Jobb med mening

Det er akkurat som om morgensola spiller på lag med ansatte og brukere av Frelsesarmeens arbeidsmarkedstiltak, Jobben, i Oslo. Den får det gule huset i Pilestredet til å skinne ekstra opp, og i dag pyntes det både inne og ute.

Det er «Åpen dag». Alle tilbudene, som er rettet mot rusavhengige, skal vises fram. Både samarbeidspartnere og andre interesserte er invitert. Daglig leder Jorunn Mathisen sjekker at alt er klart.

Jo, maten er på vei, de ulike standene er i orden. Vareutvalget i den lille gjenbruksbutikken er ekstra spennende. Nøye utvalgte gjenbruksfunn og redesignede skatter, som stettefat og lysestaker i alle regnbuens farger, gjør seg godt i hyllene.

Jorunn vet at hun får besøk fra Frelsesarmeen i Sverige og ansatte og brukere av Heroinassistert behandling (HABIO) ved Ullevål universitetssykehus.

– Men tenk om det ikke kommer flere?

Hun sier det med et smil, som om hun ikke helt tror på det selv. Likevel aner man en viss nervøsitet. Både deltakere og ansatte har lagt sin sjel i dette arrangementet i anledning innflytting i nye lokaler.

Les mer om Krigsropet her

De fleste som benytter seg av tilbudet er rusavhengige, men ikke alle. Noen soner siste del av straffen her og blir værende i miljøet. Her har de noe å gjøre og noen som bryr seg om dem. Vanligvis er det mellom 60 og 70 mennesker her.

På Jobben får deltakerne noe meningsfullt å gjøre, i godt selskap. Til gjengjeld får de motivasjonspenger. Jorunn ser at mange får bedre livskvalitet.

– Folk blir mentalt friskere av å være her. Atferden blir roligere, de spiser bedre og sover bedre.

Rydder gatene

Harald, en av Jobbens mest trofaste arbeidere, har tatt seg en pust i bakken med kaffekopp og sjokoladekake. Vanligvis er han her flere ganger i uka og går gatelangs med Jobben-tralla og plukker søppel. Det er spesielt sprøytespisser han ser etter. Han vil ikke at småbarn skal plukke dem opp og skade seg.

– Mange kaster bare sprøytene fra seg og gir blaffen. Men det gjør ikke jeg. Jeg plukker og plukker.

Jobben har også gitt ham innhold i dagene.

– For meg er Jobben alfa og omega. Jeg må ha noe å gjøre. Når jeg står opp vet jeg at jeg skal ut og treffe folk. Det er en hyggelig og god jobb. Folk sier hei og smiler, selv folk jeg ikke har sett før, forteller han.

Ikke alle dager er like lette. Han sliter med beina. Det harde livet med misbruk har satt sitt preg på ham.

For prøvelsene meldte seg tidlig i livet. Han ble strengt oppdratt i en konservativ familie på Sunnmøre. Der var det ikke så mye forståelse å få for en aktiv gutt – lenge før diagnosen ADHD var kjent.

– Jeg klatret i trær og var høyt og lavt. Det ble mye kjeft og straff. Men på Jobben er det godt å være. Her et det varme, fine folk. Man merker at det er et Gudshus. Det er mye omsorg, sier Harald og smiler forsiktig.

Og det er ikke bare her han blir rommet med hele seg. På Frelsesarmeens Feltpleie i Urtegata får han steilt beina sine jevnlig.

– Hos Frelsesarmeen får jeg både mat, jobb og kjærlighet. Jeg har så mye å takke dem for.

Nytt av gammelt

– Velkommen!

Jorunn reiser seg brått fra stolen og tar delegasjonen fra Frelsesarmeen i Sverige varmt imot. Hun vil vise fram huset før det forhåpentligvis fylles av enda flere gjester.

Ferden går inn på Systua der arbeidsleder Ida Elgstøen viser fram festdrakter og dåpskjoler, laget av gamle gardiner og duker.

