Andrea synes kjærlighet godt kan syns

Hun er i det hele tatt opptatt av å vise fram kjærligheten.

15-åringen tar ikke fem øre for å leie foreldrene sine når de er ute og går, og har pappa med på profilbildet sitt på Facebook.

Hvor er det blitt av tenåringene som var flaue av foreldrene sine og redde for å skille seg ut?

– Jeg syns det er hyggelig å vise at jeg er glad i dem og stolt av dem. Vi er vant med å vise kjærligheten i familien min, og det liker jeg så godt. Det er lett å se på foreldrene mine at de er glade i hverandre, og jeg er takknemlig for å tilhøre en sånn familie, smiler hun.

Yngst av fire søsken

Andrea kom til verden som nummer fire i søskenflokken, etter tre storebrødre. Hun hevder bestemt at hun ikke er bortskjemt, ikke veldig i hvert fall.

Ikke mer enn at hun om litt må stille på dugnad og være med på å male vinduskarmer og rydde i hagen.

– Men brødrene mine vil nok si at jeg er bortskjemt, innrømmer hun og forteller om de tre brødrene. Eller fire.

For her er hjemmet åpent.

– Den eldste har flyttet hjemmefra, men så flyttet en annen gutt inn til oss fordi moren hans ble syk. Han er som en bror, han også.

I foreldrenes fotspor

Det kan nok se ut som et underlig valg av en 15-åring å kle seg i den svarte uniformen og bruke fritiden sin som soldat i Frelsesarmeen. For Andrea var det en selvsagt ting.

– Jeg har alltid visst at jeg ville gå i fotsporene til foreldrene mine. De er offiserer i Frelsesarmeen, og jeg har alltid sett hvor godt de trives i dette. Så jeg har sagt fra jeg var liten at jeg vil bli offiser selv. Det står jeg fortsatt ved.

Å være offiser i Frelsesarmeen er mer enn et vanlig yrke. Det er mer som en livsstil, og det involverer hele familien siden foreldrene gjerne blir veldig synlige i lokalmiljøet.

Siv, moren til Andrea, har vært på flere nyhetssendinger på TV og fortalt om den økende fattigdommen Frelsesarmeens folk observerer for tiden.

Andrea følger med på foreldrenes arbeid på nært hold.

Avstår fra alkohol

– Jeg ser mye som mine jevnaldrende kanskje ikke ser. Flere ganger i uka er jeg med på aktiviteter i Frelsesarmeens lokaler, og noen ganger stikker jeg bare innom etter skolen for å si hei til mamma og pappa. Jeg er vant til å se mennesker som er ruset, folk som kommer for å få mat, barn som lever i familier som sliter ... Ofte er mamma eller pappa opptatt i en samtale med noen som trenger dem.

– Hvordan har det preget deg å vokse opp på denne måten?

– Jeg tror jeg er blitt en menneskekjenner selv. Og så er jeg blitt veldig bevisst på at jeg ikke vil ha noe med alkohol og rus å gjøre. Til det har jeg sett altfor mye av skyggesidene.

– Har det vært krevende, for eksempel i skolesammenheng, å være en tydelig kristen?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg går i en klasse med stor åpenhet for sånne ting. Folk er tolerante og mener at alle må få tro og mene hva de vil.

– Betyr det at du også er tolerant overfor andres tro?

– Ja, absolutt! Jeg respekterer de andre slik de respekterer meg.

Føler seg adri alene

De som blir soldater i Frelsesarmeen, skriver under på et avholdsløfte, og det var altså ikke det minste vanskelig for Andrea.

Hun har heller ingenting imot å kle seg i Frelsesarmeens uniform eller vise sin tro så tydelig.

– Nei, det er akkurat noe av det jeg liker. Den eldste broren min har en stor tatovering av Jesus på korset. Jeg har så sans for å vise fram troen og kjærligheten, både visuelt og i handling. Ved å gå i uniform viser jeg også at jeg vil være med på å hjelpe andre.

Når Andrea snakker om sin kjærlighet til Jesus, gjør hun det med samme selvfølgelighet som når hun snakker om familien sin. Det er en så integrert del av henne at hun kanskje ikke merker hvor underlig det kan høres ut for andre.

Uansett skiller hun seg ut med stor selvtillit.

– Jeg har alltid vært sterk i min egen tro. Jesus har alltid vært med meg. Jeg er aldri alene. Jeg har en som tror på meg og forteller meg at jeg kan klare det ene og det andre. Og jeg får bønnesvar.

Når Andrea blir utfordret til å utdype dette litt mer, trenger hun ikke betenkningstid.

– Det sterkeste jeg har opplevd, var da naboen ble frisk. Hun var alvorlig syk og fortalte det til mamma. Vi samlet oss i familien og ba for henne, og vi sendte SMS til alle i menigheten for å få dem med på å be. Ganske kort tid etter var hun helt frisk. Det var utrolig å oppleve noe sånt. Vi hadde jo håpet på det, men at det skjedde så raskt – jeg ble helt satt ut!

Færøysk musikalitet

Det å være offisersbarn er et litt annerledes liv, men antakelig ganske mye enklere nå enn for noen tiår siden. Det gamle beordringssystemet i Frelsesarmeen er myknet opp til å ligne mer på slik andre prester og pastorer har det.

Før flyttet offiserene gjerne med omtrent tre års mellomrom. Andreas familie har nå bodd i Sarpsborg i 12 år. Tenåringsjenta kan knapt huske noe annet.

– Men nå skal vi flytte, forteller Andrea og er ærlig på hva det vil koste henne.

– Jeg må flytte fra vennene mine, og det er kjipt. Men vi skal til Drammen, og heldigvis kjenner jeg noen der, i hvert fall fire stykker. Det er fordi jeg har deltatt is LUP, et lederutviklingsprogram for unge ledere i Frelsesarmeen. Og jeg håper og tror at jeg klarer å ta vare på vennene mine her i Sarpsborg.

Noe av det Andrea har gjort sammen med vennene sine, er å synge. Det lille bandet hun er med i, spilte på soldatinnvielsen hennes.

Andrea er vokalist og spiller bass, og musikksmaken er variert.

– Jeg liker alt fra veldig triste sanger til Disney-låter, og jeg synger gjerne lovsanger.

Den tospråklige jenta synger både på norsk og færøysk, men hun liker best å synge på engelsk. Hun mener at det personlige ofte går tapt når man oversetter fra engelsk.

– Det er spesielt pappas del av familien som er glad i å synge. Nesten alle mine søskenbarn spiller et instrument. Det virker som om det er ekstra mye musikalitet på Færøyene.

Men i Drammen da?

Jo, heldigvis synges og spilles det mye på Frelsesarmeen også dit hun nå skal. Det vil garantert by seg nye muligheter for en musikalsk 15-åring som gjerne vil formidle både i ord og toner.

Lurer du på hvordan det er å jobbe som offiser i Frelsesarmeen? På Perlepodden finner du et lengre intervju med mamma Siv om å være korpsleder i Sarpsborg.