Julen og det store håpet

For 20 år siden begynte Frelsesarmeen å gi ut en årlig jule-CD, og det er blitt en solid samling med høy kvalitet. I dag er det «streaming» på internett som gjelder i musikkverdenen. Men tradisjonen med årets juleartist er likevel holdt ved like, på en ny måte. Herborg Kråkevik er glad for å fronte Frelsesarmeens sak i år.

– For meg er Frelsesarmeen det store håpet, sier hun med trykk på hver stavelse, og hun vet hva hun snakker om. Hun har sett håpet tennes i slitne øyne.

– Min lykkeligste julekveld som voksen tilbragte jeg på Fyrlyset, Frelsesarmeens sted for rusavhengige, fortsetter hun.

– Jeg glemmer det aldri. Egentlig skulle jeg bare synge en times tid, men jeg ble invitert til middag etterpå og ble der hele kvelden. «Dette må være mitt klokeste publikum», husker jeg at jeg tenkte.

– Hvorfor tenkte du det?

– Vel, det er jo ikke hver gang jeg spiser middag med publikum etter konserten og får høre hva de tenker, smiler Herborg før hun rynker brynene på sin karakteristiske måte og blir alvorlig.

– Det er noe med folk som lever på grensen. De lytter på en annen måte. Det tror jeg vi alle gjør når vi er i en skjør periode i livet. Det var en stor opplevelse for meg å komme så tett på tilhørerne mine den kvelden. Hun avbryter seg selv med en liten latter idet hun kommer på et høyst spesielt råd hun fikk – på ingen måte til etterfølgelse:

– «Det er én ting du bare må gjøre før du dør», var det en som sa til meg. «Du må gå på rulleskøyter fra Ekeberg og ned til byen på amfetamin.»

Her kan du lese mer om magasinet Krigsropet.

Den første norske julesalmen

Julen opptar Herborg Kråkevik store deler av året. For noen år siden tok hun opp den gamle tradisjonen med å gi ut Juleroser, et litterært julehefte. Nå ligger årets utgave og skinner i travle bokhandler. Ikke bare det – i år gir hun også ut Julesongboka hvor hun har samlet gode, gamle klassikere sammen med helt nye julesanger. Hun håper at boka vil være en inspirasjon til å ta hverandre i hendene og gå rundt juletreet i år. Dette er en truet tradisjon, men å synge sammen er en umistelig skatt, mener hun.

Akkurat nå sitter hun med en annen bok i hendene. Det er Norsk salmebok. Hun blar opp nummer 50, Fra fjord og fjære, med tekst av M.B. Landstad. Det er denne salmen hun har tilegnet Frelsesarmeen i år, og hun har spilt den inn sammen med Trygve Skaug og Bergen filharmoniske orkester. Salmens historie er en del av årsaken til at valget falt på akkurat denne.

– Den blir sett på som den første norske julesalmen, og Landstad fikk i sin tid mye tyn for denne teksten. Det var første gang julebudskapet ble iscenesatt i norsk natur, og dessuten var teksten norsk.

Herborg blir ivrig og snakker seg varm.

– Både det med naturen og det med den norske teksten brøt med tradisjonene. De andre julesalmene var på dansk, og sånn måtte det være, mente man. Men Landstad samlet folkeviser og hadde et stort engasjement for det nasjonale, og han tok denne med i sin samling. Dermed har den overlevd til tross for motbøren. Den ble trykket i Juleroser i fjor, og nå har vi spilt den inn og håper at den fortsatt skal bli husket.

Håp i stedet for argumenter

Fra fjord og fjære er nærmest en lystig salme. Selv om Herborg Kråkevik verdsetter melankolien, mener hun at vi trenger sanger, dikt og historier som kan løfte oss opp.

– Julen er en følelsesforsterkende periode, sier hun. –Jeg tror at julesalmene kan gi oss noe av det vi trenger i vår tid hvor så mye kan bli hult.

Landstad avslutter sin salme med disse ordene: «Guds åsyn vendes til oss fra himlens stol. Når allting endes, vi der skal holde jul», og dette bringer Herborg tilbake igjen til ordet håp.

