Juliroser

Første halvdel av 2020 har bydd på en ny hverdag for de aller, aller fleste, også skuespiller og sanger Herborg Kråkevik.

– Selv om jeg er vant til å ha hjemmekontor og uvanlige arbeidstider, så har det vært en veldigmarkant forskjell på denne tiden og det normale.

Til vanlig er hun bosatt i Danmark, men jobber fortsatt mye i Norge. Hun rakk akkurat hjem til familien før grensene stengte. Fra den andre siden av Skagerak kan hun fortelle at selv om mange av sommerens oppdrag har falt bort, har hun fortsatt flere grunner til å reise tilbake til hjemlandet.

– Jeg har fått sommerjobb! Jeg skal være programleder sammen med Linda Eide den siste uken av Sommeråpent på NRK. Det gleder jeg meg til, kan du tro!

Kråkevik er en stor beundrer av den språkmektige programlederen fra Voss.

– Vi skulle egentlig hatt to forestillinger sammen i sommer. De ble avlyst, så dette er et kjekt plaster på såret.

Sommerminner

Våren og forsommeren har de siste årene handlet mye om juleforberedelser. Slik ble det også i år, til de grader. For seks år siden gjenopplivet hun «Juleroser», et populært julehefte som, bortsett fra en kort periode på slutten av 30-tallet, ble utgitt årlig fra 1885 til 1944. I år blir heftet akkompagnert av et musikkalbum, og som om ikke det er nok jobber Kråkevik også med en ny julesangbok som skal komme i år.

– «Juleroser» tar alltid mye plass i juni, og noen ganger gjennom sommeren. Vi prøver å være mest mulig ferdige med heftet før skoleferien, men det er alltid noe som må gjøres i ferien også.

Hun har stor tro på årets utgave.

– I år blir det et veldig bra hefte, det kan jeg love. Innholdet er foreløpig hemmelig. Bortsett fra at Aurora har skrevet en ny julesang som er med både i heftet og på albumet. Den kan dere glede dere til!

Men nok jul, for nå.

– Hvordan var din barndoms somre?

– Barndommen min var stort sett vidunderlig! Somrene er det vanskelig å skille fra hverandre. Broren min og jeg vokste opp på en liten fjellgård, så selv om faren min hadde fri fra skolejobben sin og moren min hadde ferie midt på sommeren, hadde de det travelt med gårdsdriften, og vi små måtte hjelpe til.

– Hva gjorde dere?

– Broren min og jeg «stod i silo». Én av oss heiv gresset i siloen mens den andre fordelte det rundt. Det beste med dette var at vi kunne høre på musikk på full guffe fra min brors kassettspiller: Elton John, Abba, Toto, Steely Dan og mye mer. Vi sang av full hals, og arbeidet gikk lett.

Men litt ferie ble det likevel tid til.

– I motsetning til de andre bøndene oppe i dalen der vi bodde, tok foreldrene våre alltid noen uker ferie. Da reiste vi på bilturer til Sørlandet og Østlandet – og
kassettspilleren var alltid med, selvsagt!

– Hvordan er en ideell sommerdag nå?

– Rolig. Helst på ferie et sted hvor jeg ikke har noen forpliktelser. Et sted jeg kan hvile, lese en god bok, gå på tur eller på museum, og være sammen med familien min.
Jeg tar gjerne et bad i havet om det ikke er for kaldt …

Lavransdatter, tro og tvil

I august skulle hun spilt Kristin Lavransdatter, men forestillingene har som så mye annet blitt utsatt til neste sommer. Da skal Undsets mesterverk settes opp utendørs, på Akershus festning.

– Hvorfor tror du denne trilogien fortsatt treffer mennesker i dag?

– Rett og slett fordi den er mesterlig skrevet! Broren min leste den nettopp, og da måtte «topp 10»-lista hans over litterære verk skrives om. Kristin-trilogien gikk rett til topps, og det forstår jeg godt. Når jeg leser Undset, synes jeg alltid at det moderne språket vårt er så fattig når jeg skal tilbake til det.

– Du har gjort rollen flere ganger. Hva er det som appellerer ved den?

– Kristin er en gave å få spille! Nå er det allerede to år siden sist, og det er et år til neste gang, så hun er litt fjern for tida. Men roller jeg har spilt, er alltid levende inni meg et sted. Jeg må bare finne den. Det som snakker sterkest til meg hos Kristin, er motet, villskapen og den sterke religiøsiteten.

