Jul på Langedrag

Inne på gårdskafeen med brune trebord, serveres et par rykende boller med lapskaus. Lukten siver inn i neseborene, og varmen setter seg i kroppen etter noen munnfuller.

– Vi er også en del av naturen, forteller Tuva og tar av seg vottene.

– Derfor tror jeg det er et primærbehov for oss å være nær den, men samtidig har vi blitt fremmedgjort. Imidlertid ser vi hver uke på Langedrag at skoleelever viser en annen side av personligheten sin når de drar, enn da de kom.

Sjefen på Langedrag – som tidligere jobbet med ungdom i rusproblematikken i 18 år – forklarer at noen barn og ungdommer kommer til gården med tøffe masker, supplert med litt banning og knuffing, men at atferden ofte endres når de kommer i nærkontakt med dyrene.

– Plutselig kommer en geit med et lite kje, og man ser nesten fysisk at maska sprekker, at rollen en har tillagt seg selv i klassen, glemmes bort. At man er til stede i seg selv og møter dyrene som seg selv, sier hun.

– Og kanskje er det nettopp «problembarnet» på skolen som er lengst ute om kvelden i frivillig dyrestell. Jeg har også sett voksne mennesker gråte når ulver har slikket meg i ansiktet.

Frelsesarmeen på Langedrag

Det har vært viktig for Langedrag å gi tilbake av det de selv har oppnådd, med gratishelger for veldedige organisasjoner, og juleshow hvor inngangspengene går til et veldedig formål. Frelsesarmeen og Oslo slumstasjon har tidligere vært blant mottakerne.

Les mer om Krigsropet her

– Vi finner det meningsfullt å minne oss selv på hvor godt vi har det på Langedrag, og da er det fint for oss å kunne gi gode og gratis opplevelser til de som kanskje ikke har så god hverdag, sier Tuva.

– Og Frelsesarmeen gjør et viktig arbeid på det området.

Hver høstferie drar fremdeles familier fra Oslo slumstasjon på ordinært besøk til Langedrag. På telefon fra Oslo forteller leder og frelsesoffiser Irene Mathisen om meningsfulle turer og gode fellesskap.

– Familiene kommer tettere på natur og dyr i trygge omgivelser som gir både læring og opplevelser.

Hun forteller videre at deltakere har gitt tilbakemeldinger om opplevelser av frisk luft – borte fra bykjernen – om gleden ved å treffe dyrene blant kumøkk og levende versjoner av «Peppa Gris», for ikke å glemme leken barna imellom, som skaper verdifulle minner.

– Vi har blant annet vært inne hos elgen og matet den med gulrot, og vi synes det er flott å gå med geiteflokken til setra. Der lager vi ost av geitemelk og myse på bål, melkepletter på takke, og å drikke vann rett fra bekken er jo magisk for alle, sier Irene.

– Tuva har undervist om mating av ulv og gaupe, og vi har melket geiter og kjørt kjerre med trekkhunder.

Frelsesoffiseren forteller at det er flott å se respekten for naturen og det gode dyreholdet som Langedrag viser, samt kunnskapen til de ansatte på gården og ønsket om å dele av den.

– Dette er ildsjeler på høyt plan.

Det tradisjonsrike

Tuva vokste selv opp i storbyen, på Bekkelaget i Oslo, hvor faren Edvin og moren Eva drev rideskolen og besøksgården EKT på Ekeberg, som Tuvas søster Sissel driver i dag.

I 1978 var et nytt prosjekt på trappene for den naturglade familien, et skritt som medførte at faren Edvin – som også hadde et eget firma hvor han hadde videreutviklet den såkalte «helsetrøya» – solgte geskjeften og dro med familien til Langedrag i Buskerud.

– Det var et stort skritt å ta, forteller Tuva, som aldri var i tvil om at hun ville dra fra by til skog og fjell, for å leve et liv med dyrene hun holder så høyt.

Resten er som kjent historie, med både den nevnte TV-serien og bøker som Jul på Langedrag, hvor mor Eva fortalte om julebukk på hesterygg, juletrehugging, julenek i stabburet for småfuglene, saueull som ble kardet og tovet, og barn som laget tradisjonsrike retter som rømmebrød, hjortetakk og pinnebrød; tradisjoner som fremdeles består på gården.

Gjennom årene har Langedrag også bydd på adventshelger og romjulsdager med kanefart, bålpanne, nissespill med grøt på låven og juleverksted.

– Hvorfor velger dere å opprettholde disse tradisjonene?