– Titta! Vad fin! sier sosialarbeider Lotta Larsson imponert og tar tak i en av festdraktene.

Hun kan nesten ikke tro at plaggene er sydd av folk som ikke hadde tatt i en symaskin før de kom hit.

– Otrolig! Et konstverk!

Ida forteller at det viktigste er å ikke ha tidspress.

– Vi lager det vi får til, og vi kan aldri si hvor lang tid det vil ta.

Miljøarbeider Ellen Sanna Andersen, som er ansvarlig for systua og utdannet innen draktsøm, ankommer rommet. Det bryter ut spontan applaus.

– Den fortjener du, kommenterer Jorunn.

Ellen, som har bakgrunn fra finansverdenen, har nå et stort engasjement for å motivere deltakerne her.

– Jeg har kanskje litt høye krav, men brukerne blir veldig stolte over å kunne lage produkter som blir veldig vakre. De som syr, må følges nøye opp i begynnelsen. Etter hvert blir de mer selvstendige, forteller hun.

– Etter å ha sydd mange festdrakter til 17. mai, merket jeg at energien ikke var helt på topp. Da spurte jeg om vi heller skulle gå tilbake til å lage litt enklere produkter. Men det ville de ikke.

Ellen synes det er givende å lære bort sykunnskapene til andre.

– Det er mye god stemning her.

– Og mye omsorg, kommenterer Jorunn.

– Jeg er jo veldig glad i damene her, og det sier jeg til dem også.

Ingen fasade

På gjenbruksverkstedet står en enhjørning, en robot og en globus side om side. En stor kasse er full av gitarer som venter på nye strenger. Her får gamle stoler ny drakt, og en dinosaur kan fort gjenoppstå som en lampe på barnerommet.

– Tenk, alt dette er vanlig søppel som vi har fått hente på miljøstasjonene, sier Jorunn.

Både redesignede produkter og fine bruktfunn selges for en rimelig penge i butikken i første etasje. For tanken er at alle skal ha råd til å kjøpe seg noe fint.

På gjenbruksstasjonene samles det også inn aviser og tråd og stearinlys. De brukes til å lage tennruller. Produktet er perfekt til oppfyring av ved, både i ovn og bål.

– De selger vi masse av. Før jul hadde vi et etterslep på rundt 60.000 tennruller som var bestilt av de ulike Fretex butikkene, sier Jorunn.

Noen av deltakerne er veldig effektive, mens det for andre er nok å lage én tennbrikett.

– Alle skal ha en meningsfull dag, og vi må ha mange prosjekter som vi kan tilpasse.

I rommet ved siden av står også flotte stettefat i ulike farger på rekke og rad, satt sammen av gjenbruksfunn.

– Disse selger også som varmt hvetebrød, forteller Jorunn. Opphavskvinnen er Nana Buraas, som nå har det daglige ansvaret for gjenbruksbutikken og driver med redesign av ting de får på gjenbruksstasjonen. Hun begynte å lage etasjefat til seg selv, og da hun startet å jobbe her i fjor vår, tok hun med seg ideen.

– Deltakerne er kjempeflinke til å sette fatene sammen, forteller hun.

Nana har 20 år i filmbransjen bak seg, de siste ti som produksjonsleder og produsent for reklamefilm. Men da hun kom tilbake til jobb etter et sykefravær, hadde hun lyst å gjøre noe helt annet, noe som kunne være til hjelp for mennesker. Hun ble tipset om å kontakte arbeidsleder Ida.

– Jeg ringte, og nå er jeg her, smiler hun. Hver dag gleder hun seg til å gå på jobb.

Jobben gir meg følelsen av å kunne bidra til de som trenger litt ekstra. Jeg får mye mer energi av å være her, enn å lage reklamefilm.

På grunn av sykdom er hun ikke hundre prosent arbeidsfør, men her kjenner hun at hun orker det lille ekstra.