Handlingsforløpet i Kristin Lavransdatter er kanskje ikke like tydelig fremme i alles hukommelse, så det kan være fint å minne om den tydelige religiøsiteten i trilogiens avslutning.
Kristin er i ferd med å dø, og forfatteren beskriver hennes siste tanker:

Det tyktes henne å være et mysterium som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel. Gud hadde holdt henne fast i en pakt som var blitt satt for henne, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blitt øst over henne – og trass i henne egenvilje, trass i hennes tunge, muldbundne sinn, var noget av den kjærlighet blitt i henne (...) under den glitrende gullring var der lønnlig blitt satt et merke på henne, at hun var hans tjenestekvinne, eid av den herre og konge som nu kom, båret av prestens viede hender, for å gi henne frihet og frelse.

Kråkevik blir glad for å se utdraget.

– Å, så fint at du minnet meg på dette! Se, så fint det er formulert!

Ettersom Kråkeviks ansikt for en stor del av Norges befolkning er tett forbundet med jul, salme-album og andre kristelige sammenhenger, har hun ofte måtte svare på sitt personlige forhold til troen. Når hun nok en gang tar på seg rollen som Kristin Lavransdatter, blir temaet igjen uunngåelig. Gjennom årene har svarene på trosspørsmålene variert, men nå har hun et tydelig svar.

– Jeg tror på Gud. Det kan jeg si. Det har blitt viktigere for meg med årene, og mindre komplisert. Men som Anne Grete Preus så fint skrev: «Jeg vil heller tro enn å vite». Så jeg tror, og jeg tviler. Tvil er jo svært viktig for at vi mennesker skal komme oss videre i livet, tenke oss om og sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Og tvilen gjør at vi kan snakke godt sammen med noen vi er grunnleggende uenige med. Hvis troen og tvilen er der i fint kompaniskap, går det an å diskutere på et annet nivå enn om man slår hverandre i hodet med såkalte sannheter.

For henne er det kristendommens budskap om nåde som stikker seg ut, og som gir mest trøst.

– Nåden er enormt viktig for meg. Jeg har flere ganger sagt at den fineste sangen om nåden er «Du skal få en dag i mårå» av Alf Prøysen. Faren min mente at dette var selve Nådeteksten i norsk poesi, og nå som jeg har blitt voksen, har jeg blitt enig med ham.

Samler salmer

– Er det noen personer i Bibelen du kunne tenke deg å gestalte på scenen?

– Så kjekt å tenke på! Nå som alle teater er stengt og jeg ikke spiller noen, er det fint å tenke på roller.
Kanskje Peter? Det hadde vært spennende å prøve å sette seg inn i det at han er så tett på Jesus. Han vil gjøre alt for ham, men når det røyner på, svikter han. Det er selvsagt veldig forståelig. I det hele tatt er de første kristne sine skjebner veldig spennende å sette seg inn i, men også forferdelige, sier hun og lar tankene flyte videre.

– Kanskje det hadde vært kjekt å spille en skikkelig skurk? Den rollen jeg er mest stolt over å ha spilt, er Petra i Hellemyrsfolket. Hun er ikke god! Så kanskje Herodes?

– Har du en salme som ligger hjertet nærmest?

– Vil du virkelig åpne opp for dette temaet? Jeg sitter jo med seks salmebøker om dagen og blar og blar og diskuterer med meg selv. En praktbok skal det bli, med de kjæreste, de eldste og de nyere julesangene våre. Svært mange av disse er salmer, så om jeg kan velge en julesalme, så blir det nok «Det hev ei rose sprunge». Jeg sang den inn for første gang på Julerose-albumet, og det er virkelig noe med den sangen. Det er det med mange, men den er meg virkelig kjær. Jeg tror noe av det som rører meg sterkest er det samme som rører meg med Undset sin Kristin-trilogi; Det er mysteriet. I middelalderen var de åpne for mysteriet og de hengav seg til det med en rørende tillit og tro på at de skulle finne sjelefred. I vår tid er vi blitt så realistiske og så opptatt av vår egen storhet – alt mennesket kan, og det er jo mye, men det finnes noe større enn oss mennesker, noe som vi ikke fatter, og det mysteriet vil jeg gjerne hegne om, som en rød julekule i hjertet mitt.
Om jeg skal velge vanlige salmer, blir det flere, sier hun og nevner blant andre «Fagert er landet», «No stig vår song» og «Nattsalme».

– Det er så mye håp, ro og tankestoff i disse salmene!

Og med siste vers av «No stig vår song» av Edvard Hoem går Herborg Kråkevik videre inn i sommeren:

No stig vår song, vår takk til Gud
for Han, som er vår fred.
Når Kristus sprenger dødens rom,
fell siste stengsel ned.
Da stig vår song, vår takk til Gud
for spor på strand, for bølgjers slag.
Kom natt, kom søvn, kom morgongry,
kom evig sommars lyse dag.