– Tenk hvor utrolig viktig håpet har vært for mennesker opp gjennom tidene! Det har skapt så mye kraft og utholdenhet. Jeg har ingen forklaring på hva som skjer med oss når vi ikke fins her mer, men jeg tror at vi skal leve videre i en annen form for bevissthet. Ja, for er det ikke «fantasilaust», da, å tenke at ...Herborg knipser i luften: – ... at plutselig fins vi ikke mer?

Hun er vant til å snakke om sin egen tro, datteren til søndagsskolelæreren i Jondal i Hardanger. Hun har slått seg til ro med en voksen tro som ikke lar seg forklare.

– Jeg hørte et veldig godt utsagn av teologen Åste Dokka: «Jeg har et stort håp, men ingen argumenter». Tro kan ikke forklares, så jeg prøver ikke på det. Men jeg tror! Et annet sitat jeg ofte inspireres av, er fra en sang av Anne Grete Preus: «Jeg vil heller tro enn vite».

Herborg Kråkevik legger salmeboka fra seg, og i samme sekund dukker ett gammelt og ett ganske nytt minne opp.

– Jeg har bladd så mye i salmebøker, ler hun. – Det var det jeg holdt på med når jeg som barn måtte sitte på gudstjenester, og det ble for kjedelig. Her for en stund siden ville jeg ta meg en tur på en gudstjeneste. Det viste seg å være familiegudstjeneste denne søndagen. Ja, ikke et vondt ord om slike, altså, men det ble mye «action» i kirken, og jeg tok meg selv i å begynne å bla i salmeboka der jeg satt langt bak i kirken.

Mens Herborg bladde i salmeboka, kom hun på at hun ville lese alle tekstene til Edvard Hoem.

– Han er en av de norske tekstforfatterne som har flest salmer i den nyeste salmeboka. Det ble en opplevelse å oppdage dem på nytt. Salmene hans er rett og slett en stor litterær skatt.

Røkelse og julestrømper

Desember er vanligvis en ekstra travel tid for mange artister. Herborg Kråkevik føler seg privilegert som dette annerledesåret skal få opptre sammen med både Bergen filharmoniske orkester, Oslo-Filharmonien og Kristiansand symfoniorkester. I bagasjen har hun som alltid med seg noe som skaper julestemning, selv på et hotellrom.

– Du vet de små stativene med kongerøkelse som man får kjøpt på apoteket. En sånn har jeg med meg når jeg turnerer med julekonserter, smiler hun. – Etter kveldens konsert kan jeg fylle hotellrommet med juleduft og roe meg ned.

– Og hva er helt nødvendig for at det skal bli jul hjemme i huset ditt?

– Det er at barna mine får julestemning, og da er det julestrømpene som er viktigst. De feirer jul annethvert år i Norge og Danmark. Julestrømpene passer de alltid på å få med seg, slik at julenissen kan putte godteri oppi dem mens de sover.

Fra fjord og fjære

Fra fjord og fjære, fra fjell og dype dal et «Ære være!» i dag gjenlyde skal. Fra kirketårne i fryds basuner støt for Guds enbårne som er i dag oss født! Vi var forlorne, nå er vi frelst av nød!

Til kirken samle seg fra hver gård og grend de unge, gamle av kvinner og av menn. Vi ønsker eder så glad en julefest, Guds rikes gleder, Guds fred i Jesus best. På sorgens steder vår Herre selv vær gjest!

Guds store under! Vi har hans engler hyst. Krist hos oss blunder, Guds fred på jord er lyst! Ja, la kun høres Guds barns Halleluja, la strengen røres for Krist i Davids stad! Nå skal vi føres med ham til himlen glad!

Ha takk, som treder til armods hytter ned! Ha takk, som gleder oss med din søte fred! Kom inn, o Kriste, tenn lys i hvermanns gård! La isen briste, gi varme snart og vår! La ingen miste hva godt din fødsel spår!

Her ute kulde er nå med is og sne, Guds himler fulle av stjerner dog å se. For oss opptennes en deilig nådens sol, Guds åsyn vendes til oss fra himlens stol; når allting endes, vi der skal holde jul!

Magnus Brostrup Landstad, 1856