– På Jobben trenger man ikke late som. Det er ingen fasade. Det er stor raushet og omsorg blant både ansatte og deltakerne. Jeg møter mange spennende mennesker.

Hun setter pris på å få være i et miljø der det er rom for ulikheter.

– Jeg liker å kunne være meg selv.

– Hva har overrasket deg mest?

– At jeg kan gjøre noe annet enn å bare lage filmer. Selv om jeg ikke har utdannelse innen miljøterapi, har jeg kjent på at jeg har ganske god innsikt og menneskekunnskap. Det gir meg en stor mestringsfølelse. Her møter hun folk med triste skjebner, men ser også hvordan folk har reist seg etter år med store påkjenninger og et nedbrytende gateliv.

– Nana er utdannet fotograf, og får fremdeles dyrke den interessen her – helt uten manus og strenge retningslinjer.

– Det er fint å få tilby en skulder å gråte på, godt å få vise omsorg. Og når noen har noe å glede seg over, kan jeg få ta del i gleden.

– Det er som å komme hjem. Jeg er så glad for at det er noen år igjen før jeg blir pensjonist!

Bønder i byen

– Ja, hvilken del av Oslo vil dere smake på først? Grorud, for eksempel? spør birøkter Anne Sofie

Bolstad Hansen ved bordet til Bi-Jobben, der fire ulike honningtyper står utstilt. Hovedtanken til Jobben er å ta utgangspunkt i interesser deltakerne har, for å se om det er mulig å starte et prosjekt.

Slik begynte også produksjonen av den nå svært populære Jobben-honningen. Men deltakerne hadde nok ikke sett for seg at de skulle gå hen og vinne NM i honning det første året, og sølv det neste.

– Bi-Jobben har vært en kjempereise for de som er med på prosjektet. Et par av dem har vært tungt avhengige. De har forandret seg veldig, både i oppførsel og interesser. Fra å like heavy metal og heroin, går det nå i blomster og bier. Vi er veldig opptatt av hva «grønt arbeid» betyr for mennesker, sier Jorunn.

Jobben har nå en birøkter i hundre prosent stilling, og de har bikuber på fem ulike lokasjoner i Oslo.

Om våren og sommeren er Jobben på «sommerferie» på Linderud gård. Her får deltagerne være med på å vedlikeholde hagen og utføre ulike driftsoppgaver. Linderud er en gammel herregård som i dag er et museum, driftet av Museene i Akershus, og Jobben.

- På Linderud har vi vært engasjert i et stort EU-prosjekt om økologisk dyrkning i urbane strøk. De ansatte har gått på kurs for å lære seg å dyrke økologisk, og Jobben klarte å innfri kravet om å få solgt det vi hadde dyrket. VI er stolte av oss selv!

Nå begynner enda flere gjester å ankomme lokalet, og bak det fint dekkede bordet serveres det eplemost.

«Epleslang» ble startet av to studenter – der folk som trenger arbeidstrening får plukke epler hos privatpersoner som ikke benytter frukten i hagene sine. Eplene blir presset og tappet på flasker. Etter at Jobben hadde bidratt med å plukke epler en stund, fikk Jorunn spørsmål om Frelsesarmeen ville kjøpe hele konseptet.

– Jeg var ikke sikker på om vi kom til å få det til, for her er ikke folk forpliktet til å møte opp hver dag. Men vi tok sjansen, og det har vist seg å bli et flott konsept. I fjor produserte vi 15.000 flasker Epleslang eplemost.

Snekrer innhold i dagene

– Da skal vi gå ned i butikken og snekkerverkstedet i første etasje, annonserer Jorunn.

Nå er lokalet fullt av gjester. Både folk fra Nav, bydeler og interne og eksterne institusjoner ser seg interessert rundt og snakker med andre. De faste deltakerne i Snekkerboden har fått besøk av brukere og ansatt ved HABIO på Ullevål Sykehus.