– Tradisjoner forsterker våre felles forventninger og stemninger. Det å kunne glede seg til jul med de kjente luktene, musikken og aktivitetene er med på å bevisstgjøre oss på verdiene vi på gården anser som mest betydningsfulle; å dele tid, opplevelser og ta vare på hverandre, forteller Tuva.

– Det blir et alternativ til forbrukersamfunnet med kjøpekultur og gaveoverflod, som ofte ender i tomme verdier som er ødeleggende for jordkloden.

Dyreliv

Tuva tar oss med videre til en omvisning av dagens Langedrag, i ekte fjelluft på en klar vinterdag. Bakken er teppedekt av kram snø, og noen skoleklasser samler seg begeistret rundt gauper og fjellrever som har fått vinterpelsen på.

– Kom, så går vi til gaupene, sier hun og finner frem noen kjøttstykker før hun åpner porten til noen av de mest sky dyrene som finnes i landet.

Straks kommer de til syne, de vakre og gylne kattedyrene som ellers er ekstremt sjeldne å se i det fri, men som her sitter rolig og trygge rundt Tuvas føtter.

– Hvis jeg klarer å forstå hva gaupene sier til meg, så kan jeg også vise respekt for deres grenser og bygge tillit, sier hun og lager hese hveselyder for å kommunisere.

– Ingen dyr er like. Man må finne ut hvem de er, hvilke behov de har og hvordan de skal bli møtt. Her har vi for eksempel Ingrid som er gaupemor, og ungdommen Frøy som utfordrer grensene for hvem som skal få mat først.

Hun forteller at Ingrid er født vill, og at hun derfor er litt mer forsiktig enn de andre. Gaupa, som nå sitter og gomler i seg rått kjøtt fra matmor, gjemte seg bort i flere måneder da hun først kom til Langedrag.

– Men nå stoler hun så mye på meg at jeg fikk sitte ved siden av henne da hun fødte ungene sine. Det er en enorm tillitserklæring.

Vi trasker videre mot muflonsauene hvor værene med solide horn hopper himmelhøyt og knuffer litt til hverandre, og borte ved hundeburene er det fullt leven fra gira huskyer som ikke kan vente med å dra en gjeng med folkehøyskoleelever i hundesleder.

Noen få minutter senere suser ungdommene forbi og roper gledesstrålende i sollyset. Borte ved ulveheimen, en av Europas største, kaster Tuva ut flere kjøttbiter. I fjor måtte hun si farvel til de eldre ulvene som anså mennesket Tuva som en del av flokken. Hun har over 40 års erfaring med ulver, men poengterer overfor skuelystne gårdsgjester at det finnes noe å lære hver eneste dag.

– Hva mener de når hodet vris slik eller slik? Hva betyr det når øynene er store eller smale? Det finnes en rekke forskjellige beskjeder som formidles med små, ulike signaler.

Mens hun forteller, setter sjefsulven Snorre plutselig opp halen. Tuva smiler.

– Nå sier han ifra til de andre ulvene at det er hans mat, og at de ikke skal prøve seg!

Fellesskap

Noen minutter senere roper Tuva ut: «Kom, kom, kooooom!» i en høyfrekvent tone, og ved en stall et lite stykke fra gårdsplassen, kommer en elgkalv til syne.

Kalven, som lyder navnet Prinsessa, traver rett bort til Tuva. Den unge elgen ble født tre måneder for tidlig, og ble avvist av elgmoren.

– Hei, prinsessa mi! smiler matmor.

– Hun er flasket opp og tror at mennesket er mor.

Inne i stallen forsyner Tyra seg av noen velsmakende vekster fra trauet, en krybbe ikke ulikt det Jesusbarnet ble lagt i en gang, blant dyr og høy i Betlehem for to tusen år siden.

Juleevangeliet føles nært på Langedrag, og når natten lir på kan man forestille seg stjernen som blunket over stallen som et symbol på ei bru mellom himmel og jord, og man vil nesten kunne høre Alf Prøysen sitte på et tun og dikte ordene til Julekveldsvisa.

Det begynner faktisk å mørkne, og på veien tilbake til gårdsplassen passeres den vigslete plassen hvor det holdes årlige påskegudstjenester, og i en felles innhengning går både tibetansk yak-kveg, hester og haner sammen i fordragelighet. Tuva trekker en parallell til delen av juleevangeliets budskap om ikke å dømme, men vise kjærlighet.

– Jeg tror vi kan lære av dyrene her, at vennskap kan bygges på tvers av arter og raser, sier hun.

– Kanskje dyrene har en nøkkel som låser opp dører inn til oss mennesker, dører som vi ikke alltid klarer å åpne selv.