disse sokkene til meg, men jeg setter utrolig stor pris på dem.

Rekordmange sender sokker

I resepsjonen på Frelsesarmeens hovedkvarter tar Elise Sæhle imot pakkene som blir sendt fra strikkere i hele landet. Det var hun som tok imot sokkene fra Ella Løvås.

– Det er en kjempegøy og rørende jobb, spesielt når jeg pakker ut babyklær – for vi trenger det og. Ofte har vi fokus på store føtter, men også små barn trenger varme, forteller Elise.

For tiden har det kommet så mange pakker at Elise har videresendt med én gang hun har pakket opp enkelte plagg. For eksempel store sokker, barneklær eller gensere til ungdommer som ønsker seg en spesiell farge.

Elise har god kontakt med aktørene som bestiller sokker, og skriver seg bak øret om det er noe helt spesielt. Hun har også blitt «kjent» med flere av strikkerne, som ofte legger igjen håndskrevne, hyggelige beskjeder.

– Mange strikkere kjenner jeg igjen, og noen strikkere skiller seg ut. Denne måneden har jeg fått fire leveranser fra én dame.

Da skriver jeg en ekstra takk til henne. Alle sokker blir telt og registrert, alt går til mennesker som trenger det, bekrefter Elise, som allerede er over i en annen jobb når dette kommer på nett.

Mange ulike mennesker som får sokker

I tillegg til Fyrlyset og Feltpleien, er mottakerne av sokkene ulike tiltak som drives av Frelsesarmeen. Som familieinstitusjoner, barnevernsinstitusjoner, asylmottak og korps i hele landet. Nå er det mange familier fra Ukraina som trenger varme klær.

– Hjemmestrikkede klær er et tegn på nettopp omsorg hjemme og bidrar til et klasseskille mellom de som har sånne plagg, og de som ikke har.

Dette skillet blir spesielt synlig blant barn og ungdom. Sokker som varmer bidrar til strikketøy uavhengig av om du har en mor, far, bestemor eller tante som strikker, sier Elise.

I 2024 er det 10-årsjubileum for sokker som varmer, og målet er å få inn 20 000 sokker. Mon tro det blir trangt bak resepsjonen på Frelsesarmeens hovedkvarter?

– Jeg gleder meg til å pakke opp strikketøy små og store, sokker til asylsøkeren langt hjemmefra og kanskje en lue til han som nettopp avsluttet sin fengselsdom, sier hun og legger til:

– Strikkerne gjør en fantastisk jobb.