En av de faste Jobben-deltakerne, Samuel, er i full gang med enda en av Jobbens merkevarer: trekasser av gamle sengebunner. En stor bikube står langs veggen, og Rune Mæhre, som er arbeidsveileder både på Bi-jobben og her i Snekkerboden, forteller hvor mye bedre en slik hjemmesnekret kube er for biene, enn dem man kan få kjøpt.

– Ser dette interessant ut for dere? spør han de besøkende.

Det nikkes heftig.

– Jeg kommer i alle fall. Jeg trenger desperat noe å gjøre, kommenterer en fra HABIO som dagen etter skal besøke Linderud gård sammen med resten av følget sitt.

Det er Bård Rune Naglestad, sosionom ved HABIO, Ullevål, som har tatt med seg mennene fra prøveprosjektet som har fem års varighet. Han forteller at heroinassistert behandling er rettet mot de aller tyngste brukerne. På kort tid har man nå fått så gode resultater at deltakerne har fått lyst til å jobbe.

– Hos oss får brukerne medisinsk heroin to ganger om dagen under kontrollerte forhold. De holder seg unna belastede miljø og mange har gjenopptatt kontakt med venner og familie. Mellom dosene de får hos oss, har de nå muligheten til å finne på andre aktiviteter. Det er derfor vi tenkte at det ville vært fint med et samarbeid med Jobben.

– Hva er inntrykket ditt av tilbudet her så langt?

– Veldig bra, fordi vi har en ganske høy gjennomsnittsalder på våre deltakere. Mange av dem er uføre, og dette er en ypperlig mulighet til å få gjøre noe uten at det er forpliktende. De får muligheten til å gjøre noe sosialt i hverdagen, samtidig som de tjener en slant penger. Det har også med livskvalitet å gjøre.

Han forteller at mange av deltakerne i prosjektet har en tidligere yrkesbakgrunn, og at Jobbens mange aktiviteter vil gi dem muligheten til å gjøre noe de kan fra før.

Også Jorunn er positivt innstilt til et samarbeid med HABIO. Hun tror prosjektet kan bidra til å gi de tyngste brukerne et verdig liv, for hun ser at mange av de tyngste rusavhengige som oppsøker Jobben ikke klarer å ta vare på seg selv.

Fornøyd

Gjestene er i ferd med å forlate lokalet, og en fornøyd leder kan endelig ta seg en pust i bakken. Jorunn har en god følelse. Det ble fullt hus, og flere mulige samarbeid er på gang.

– Hvorfor er det viktig å ha et aktivitetstilbud til folk som ikke klarer å slutte med rus?

– Alle trenger et innhold i dagen og å bli sett og anerkjent for den de er. Her driver vi en bedrift sammen, og vi er avhengige av hverandre for å få den til å gå rundt.

Hun mener det er viktig å akseptere at ikke alle klarer å bli rusfrie.

– Folk får likevel en annen struktur på dagen, fordi de kan ikke ruse seg mens de er på Jobben. Vi har lite bråk. Er noen for ruset, sender vi dem hjem med ordene «Kom tilbake i morgen».

Hun vet det er en balansegang å motivere den enkelte, uten å pushe dem for mye. Å presse folk for fort ut i det vanlige arbeidslivet, kan føre til at mange gir opp. For der er det så mye annet å forholde seg til. På Jobben legges det vekt på å vise omsorg for hele mennesket.

– Få har kontakt med familien sin, så for mange er vi de nærmeste pårørende. Vi er jo med på nesten alt som skjer i livene deres

Gjennom Jobben har Jorunn lært å sette mer pris på hverdagsgleden, som å fryde seg over at sola skinner, eller drikke en kopp kaffe og le litt sammen med noen ute på trappa.

– Her får du et annet syn på hva som er viktig i livet, smiler hun.

Dagen etter er festen over. Hverdagen er i gang igjen. Harald har møtt opp før klokka ni for å ta fatt på sin daglige runde for å plukke søppel og sprøytespisser. Også i dag blir jobben gjort. Også i dag blir det mening i hverdagen.